Sagt av siste dagers hellige
Vær så snill ikke slutt å synge
I en buss full av mennesker og støy fant vi en måte å vitne om Frelseren på.
Foto: Rob Crandall/Alamy Stock Photo
Vi fire misjonærer hadde nettopp dratt fra et seniormisjonærektepars hjem da vi stoppet en buss som skulle bringe oss tilbake til områdene våre.
Vi presset oss gjennom en full buss med bare ståplasser igjen, og grep tak i metallstangen over hodet vårt. Stående måtte vi snart lene oss over de sittende passasjerene for å gjøre plass til andre passasjerer som presset seg inn.
En middelaldrende kvinne satt under meg med fanget fullt av handleposer og esker. De mørke øynene sa meg at hun var sliten, og det lange ansiktet sa meg hvor ubehagelig hun syntes det var å sitte på en overfylt buss som beveget seg gjennom den fuktige, varme luften i Panama.
Da jeg lukket øynene, så jeg for meg at jeg kunne lukte den kinesiske maten mamma og søstrene mine laget til julemiddagen. Jeg forestilte meg også at jeg kunne høre julemusikken mamma alltid spilte. Disse trøstende tankene fikk meg snart til å glemme varmen og fuktigheten, og jeg begynte å nynne en julesang. Øynene til kvinnen under meg ble en tanke lysere. Jeg fattet mot og begynte å synge en julesalme for meg selv på spansk. Eldste Glazier sluttet seg til meg, og så ble vi stille.
“Vær så snill, ikke slutt”, sa kvinnen med tårer i øynene.
Jeg så på ledsagerne mine og fant frem salmeboken min.
“Brødre og søstre”, ropte jeg over bussens larm. Da ledsagerne mine også fant salmebøkene sine, la jeg til: “Vi vil gjerne synge noen julesanger for å dele julens ånd med dere – et lite budskap fra misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”
Vi sang alle julesalmene i den spanske salmeboken. Vi var ikke noe himmelsk kor, men kraften i musikken og ordene om Frelserens fødsel rørte mange. Begeistringen over å virke på misjonsmarken i julen fylte oss fire eldster med fred, glede og lys.
Vi sang til vi kom frem. Kvinnen under meg jublet og sa: “Takk skal dere ha, julesangere!”
Da vi hadde gått av, vinket vi farvel til den overfylte bussen. Passasjerene klappet idet bussen kjørte av gårde, og vi gikk opp en bakke og forsvant i den tropiske kvelden. Jeg tenker alltid tilbake på den kvelden med takknemlighet for kvinnen som ga oss anledning til å vitne om Frelseren ved sang.