Martyrer som bevarte troen

Bilde

to bundne menn som er i ferd med å bli hengt

Illustrasjon: Greg Newbold

Sommeren 1915 var Rafael Monroy president for en gren med rundt 40 hellige i San Marcos, Hidalgo i Mexico. Den 17. juli invaderte en gruppe opprørssoldater landsbyen, opprettet hovedkvarter i et stort hus i sentrum av byen og forlangte at Rafael, en velstående gårdbruker, skulle skaffe dem kjøtt. ¹

I håp om å blidgjøre soldatene, ga Rafael dem en ku å slakte. ² Etter at Rafael hadde levert kua, begynte noen av naboene hans å snakke med opprørerne. Én nabo, Andres Reyes, var misfornøyd med det økende antallet hellige i området. Mange meksikanere motsatte seg utenlandsk innflytelse i landet sitt, og Andres og andre i byen mislikte familien Monroy fordi de forlot sin katolske tro for å slutte seg til en kirke som hadde stor tilknytning til USA. ³

Da soldatene hørte dette, fulgte de Rafael tilbake til huset hans og arresterte ham akkurat da han satte seg for å spise frokost. De beordret ham til å åpne familiens butikk og hevdet at han og hans amerikanske svoger var oberster i carrancista-hæren som skjulte våpen som skulle brukes mot zapatistene.

I butikken fant Rafael og soldatene Vicente Morales, et annet medlem av Kirken, som gjorde strøjobber. I troen på at han også var en carrancista-soldat, arresterte soldatene ham og begynte å endevende butikken på leting etter våpen. Rafael og Vicente bedyret sin uskyld og forsikret soldatene om at de ikke var fienden.

Soldatene trodde ikke på dem. “Hvis dere ikke gir oss våpnene deres”, sa de, “vil vi henge dere i det høyeste treet.”

Soldatene førte de to mennene til et høyt tre og kastet tau over de sterke grenene. Så la de løkker rundt halsen deres. Hvis Rafael og Vicente ville forlate sin religion og slutte seg til zapatistene, sa soldatene, ville de bli løslatt.

“Min religion er viktigere for meg enn mitt liv”, sa Rafael, “og jeg kan ikke gi avkall på den.”

Soldatene trakk i tauene til Rafael og Vicente hang og dinglet etter halsen og besvimte. Opprørerne løsnet så tauene, gjenopplivet mennene og fortsatte å torturere dem. ⁴

I butikken fortsatte opprørerne å lete etter våpen. Rafaels mor Jesusita og hans hustru Guadalupe insisterte på at det ikke fantes noen våpen. “Sønnen min er en fredelig mann!” sa Jesusita. “Tror dere at dere ville ha funnet ham hjemme hvis det ikke var tilfelle?” Da soldatene igjen krevde å få se familiens våpen, holdt familien Monroy frem Mormons bok og Bibelen.

“Det er ikke våpen”, sa opprørerne.

Den ettermiddagen hadde zapatistene ført Rafael og Vicente til sitt hovedkvarter, hvor de også holdt Rafaels søsken, Jovita, Lupe og Natalia, fanget. Lupe ble sjokkert over Rafaels tilstand. “Rafa, du har blod på halsen”, sa hun til ham. Rafael gikk til en vask i rommet og vasket ansiktet. Han så rolig ut og virket ikke sint, til tross for alt som hadde skjedd.

Senere kom Jesusita med mat til barna sine. Før hun dro, ga Rafael henne et brev han hadde skrevet til en zapatistkaptein han kjente, hvor han søkte hans hjelp til å bevise sin uskyld. Jesusita tok brevet og dro for å lete etter kapteinen. Familien Monroy og Vicente velsignet så måltidet sitt, men før de rakk å spise, hørte de lyden av fottrinn og raslingen av våpen utenfor døren. Soldatene ropte på Rafael og Vicente, og de to mennene gikk ut av rommet. Ved døren ba Rafael sin søster Natalia om å bli med ham ut, men vaktene dyttet henne inn igjen.

Søstrene så på hverandre, med hjertet hamrende i brystet. Stillheten senket seg over dem. Så brøt skuddene nattens stillhet. ⁵

Den natten zapatistene invaderte San Marcos, hadde Jesusita de Monroy vært på vei for å snakke med en opprørsleder i håp om at han kunne hjelpe henne å frigjøre sine fengslede barn, da hun hørte de skjebnesvangre skuddene. Da hun skyndte seg tilbake til fengselet, fant hun sønnen Rafael og Vicente Morales, som også var en siste dagers hellig, døde, ofre for opprørernes kuler.

Fra venstre: Rafael Monroy holder sin datter María Concepción; Guadalupe Hernández de Monroy, Rafaels hustru; hans søster Natalia; hans mor Jesusita Monroy og hans søstre Jovita og Lupe.

Et år etter sønnens død bodde Jesusita fortsatt i San Marcos. Den første søndagen i juli 1916 holdt de hellige et vitnesbyrdsmøte, og hvert medlem av grenen bar vitnesbyrd om evangeliet og håpet det ga dem. Så, 17. juli, årsdagen for drapene, møttes de igjen for å minnes martyrene. De sang en salme om Jesu Kristi annet komme, og Casimiro Gutierrez leste et kapittel fra Det nye testamente. Et annet medlem av grenen sammenlignet Rafael og Vicente med martyren Stefanus, som døde for sitt vitnesbyrd om Kristus. ⁶

Jesusita forble en troens bauta for familien. “Våre sorger har vært smertefulle,” skrev hun i et brev, “men vår tro er sterk, og vi vil aldri gi avkall på denne religionen.” ⁷