“På et hellig sted”, Liahona, april 2022.
På et hellig sted
Da den unge mannen langsomt uttalte hvert ord i nadverdsbønnen, følte vi et mektig vitnesbyrd om Guds kjærlighet.
Illustrasjon: Dilleen Marsh
Vi var nye i Dunwoody menighet da vi møtte Billy. Da nadverdsmøtet begynte, la jeg merke til ham der han satt ved nadverdsbordet.
Etter at menigheten hadde tatt brødet, begynte Billy på nadverdsbønnen for vannet, men han stammet og strevde for hvert ord. De ofte normale distraksjonene og lydene fra små barn stilnet. Alle syntes å stoppe opp og vente på Billy.
Ordene i den vanligvis flytende og korte nadverdsbønnen kom langsomt ut, hvert ord trukket ut og møysommelig uttalt. Til å begynne med ble jeg forlegen på den unge mannens vegne. Jeg følte inderlig medfølelse.
Så forandret alt seg.
Da han var ferdig med den første setningen i bønnen – en bønn jeg hadde hørt tusen ganger – kom det en ny følelse over rommet. En intens stillhet senket seg over oss, og vi visste at vi var på et hellig sted. Billy leste ikke bare bønnens ord, men ba oppriktig til sin himmelske Fader, som svarte med en overveldende utgytelse av Ånden.
Følelsen av Guds kjærlighet til denne unge mannen var håndgripelig, og vi følte oss privilegert som fikk delta i denne unikt åndelige ordinansen.
Billy fortsatte og fullførte til slutt bønnen. Jeg ville ikke at han skulle fullføre, fordi jeg ønsket at denne hellige følelsen skulle fortsette. Men Åndens intense gave fortsatte da nadverden ble delt ut til forsamlingen. Det var en sann fornyelse av pakter om å omvende seg, bli bedre og tjene Herren mer fullstendig.
På slutten av møtet gikk jeg opp til nadverdsbordet for å takke den unge mannen. Jeg så at han hadde Downs syndrom. Han stammet: “Bare hyggelig”, med et stort smil.
Mange år senere i en annen menighet husker jeg fortsatt Billy. Nadverdsmøter er mer meningsfylte når jeg, i likhet med Billy, gjør mitt beste for å søke vår himmelske Fader med enkel og inderlig tro og bønn.
Artikkelforfatteren bor i Florida i USA.