Vær ikke opprørsk, og frykt heller ikke

Av eldste Kevin R. Duncan

i De sytti

Josva og Kaleb forsto hvilke utfordringer som lå foran dem, men de visste at de kunne stole på Herren.

Bilde

Josva og Kalebs gjenkomst

The Return of Joshua and Caleb [Josva og Kalebs gjenkomst], av en ukjent kunstner, Lebrecht History / Bridgeman Images

I mitt liv har jeg lagt merke til at folk ofte reagerer på inspirasjon som Kirkens ledere mottar, på én av to måter:

De forstår hva lederen føler at Herren trenger å få gjort, snakker positivt om det og oppmuntrer andre til å gjøre det samme. Noen ganger kan dette kreve at de går fremover med tro til de får full forståelse.
De gjør opprør mot det overordnede målet, plukker det fra hverandre og finner grunner til at de frykter at det ikke lar seg gjøre. Eller de ignorerer inspirasjonen fullstendig og gjør ingenting i det hele tatt. Til slutt oppdager de i denne kategorien at Herrens verk vil lykkes, selv om de valgte ikke å støtte det.

Herrens løfte til Moses

Vi leser om lignende reaksjoner på inspirasjonen fra deres ledere da israelittene nærmet seg det som var kjent som Kana’ans land. Herren hadde befridd israelittene fra Egypt. Han hadde fortalt Moses at hvis folket ville holde hans bud, ville han lede dem til det lovede land, et land som Herren hadde lovet å gi til Abrahams etterkommere, “et land som flyter med melk og honning” (2 Mosebok 3:17). Mens de reiste gjennom ørkenen til dette stedet, gjennomgikk israelittene mange prøvelser som satte deres tro på prøve. De gjorde ofte opprør og avvek fra Herrens bud. (Se 2 Mosebok 32:1–9; 4 Mosebok 11:1–34.)

Da israelittene til slutt nærmet seg det lovede land, befalte Herren Moses å sende tolv speidere – én fra hver av Israels tolv stammer – for å “utspeide Kana’ans land” (4 Mosebok 13:2). De ble befalt å finne ut om folket som bodde der, var “sterkt eller svakt, om det [var] lite eller stort” og om landet var fruktbart. To av disse speiderne var Josva og Kaleb. (Se 4 Mosebok 13:4–20.)

Disse speiderne brukte 40 dager på å granske Kana’ans land før de vendte tilbake til Moses og Israels barn i ørkenen. Speiderne hadde med seg frukten fra Kana’ans land. De fortalte at landet “flyter med melk og honning … Men folket som bor i landet, er sterkt. Byene er som festninger og meget store.” (Se 4 Mosebok 13:25–29, 33.)

To måter å se ting på

Alle tolv speidere hadde vært vitne til de samme fordelene av og de samme hindringene for å oppfylle Herrens befaling om å bo i Kana’an. Svarene deres viser imidlertid hvordan ti medlemmer av gruppen bare så problemene, mens de to andre satte sin lit til Gud.

Ti av speiderne så bare vanskelighetene foran dem. Fordi de ikke stolte på Herren, fryktet de å følge hans befaling om å dra opp til Kana’ans land. Kaleb og Josva visste derimot at hvis israelittene hadde tro, kunne Herren gi dem Kana’ans land. Kaleb sa: “Vi vil dra opp og ta landet i eie! Vi skal nok få det i vår makt” (4 Mosebok 13:30).

De andre ti speiderne motsatte seg Kalebs råd. “Vi makter ikke å dra opp mot dette folket,” sa de, “for det er sterkere enn vi … Alle vi så der, var høyvokste folk … Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var” (4 Mosebok 13:31–33).

Valg basert på frykt

Dessverre fokuserte israelittene på den skremmende rapporten. Fordi veien virket vanskelig og de fryktet folket som bodde der, nektet de å gå inn i det lovede land. De begynte å knurre mot Moses og mot Gud. De var så lite troende at de til og med ønsket at Gud hadde latt dem dø i Egypt eller i ørkenen. “Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?” spurte de og sa: “La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypt” (4 Mosebok 14:3–4).

Josva og Kaleb forsøkte imidlertid likevel å hjelpe folket å stole på Herren. “Dersom Herren har velbehag i oss,” sa de, “så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss – et land som flyter med melk og honning.

Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet … Herren er med oss. Vær ikke redd for dem” (4 Mosebok 14:8–9).

Israels barn ville ikke lytte til Josva og Kaleb og prøvde i stedet å drepe dem (se 4 Mosebok 14:10). På grunn av deres opprør fortalte Herren dem at de skulle vandre i ørkenen i 40 år. Først da alle som hadde knurret mot ham, gikk bort, ville han bringe dem tilbake til det lovede land. Av de tolv speiderne var det bare Josva og Kaleb som kom inn i det lovede land. (Se 4 Mosebok 14:22–38.)

Kaleber og Josvaer i vår tid

Det er mange Kaleber og Josvaer i vår tid. Én slik mann var min hustrus bestefar John Hulme. En dag i 1926 hadde biskopen en samtale med John. Biskopen tok opp emnet misjon. Dette overrasket John.

John hadde alltid ønsket å reise på misjon, men livet hans var komplisert. Hvorfor? Fordi John var 42 år gammel. Han var en gift mann med fire barn i alderen 15, 12, 4 og 2 år. Han var en selvstendig rancheier. Han hadde jord og kveg som trengte tilsyn mens han var borte. Han måtte finne en måte å forsikre seg om at familien og eiendommen ble tatt hånd om mens han var borte.

Biskopen sa til John at dette ikke var et offisielt kall, bare et forslag. John fortalte biskopen at han skulle tenke på det og gi ham beskjed dagen etter.

John oppsøkte biskopen tidlig neste morgen og sa at han ville ta imot kallet til å tjene. Den morgenen, etter det som trolig var en svært søvnløs natt, visste ikke John hvordan han skulle ordne med å reise på misjon. Han visste bare at han ville tjene. I likhet med Kaleb og Josva visste han at Gud ville hjelpe ham å finne en måte. Og det gjorde Gud. John var i stand til å leie en nabo til å ta vare på jorden og kveget, og menigheten og lokalsamfunnet samlet seg for å forsørge hans hustru og barn.

Det må ha vært litt av et kultursjokk da John, en rancheier fra et lite tettsted, kom på misjon til New York City.

John kom fra et lite tettsted med en befolkning på ca 500. Han var vant til å ri på hest og bearbeide jorden. Da han ble kalt til å virke i New York City, må det ha vært litt av et kultursjokk. Han følte seg nok som en gresshoppe blant kjemper. Men John utførte en vellykket misjon. Hans eksempel har gitt hans etterkommere et ønske om å sette sin lit til Gud, uavhengig av hindringer og ukjente ting. “Ingenting er umulig for Gud” (Lukas 1:37).

Møt hindringer med tro

Akkurat som Israels barn, møter vi formidable hindringer. Men disse hindringene kan ikke skille oss fra velsignelsene Herren har lovet hvis vi vil adlyde hans bud. Det er ikke galt av oss å erkjenne disse hindringene. Men det er viktig at vi møter dem med tro.

Josva og Kaleb forsto hvilke utfordringer som lå foran dem, men de visste at de kunne stole på Herren.

Sett i lys av evangeliets vedvarende gjengivelse kan vi lett se at når profetene forteller oss Herrens vilje, gjør vi lurt i å se etter måter å bidra til å tilveiebringe den på. Det finnes utvilsomt hindringer, men med tro på Gud kan vi overvinne dem. Her er noen eksempler:

Da høyprester og eldster ble slått sammen til ett enkelt quorum, lurte noen på hvordan denne endringen kunne fungere. Andre sluttet seg til endringen og strakte seg ut for å bygge nye relasjoner.
Da omsorgstjeneste erstattet hjemmelærere og besøkende lærerinner, så noen bare utfordringene. Andre begynte å yte omsorgstjeneste på en høyere og helligere måte.
Da president Russell M. Nelson understreket behovet for å bruke Kirkens fulle navn, var det noen som nølte og nevnte grunner til at kortere navn var enklere. Andre tok umiddelbart imot veiledningen og fant ut hvordan de kunne bruke navnet slik det er gitt i Skriftene.
Da møteplanen for sabbatsdagen ble forkortet fra tre timer til to, følte noen at tiden for undervisning ville være utilstrekkelig og timeplanen ville være forvirrende. Andre tilpasset seg raskt forandringen.

Selvfølgelig finnes det mange flere eksempler, men lærdommen er tydelig. Hver utfordring og hvert hinder vi møter, er en anledning til å velge å stole på Herren, slik Josva og Kaleb gjorde. “Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd” (4 Mosebok 14:9) var et godt råd for Israels barn, og det er fremdeles et godt råd for oss alle i dag.