“Begrenser vi Gud i vårt liv?”, Liahona, april 2022.
Begrenser vi Gud i vårt liv?
Biskopen er ikke den eneste Gud har gitt oss for å hjelpe oss i våre utfordringer.
Illustrasjoner: David Green
Da Marco ble kalt som biskop, var en av hans første avtaler med bror og søster Peña (navnene er endret). Begge led av traumer knyttet til overgrep. Deres psykiske helseproblemer var akutte. Begge hadde tidligere opplevd mislykkede ekteskap, og gjorde sitt beste for å oppfostre en blandet familie. Stadige utfordringer med å få tilstrekkelig arbeid, gjorde selvhjulpenhet til en kamp. De ønsket å dra til tempelet, men var ikke kvalifisert for anbefalinger. Det ene eller det andre syntes alltid å være i krise.
Marco var glad i dem, men det viste seg snart at de trengte mer hjelp enn han alene var i stand til å gi.
Dessverre var bror og søster Peña motvillige til å la biskopen involvere andre. Den gangen hadde mange medlemmer en forventning om at det var biskopen som var ansvarlig for å hjelpe medlemmene gjennom slike utfordringer. I tillegg var Marco redd for at bror og søster Peña ville føle at de ikke var viktige for ham hvis han ba andre om hjelp.
Så Marco gjorde sitt beste. Han besøkte dem. Han ga dem råd. Han prøvde å sette dem i kontakt med psykisk helsepersonell. Marco og hans hustru gikk på selvhjulpenhetskurs sammen med dem og hjalp dem å jobbe seg gjennom noen økonomiske utfordringer. Selv om andre i menigheten også hjalp til, tilbragte biskopen utallige timer sammen med bror og søster Peña. Etter fem år hadde de blitt beseglet, men de strevde likevel med de fleste av de samme langsiktige problemene de hadde første gang de kom til ham.
Når han tenker tilbake, sier Marco at både han og bror og søster Peña misforsto biskopens rolle. I tillegg klarte ikke de tre å stole på at Hjelpeforeningens og eldstenes quorumspresidenter kunne utføre sine guddommelig utpekte ansvarsoppgaver for å hjelpe medlemmene med slike utfordringer. Resultatet var at de begrenset Herrens velsignelser i bror og søster Peñas liv.
Vi kan utvide vårt perspektiv og vår omgangskrets
Dette er ingen uvanlig historie. De fleste av oss ser på biskopen som menighetens åndelige leder. Han er den presiderende høyprest i menigheten og har prestedømsnøklene til å lede Kirkens arbeid i menigheten. Fordi hans rolle i Skriftene innbefatter å være en alminnelig dommer, trenger vi hans hjelp med saker knyttet til verdighet og omvendelse. Han har også det endelige ansvaret for bruk av Kirkens ressurser til å hjelpe de trengende. Så han er ofte den første vi tenker på når vi trenger hjelp av noe slag.
I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er imidlertid ikke biskopen den eneste Herren har bemyndiget til å handle på hans vegne. Under ledelse av prestedømsnøkler har andre menn og kvinner i menigheten myndighet og evne til å motta åpenbaring og hjelpe dem de har ansvar for. Eldstenes quorumspresidenter og Hjelpeforeningens presidenter er utnevnt til å motta Guds veiledning for å hjelpe oss. Andre ledere i menigheten, omsorgsbrødre og -søstre og alle som gis et oppdrag i kraft av prestedømmets nøkler til å handle på Herrens vegne, kan også gi nødvendig hjelp.
“Eldstenes quorumspresidenter og Hjelpeforeningens presidenter har det guddommelig forordnede ansvar og kan motta åpenbaring for å hjelpe medlemmene”, sa president Jean B. Bingham, Hjelpeforeningens generalpresident. “Alle som er beskikket til et kall eller som har mottatt et oppdrag i kraft av prestedømsnøkler, har myndighet og er berettiget til den åpenbaring som er nødvendig for å fungere i dette ansvaret.” 1
Gud elsker oss, og han ønsker å bruke sin uendelige kraft til å velsigne oss (se Lære og pakter 41:1). 2 Men “det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov.” 3 Når vi begrenser hvem vi stoler på til å hjelpe oss, kan vi hindre mange velsignelser Gud ønsker å gi oss, fordi vi ikke oppfyller betingelsene han har satt for å motta disse velsignelsene (se Lære og pakter 130:20–21). 4
Styrke Hjelpeforeningens presidenter og eldstenes quorumspresidenter
På generalkonferansen i april 2018 bekjentgjorde lederne betydelige endringer, herunder omstrukturering av prestedømsquorum, innføring av omsorgstjeneste i stedet for hjemmelærere og besøkende lærerinner og styrking av Hjelpeforeningens og eldstenes quorumspresidentskapers rolle i å hjelpe til med å lede arbeidet med å frelse og opphøye sjeler i menigheten. Disse endringene understreket at Hjelpeforeningens presidenter og eldstenes quorumspresidenter skulle “ta hovedansvaret for … å våke over og yte omsorgstjeneste for Kirkens medlemmer”, 5 samt å samarbeide om å dekke timelige behov i samråd med biskopen. 6
Disse nylige endringene i Kirkens organisasjon, retningslinjer og programmer hadde delvis til hensikt å “hjelpe eldstenes quorumer og Hjelpeforeninger å harmonisere sitt arbeid … Og de gir biskopen mulighet til å delegere flere ansvarsoppgaver til presidentene for eldstenes quorum og Hjelpeforeningen, slik at han og hans rådgivere kan fokusere på sine primære plikter” overfor den oppvoksende generasjon i menigheten. 7
For biskoper: Kraften i guddommelig delegering
Fordi det finnes ansvarsoppgaver som bare biskopen kan utføre, kan det å ha Hjelpeforeningens og eldstenes quorumspresidenter som er bemyndiget til å hjelpe, være til stor velsignelse for biskoper og medlemmer i nød.
Det er for eksempel bare biskopen som kan være alminnelig dommer i saker som handler om verdighet. På samme måte har han alene ansvar for bruken av fasteoffer og menighetens økonomi. Han har Det aronske prestedømmes nøkler i menigheten og kan ikke forsømme sitt ansvar for den oppvoksende generasjon.
Å kunne delegere er en velsignelse for biskopen så vel som for menighetens medlemmer. “En biskop må være dyktig til å delegere, ellers vil han bli knust under byrden av sine ansvarsoppgaver eller frustrert over å se så mange av dem ugjort”, sa president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap. 8
“Biskopen må forstå at dette ikke reduserer hans rolle”, sa søster Reyna I. Aburto, annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap. 9 Tvert imot vil det å invitere andre til å hjelpe til med Herrens arbeid, bygge dem opp og velsigne dem ved anledninger til å tjene. Det er resultatet av å handle i Frelserens navn og med hans myndighet til å velsigne andre.
For ledere: Hvordan skal det gå til?
Medlemmer og ledere vil mest sannsynlig se disse velsignelsene i menigheter der medlemmene har forstått hva omsorgstjeneste er, og der eldstenes quorumspresidenter og Hjelpeforeningens presidenter koordinerer godt med hverandre og med biskopen.
“Ideelt sett skulle eldstenes quorumspresidenter og Hjelpeforeningens presidenter allerede samarbeide om behovene til medlemmene de drøfter når de koordinerer om omsorgstjeneste”, sa president Bingham. “Så møter de biskopen for å få hans innsikt og godkjennelse av sine planer for å hjelpe.” 10
Det er viktig å forstå at når menighetens medlemmer yter omsorgstjeneste, blir arbeidet gjort. “Omsorgstjeneste er evangeliet i praksis”, sa eldste Walter F. González i De sytti. “Å dekke medlemmenes behov er ikke bare et arbeid for eldstenes quorumspresident og Hjelpeforeningens president, akkurat som det heller ikke bare er biskopens arbeid.” 11
“Omsorgstjeneste er nøkkelen til å dekke behov og utføre arbeidet med å frelse og opphøye sjeler”, sa president Bingham. “Omsorgstjeneste er å innby folk til å komme til Kristus og inngå tempelpakter med ham. Omsorgstjeneste er måten å kartlegge medlemmenes behov og sterke sider på samtidig som vi støtter dem i å etterleve evangeliet og bli selvhjulpne.” 12
Ikke slutten
Kort tid etter at Marco ble avløst som biskop, slo pandemien til. Bror Peña mistet jobben, og familien ble kastet ut i en ny runde med følelsesmessig og økonomisk krise. Etter råd fra Kirkens ledere og den reviderte håndboken, 13 gikk eldstenes quorumspresident for bror og søster Peñas i spissen for å søke inspirerte måter å støtte dem på. I samråd med den nye biskopen følte eldstenes quorumspresident seg tilskyndet til å gi Marco i oppdrag å hjelpe bror Peña.
Det viktige tillitsforholdet var allerede der. Og når oppdraget var gitt i kraft av prestedømmets nøkler, kunne Marco stole på å få den åpenbaringen han trengte for å hjelpe. 14
“Noen ville kalle det ironisk at jeg ble bedt om å hjelpe bror Peña etter å ha tilbrakt så mye tid med dem som biskop”, sa Marco. “Men dette oppdraget har vært en utsøkt opplevelse for meg. Det er et oppdrag fra Herren om å hjelpe til med å utføre hans arbeid. Jeg er takknemlig for å kunne bidra til å lette ikke bare bror og søster Peñas byrder, men også biskopens.”