“Veien videre etter min andre skilsmisse”, Liahona, april 2022.
Veien videre etter min andre skilsmisse
Et enkelt råd hjalp meg å fortsette når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre videre.
Bilde: Getty Images
Jeg var i fullstendig mørke på gjesterommet i huset til foreldrene mine, begravd under en haug med sengetøy. Det kunne ha vært middag eller midnatt. Jeg hadde helt mistet oversikten over tiden. Alt jeg eide, hadde blitt slengt i flyttekasser som nå var stablet i et vaklende tårn ved siden av sengen min. Jeg skulle skilles for andre gang på fire år, og det var mer enn jeg kunne takle.
Fanget i fortvilelse
Slutten på mitt andre ekteskap var en forferdelig periode full av angst, usikkerhet og opphold på forskjellige hoteller. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg ikke i stand til å gjøre stort annet enn å ligge under dynen og prøve å ikke føle noe mer.
Jeg hadde opplevd vanskelige tider før, men denne dagen var annerledes. Jeg ønsket ikke å gå i kirken eller lese i Skriftene – eller engang slepe meg opp av sengen. Til og med bønn krevde mer av meg enn jeg følte jeg hadde å gi. Jeg lå i sengen og ba om at jeg måtte ønske å be, og det var alt. Jeg var utvilsomt fanget i fortvilelse.
Min familie og andre som brydde seg om meg, ønsket å hjelpe, men de visste rett og slett ikke hvordan. De prøvde å muntre meg opp, gi meg mat eller forsikre meg om at alt ville ordne seg. Men jeg var ikke klar til å høre det ennå. Det var nesten umulig for noen å hjelpe, for ikke engang jeg visste hva slags hjelp jeg trengte. Det er én ting å føle seg overveldet når man vet alt man må gjøre for å overvinne hindringer i veien. Men det var veldig annerledes for meg da jeg ikke hadde den minste anelse om hva jeg skulle gjøre videre.
Min første skilsmisse var et knusende slag, og det tok meg et helt år med utmattende innsats å komme meg. Men på en eller annen måte trakk jeg meg opp og klarte til slutt å fungere igjen. Slik var det ikke denne gangen. Jeg hadde ingen ny “begynnelse” i meg. I dette øyeblikket var jeg fullstendig utmattet mentalt, følelsesmessig og fysisk.
Plutselig dukket et minne fra mange år tidligere opp.
“Bare velg én ting”
Jeg hadde forlatt Kirken som tenåring fordi jeg ikke trodde den var sann. Jeg sluttet til og med å tro på Gud. Da jeg var i 20-årene, fikk jeg en opplevelse av omvendelse, og jeg visste at Kirken var sann. Jeg husker begeistringen jeg følte da jeg innså at evangeliet var sant. Denne begeistringen varte bare i omtrent et minutt før magen min veltet seg med tanke på den alvorlige realiteten at hele mitt liv ville trenge en overhaling på grunn av min omvendelse. Hvordan forandrer man nesten alt i livet og blir den personen man vet man burde være?
Den dagen i 20-årene ringte jeg bestefar. Jeg visste at jeg kunne stole på hans rettledning med dette problemet. Han lyttet til mine bekymringer om hvordan jeg kunne forandre hele livet når jeg var usikker på hvordan jeg skulle gjøre det. Da sa han: “Bare velg én ting. Velg én ting, jobb med den, og når du er klar, velger du én til. Det er alt du trenger å gjøre.”
Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet å høre, men det var ikke det. Jeg måtte bli så mye bedre enn jeg var, og jeg tenkte at det å forandre én ting om gangen ikke ville være på langt nær nok. Men på en eller annen måte, i et flyktig øyeblikk av åndelig modenhet, bestemte jeg meg for å følge rådet hans. Med et så svimlende antall forandringer jeg sto overfor da jeg vendte tilbake til Kirken, hva skulle jeg velge først? Vekten av denne listen som vi alle kjenner (gå i kirken, lese i Skriftene, be, betale tiende, virke i et kall osv.) var overveldende i seg selv.
Det var så mange ting jeg visste at jeg ville streve med å forandre, og jeg hadde ikke følt meg sterk nok til å takle dem hittil. Derfor bestemte jeg meg for å velge noe jeg kunne gjøre – noe viktig, men lite. Det ville føre meg inn på den veien jeg ønsket å være på, og jeg ville være i stand til å bygge videre på den fremgangen.
Linje på linje
Mange år senere, da jeg manglet styrke til å holde en enkel bønn etter min andre skilsmisse, minnet Den hellige ånd meg om dette.
Da jeg fortsatte å ligge urørlig i min bomullskokong av sengetøy og husket dette rådet, visste jeg at Ånden ga meg veiledning jeg kunne anvende på min nåværende situasjon. Kanskje jeg kunne gjøre én ting. Det behøvde ikke å være noe stort. Det måtte bare være noe. Det første jeg måtte gjøre, var å komme meg opp av sengen. Så det var det jeg gjorde – etter noen minutter brettet jeg dynen til side og reiste meg. Så la jeg meg under dynen igjen. Men det var i orden, for jeg hadde gjort den ene tingen jeg valgte. Jeg beholdt dette som mitt mål i noen dager til før jeg valgte det neste, og jeg fortsatte å bygge videre på det.
Jeg forstår nå at bestefars veiledning var mer enn bare et godt råd. Skriftene lærer oss: “For se, så sier Gud Herren: Jeg vil gi menneskenes barn linje på linje og bud på bud, litt nå og litt da, og velsignet er de som lytter til mine bud og låner øre til mitt råd, for de skal lære visdom. For til den som mottar, vil jeg gi mer” (2 Nephi 28:30). Jeg prøvde det fordi jeg stolte på bestefar. Det fungerer fordi det er et prinsipp i evangeliet. Det er ved å lære å bli bedre ved å forandre én ting om gangen at vi lærer og vokser.
Dette ville vanligvis være det punktet i historien hvor jeg ville fortelle deg hvor flott livet mitt er i dag. Sannheten er at ting er bedre, men det er ikke det eneste poenget. Poenget er at Herren forventet at jeg ganske enkelt skulle gjøre så godt jeg kunne i hvert øyeblikk med hans hjelp. Han forsto at noen dager var mitt beste bokstavelig talt å mønstre styrke til å komme meg opp av sengen. Som eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum har sagt: “Gud vil ta dere slik dere er i dette øyeblikk, og begynne å arbeide med dere. Dere trenger bare et villig hjerte, et ønske om å tro og tillit til Herren.” 1
Jeg følte kjærlighet og anerkjennelse fra vår Fader i himmelen. Mitt offer i form av stadig å forbedre meg linje på linje er akseptabelt for ham. Innsatsen, uansett hvor ufullkommen den er, er fortsatt akseptabel hvis det er min beste innsats. President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa: “Gjør så godt du kan. Det er alt vi ber deg om … Herren forventer ikke at du skal gjøre mer enn det. Bare gjør så godt du kan.” 2 Jeg behøvde ikke å slå på en bryter og forvandle meg fullstendig over natten. Vi utvikler oss linje på linje.
Enten jeg prøver å bli flinkere til å yte omsorgstjeneste for menneskene rundt meg eller bare prøver å reise meg, så betyr det noe at jeg prøver.
Herren vil være der
Etter mine anstrengelser for å komme meg etter to skilsmisser – og etter alt annet livet har utfordret meg med – har jeg fått to viktige lærdommer. For det første elsker Herren oppriktig innsats av enhver form. 3 For det annet vil Herren møte deg der du er. Uansett hvor du er på veien til rehabilitering og helbredelse, hvis du er på den veien, vil han være der.
Fordi Frelseren har påtatt seg alle våre smerter og sorger, vet han hva vi trenger, uansett hva det er. Selv om vi ikke vet det selv, gjør han det. Og han vil hjelpe oss å komme videre.
Jeg hører ofte andre uttrykke sin takknemlighet for livets utfordringer. Jeg ønsker å være takknemlig for motgang. Jeg er ikke den personen ennå, men akkurat nå er det min ene ting. Jeg jobber med det, og når jeg er klar, velger jeg en annen.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.