3 sannheter om Jesus Kristus som er unike for vår kirke

Av Joel B. Randall

Kirkens tidsskrifter

Vår tro på Frelseren og hans gjengitte evangelium gjør oss i stand til å bli ham lik.

Hyrder og vismenn søkte sin Frelser Jesus Kristus etter hans fødsel. Hyrdene så en engel, og vismennene fulgte en stjerne (se Matteus 2:9–10; Lukas 2:8–12).

I dag er det så mange måter å lære om Frelseren på og “komme for å tilbe ham” (Matteus 2:2).

I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige blir vi velsignet med å bli undervist om vår Forløser av levende profeter og Mormons bok, i tillegg til Bibelen. Her er tre sannheter om Frelseren som er særegne for Kirken.

1. Han er adskilt fra Faderen i persons skikkelse

Mens han forklarte sin rolle som den enbårne Sønn, sa Jesus: “Jeg og Faderen er ett” (Johannes 10:30). Men siste dagers hellige vet at Faderen og Sønnen er “ett” i hensikt, ikke i skikkelse. Eldste James E. Talmage (1862–1933) i De tolv apostlers quorum skrev: “I den opprinnelige greske tekst fremkommer ‘ett’ i intetkjønnsformen og uttrykker derfor at de er ett i egenskaper, makt eller hensikt, og ikke at de er én hva selve personen angår, noe som ville ha krevet hankjønnsformen.”¹

Før sin steining så Stefanus “Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd” (Apostlenes gjerninger 7:56). Profeten Joseph Smith “så to personer” i et syn (Joseph Smith – Historie 1:17). Frelseren selv ba ofte til sin Fader.

Vi tilber fremdeles Faderen som vår Gud og hedrer Sønnen som Kirkens overhode. Men vi tilbakeviser typisk kristendoms tro på en “tre entiteter”, en tro som ble svekket ved rådet i Nikaea nesten 300 år etter Kristi oppstandelse.²

2. Han knytter oss til vår himmelske Fader

På grunn av Adam og Evas fall ble vi adskilt fra Guds nærhet (se Alma 42:7). Vår Frelsers forsoning bygger imidlertid bro over kløften som skapes ved Adams overtredelse, og tar oss tilbake til Guds nærhet for å bli dømt etter våre gjerninger (se 2 Nephi 2:5–10; Helaman 14:15–17). Vi kan også bli tilgitt og renset fra flekkene av våre egne synder hvis vi “anvend[er] Kristi sonende blod” (Mosiah 4:2). Kristus oppfordret: “Dere må alltid be til Faderen i mitt navn” (3 Nephi 18:19), noe som betyr at vi ber til vår himmelske Fader ved Frelserens kraft.

I Kirken inngår vi pakter, avtaler, der vi lover å følge budene, og vår himmelske Fader lover å velsigne oss til gjengjeld. Kristi fullkomne eksempel viser oss hvordan vi kan overholde disse paktene og komme nærmere Gud. I vår dåpspakt lover vi for eksempel å “alltid minnes ham og holde hans bud … så hans Ånd alltid kan være hos [oss]” (Lære og pakter 20:77).

Jesus sa: “Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Johannes 14:6). Hans bud og eksempel viser oss hvem Gud ønsker at vi skal bli. Kristi rolle som Mellommann svekker ikke vårt bånd til vår himmelske Fader. I stedet viser vår Mellommann oss hvordan vi kan ha et sterkere bånd til Faderen (se Lære og pakter 45:3–5).

3. Han sonet på korset og i hagen

Mange kristne holder korset som det høyeste symbol på Kristi usvikelige kjærlighet. Dette er imidlertid ikke like vanlig blant siste dagers hellige kristne, fordi “vår vektlegging [er] på det fullstendige mirakel som Kristi misjon er”.³ Hans forsoning “inkluderte hans lidelse i Getsemane hage og hans lidelse og død på korset, og den endte med hans oppstandelse”.⁴

Disse tre hendelsene utgjør totaliteten av vår Forløsers sonoffer. I Getsemane hage led han “smerter og lidelser og fristelser” (Alma 7:11) for å oppfylle Jesajas profeti om at han ville bli “såret for våre overtredelser” og “knust for våre misgjerninger” (Jesaja 53:5).

Vi tilsidesetter ikke smerten ved fysisk død på korset. Vi vet imidlertid også at blodsutgytelse “til syndenes forlatelse” (Matteus 26:28) og å “oppsluke døden for evig” (Jesaja 25:8) gjennom oppstandelsen overgår langt mer enn den kortvarige dødens nederlag ved synderes hender.

Jesus Kristus er Veien.

Som siste dagers hellige bruker vi ikke disse forskjellene til å se ned på personer fra andre trossamfunn. Vi respekterer deres tro, akkurat slik vi håper de respekterer vår. Vi kan se på våre forskjellige trosoppfatninger med takknemlighet for de ytterligere “klare og verdifulle” (1 Nephi 13:34–35) sannheter som vi har takket være det gjengitte evangelium, Mormons bok og Herrens ord gjennom sine profeter og apostler.

Hvis det er én ting vår tro som siste dagers hellige endelig lærer oss, er det at Jesus Kristus kjenner oss personlig. At han elsker oss individuelt. Vi vet at “Han er verdens lys, liv og håp. Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.” I julen – og hele året – kan vi virkelig si, sammen med våre profeter i vår tid: “Gud være lovet for hans guddommelige Sønns uforlignelige gave.”⁵