Bare digitalt
Jim hadde vært julen vår
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Jeg så ikke poenget med å gjøre dette julebesøket. Men hvilken virkning det hadde!
Da de vanlige familiefeiringene på julaften nærmet seg slutten, hadde jeg den jeg-kan-ikke-vente-til-i-morgen følelsen!
Jeg var åtte år gammel og det eldste barnebarnet i min store familie. Annethvert minutt åpnet mor eller far, tante eller onkel døren og utbrøt at de hørte den svake lyden av bjeller. Jeg kunne nesten ikke vente på at julenissen skulle komme! Likevel insisterte bestefar fortsatt på å at vi skulle ut og synge julesanger først – en familietradisjon. “Julenissen kommer aldri!” tenkte jeg.
Da vi hoppet inn i våre iskalde biler, innså vi at det var mye senere enn vi vanligvis pleide å dra. Den lille byen hvor vi bodde i Idaho, var veldig stille og kald. Noen familiemedlemmer var bekymret for at vi skulle dra og synge julesanger så sent, men bestefar insisterte på at vi skulle besøke et par hus.
Da vi kjørte nedover den lille veien omkranset av trær, kunne vi ikke se noe lys i den lille tømmerhytta som tilhørte “Gamle Jim”. Jim var en god venn, og han hadde et stort hjerte. Han hadde vært enkemann så lenge jeg kunne huske.
“Jim bryr seg sikkert ikke hvis vi ikke stopper!” klaget jeg. Julenissen ville helt sikkert savne oss!
Men min gode bestefar fortsatte: “Bare samle dere stille ved soveromsvinduet og begynn med ‘O skjønne, lille Betlehem.’”
Stemmene våre var ustøe til å begynne med, men det ligger styrke i antall, og det varte ikke lenge før musikken ble til en vakker, harmonisk melodi.
Men gjennom mørket skinner
et lys som evig er.
I det forenes håp og frykt
Vi alle har ham kjær.
Det var fortsatt ikke lys på i Jims hjem, men vi fortsatte å synge.
Og stjernene forkynte
Hans komme i den natt.
Pris ham med sang og fred på jord
For denne store skatt. 1
Hyttedøren åpnet seg.
I måneskinnet kunne vi se tårer trille nedover Jims ansikt. Da han omfavnet oss alle, gråt han – virkelig gråt. Etter en stund tørket han gledens tårer fra ansiktet og sa til oss: “Jeg har ventet hele året på at dere skulle komme. Dere er min jul. Og da klokken ble 21:30, trodde jeg at jeg hadde blitt glemt. Jeg var så skuffet. Jeg hadde lagt meg, for det var ingen grunn til å være oppe lenger.”
Vi ble så beveget. Da Jim geleidet oss inn i sitt hjem og slo på lyset, kunne vi se at han virkelig hadde ventet oss. Kjøkkenbordet hans var vakkert dekket, og det var alt fra julekake og småkaker til kald kjøtt som var dekket på og ventet på at vi skulle spise. Koppene hadde blitt omhyggelig tellet og kjærlig fylt med søt eplesider, slik at han “ikke skulle glemme noen av dere”, tilføyde Jim.
Sa Jim at vi hadde vært julen hans? Slik var det ikke. Jim hadde vært vår.
Kjærlighetens gave vi fikk den kalde julaftenen, var mer fantastisk enn noe julenissen noensinne kunne lagt under juletreet vårt. Og det var en påminnelse om at Herren ønsker at vi skal tjene hans barn slik han gjør – én for én. Det bringer hans kjærlighet til oss (se 3 Nephi 11:15–17; 17:21).