“Gaven jeg aldri vil glemme”, Liahona, des. 2023.
Sagt av siste dagers hellige
Gaven jeg aldri vil glemme
Jeg fikk en umiskjennelig følelse av at dette var den familien vi måtte hjelpe.
Illustrasjon: Anastasia Suvorova
Ett år til jul bestemte familien seg for å gi pengene vi ville ha brukt på gaver til oss selv, til en familie som kunne trenge litt hjelp. Vi ba om å få vite hvem vi skulle hjelpe. Jeg oppbevarte pengene i en konvolutt i vesken min, slik at jeg skulle være klar når tilskyndelsen kom.
Noen dager før jul dro barna mine ut for å ake. Da jeg kom til akebakken for å hente dem, så jeg på dem da de moret seg med en siste tur ned bakken.
Så la jeg merke til to små jenter som ikke var kledd for det kalde været. De hadde på seg gummistøvler, bukser med hull på knærne, vårjakker og én vott hver fra det samme paret. De hadde det veldig gøy med å skli ned bakken på en papplate.
Da jeg så dem løpe opp bakken til mammaen sin, fikk jeg en umiskjennelig følelse av at dette var den familien vi skulle hjelpe. Jeg gikk bort for å snakke med moren. Da hun snudde seg, oppdaget jeg til min overraskelse at jeg kjente henne.
Ti år tidligere hadde jeg vært besøkende lærerinne for denne søsteren. Den gangen bakte jeg brød en dag og fikk det for meg at jeg skulle gi henne et. Men da jeg kom kjørende til huset hennes, la jeg merke til en ukjent bil i oppkjørselen. Jeg tenkte at hun hadde besøk, og jeg ønsket ikke å trenge meg på. Så jeg snudde og dro hjem.
En halv time senere ringte Hjelpeforeningens president for å spørre om jeg kunne dra hjem til denne søsteren og passe barna hennes. Hun var på sykehuset, og moren hennes hadde kommet for å være sammen med barna, men hadde lyst til å være sammen med datteren sin. Jeg skyndte meg bort, men skammet meg over at jeg ikke hadde fulgt tilskyndelsen jeg hadde hatt tidligere. Siden den dagen gjorde jeg mitt beste for å følge tilskyndelser fra Ånden, men likevel ble jeg hjemsøkt av denne opplevelsen.
Jeg er takknemlig for at jeg tok kontakt med denne kjære søsteren igjen. Den dagen besvarte ikke bare vår himmelske Fader bønnene til familien min om å finne en familie å yte tjeneste til, men han velsignet meg også med muligheten til å tilgi meg selv for et tidligere feiltrinn. Jeg hadde ikke forventet denne gaven, men det er en gave jeg aldri vil glemme.