Sagt av siste dagers hellige

Er du pappaen min?

Av Irma de Mackenna, Marga Marga i Chile

“Det finnes ingen større glede enn å tjene andre”, fortalte Nelson meg.

Illustrasjon: Anastasia Suvorova

For mange år siden ringte min sønn Nelson meg på julaften. Uken før hadde en advokat som ikke snakket spansk, bedt ham om å være tolk. Advokatens klient, en eldre mann som ikke snakket engelsk, ønsket å overta foreldreretten til barnebarna sine.

Etter høringen ønsket Nelson klienten god jul. Mannen svarte at julen det året ville bli en trist tid. Det var vanskelig for ham å forsørge familien økonomisk. I tillegg hadde hans 29 år gamle datter nettopp gått bort og etterlatt seg fem små barn – den yngste bare to år gammel. Faren deres satt i fengsel, så klienten og hans kone skulle ta over omsorgen for barnebarna.

Etter å ha blitt rørt av mannens situasjon, bestemte både Nelson og advokaten seg for ikke å ta betalt for tjenestene sine. Så spurte Nelson om navnene og alderen på barna og mannens adresse.

Den kvelden fikk ikke Nelson sove, for han tenkte sånn på hvordan han skulle hjelpe familien. Da han knelte og ba inderlig for dem, fikk han inspirasjon til å skrive et brev for å forklare familiens situasjon, dele barnas navn og alder og be om donasjoner. Dagen etter delte han ut kopier av brevet til dommerne, advokatene og andre ansatte ved tinghuset.

Responsen var så god at han snart kunne fylle bagasjerommet og bilsetene med gaver. De som ikke hadde tid til å kjøpe gaver, ga penger til familien.

“Mamá”,sa Nelson, “det er mange gode mennesker i verden. Hvis du bare kunne se hvordan de reagerte! Jeg ba om bare én gave til hvert barn, men vi fikk mange flere.”

Nelson kom hjem til familien på julaften. Barna var begeistret og glade da de hjalp ham med å ta gavene ut av bilen. Bestefaren og bestemoren ristet bare på hodet i vantro.

Da Nelson satte seg ned for å hvile litt før han dro, kom toåringen bort til ham og klatret opp på fanget hans. Så spurte han, mens han rørte ved ansiktet til Nelson: “Er du pappaen min?”

Da begynte Nelson å gråte, takknemlig for dem som hadde bidratt til å lyse opp julen for denne familien.

“Mamá,” sa han, “det finnes ingen større glede enn å tjene andre. Jeg er takknemlig for å ha vært et redskap i Guds hender for å velsigne denne gode familien.”

Nelsons glede gjenspeilte Frelserens lære om at “det er saligere å gi enn å ta imot” (Apostlenes gjerninger 20:35).