“En mors vitnesbyrd: En gave fra Gud”, Liahona, juni 2024.
En mors vitnesbyrd: En gave fra Gud
I min ektemanns familie fant jeg hjem, tilhørighet og aller viktigst, et vitnesbyrd om min himmelske Fader.
Jeg vokste opp som enebarn, og ble oppdratt av en enslig mor. Vi flyttet ofte. Jeg husker at jeg følte at jeg ikke hadde noen stabilitet eller et sted som var hjemme. Da jeg gikk sisteåret på videregående skole, flyttet mor til California, og jeg ble igjen i Utah i håp om å finne en viss stabilitet i livet mitt.
Jeg flyttet inn hos noen slektninger. Jeg kom og gikk som jeg ville, og jeg trengte aldri å melde ifra til noen. Høres ut som alle tenåringers drøm, ikke sant? Det var det ikke for meg, og det var ikke den stabiliteten jeg håpet på. Jeg følte fortsatt at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg alene.
Jeg satte opp en tapper og glad mine på dagtid, men om kvelden sto jeg ofte parkert på en parkeringsplass i Kirken og lyttet til Kirkens musikk mens jeg gråt. Jeg begynte å få en desperat følelse av at jeg måtte få vite at Gud virkelig fantes.
“Himmelske Fader, jeg ønsker å vite at du eksisterer. Jeg har gått meg vill. Jeg føler meg ensom. Jeg ønsker å få vite det selv. Jeg trenger så sårt å vite det.”
Stillhet. Alt jeg hørte, var stillhet.
Den freden og trøsten kom aldri. Jeg gikk alltid derfra med en følelse av nederlag, som om jeg hadde kastet bort tiden min på bønn. Bønnene jeg holdt de kveldene jeg satt i bilen og gråt, så alltid ut til å forbli ubesvarte. Det syntes alltid å være … stillhet.
De neste årene følte jeg meg fortsatt alene, men til tross for bønnene som syntes å bli ubesvart, hadde jeg fortsatt tro på at Gud fantes.
En følelse av tilhørighet
Da jeg møtte mannen som ble min ektemann, følte jeg endelig tilhørighet og stabilitet – en følelse av å være hjemme. Familien hans ønsket meg helhjertet velkommen. Det var stort for meg fordi jeg hadde lengtet etter disse følelsene så lenge. Da vi giftet oss i tempelet, følte jeg stor glede over å bli del av en familie som fokuserte på evangeliet.
Jeg elsket å se prestedømsvelsignelser bli gitt hjemme, gå i kirken i min ektemanns mors menighet etterfulgt av middag i hagen hennes, og lytte til nydelig musikk som strømmet ut fra kjøkkenvinduet mens vi alle satt, spiste og snakket sammen. Disse erfaringene slo rot i hjertet mitt og begynte å fylle et tomrom som trengte å bli fylt. Denne familieenheten var akkurat det jeg trengte, og Gud visste det. Men han var ikke ferdig med å besvare bønnene fra de sene kveldene.
Jeg satt sammen med svigermor på verandaen hennes en morgen. Hun sa noe som var meningsfylt for meg. For første gang i mitt liv hørte jeg Ånden vitne for meg om at vår himmelske Fader virkelig fantes.
“Når du vet at vår himmelske Fader virkelig er der,” sa hun, “forandrer alt seg.”
Fra da av forandret alt seg! Vitnesbyrdet mitt vokste etterhvert som jeg søkte å få vite mer. Nå vet jeg når Ånden taler til meg. Jeg kjenner den gode følelsen når han er nær.
Et svar fra vår himmelske Fader
En dag leste jeg et inspirerende spørsmål på sosiale medier som stilte spørsmålet: “Hvor vil du møte Herren i dag?”
Jeg “møtte” ham gjennom en åndelig tilskyndelse som kom til meg da jeg gikk langs en sti i nærheten av hjemmet vårt flere år etter at jeg giftet meg. Jeg stoppet opp og skrev ned inntrykket. Jeg så meg selv alle de årene siden der jeg satt alene på Kirkens parkeringsplass, og forsto at Gud den gang så det jeg ikke kunne se.
Det jeg ikke kunne se da, var at Gud en dag ville vise meg hvem han var gjennom min fremtidige svigermor, som jeg ikke hadde møtt ennå. Han kunne se at jeg ville få et bånd til henne som ville bygge opp og styrke meg på måter jeg aldri hadde kjent før.
Han ga meg svar allerede da, men jeg hørte det ikke. Han så det store bildet, men det gjorde ikke jeg. Jeg kunne ikke se hans planer for meg. I det øyeblikket på min vandring innprentet han forsiktig i hjertet mitt hva han hadde hatt i vente for meg hele tiden.
Når jeg hører min svigermor be eller snakke om sin standhaftige kjærlighet til sin Frelser, kan jeg føle hennes vitnesbyrd. Å bli velsignet med å bli en av hennes døtre er en spesiell gave fra Gud. Hennes vitnesbyrd er også en gave fra Gud som velsigner oss alle sammen. Jeg vet at min Frelser lever fordi hun har brukt hele sitt liv på å komme nærmere ham. Hun utstråler hans virkelighet slik at alle kan se den.