“I en verden full av støy, tar du deg tid til å føle Guds stillhet?”, Liahona, juni 2024.
Unge voksne
I en verden full av støy, tar du deg tid til å føle Guds stillhet?
Når jeg har tatt meg tid til å være stille, har jeg kommet nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus og følt deres fred.
The Lord Is My Shepherd [Herren er min hyrde], av Yongsung Kim, gjengitt med tillatelse fra LDSart
Da jeg gikk på barneskolen, hentet mamma meg fra skolen hver onsdag, slik at vi kunne få litt mosjon ved å svømme noen lengder sammen. Til å begynne med likte jeg ikke dette. Jeg hadde lite eller ingen talenter innen idrett, og jeg var bare med fordi det innebar at jeg ikke behøvde å ta bussen hjem fra skolen.
Men jeg innså snart fordelene med denne ukentlige avtalen. Mamma lærte meg hvordan jeg skulle styrke svømmetakene, hvordan jeg kunne plassere kroppen i vannet og når jeg skulle puste. Mens jeg beveget meg gjennom vannet, fant jeg en rolig rytme.
Tak, tak, tak, pust.
Det jeg verdsatte mest, var imidlertid den uforstyrrede tiden sammen med mamma. Jeg trengte aldri å bekymre meg for å holde tritt med mine mer begavede jevnaldrende eller holde oversikt over antall lengder jeg svømte. Det var bare mamma og jeg som holdt rytmen.
For ikke lenge siden begynte jeg å svømme igjen. Det har vært lett å lære rytmen på nytt. Tak, tak, tak, pust. Stillheten i opplevelsen har føltes velkjent og har blitt en medisin for mitt ofte stressede sinn. Jeg har funnet ut at ved å finne et sted hvor jeg ikke kan høre mye av støyen rundt meg, er tankene mine mindre mottagelige for ytre påvirkning.
Under denne tilmålte tiden til meg selv, der jeg ikke strekker meg etter telefonen eller huker av punkter på gjøremålslisten min, har jeg sett hvor verdifullt et stille miljø kan være. Når jeg fjerner en del av hverdagens støy, blir det mye lettere å vende tankene mot vår himmelske Fader og Jesus Kristus.
Og ved å oppsøke stillheten jevnlig har jeg kunnet invitere hyppigere åndelige opplevelser inn i mitt liv. Å slå av telefonen eller gå bort fra mine daglige oppgaver et øyeblikk er en måte jeg kan si: “Himmelske Fader, jeg har forberedt meg til å komme nærmere deg. Jeg er klar til å lytte.”
Mange ganger, mens jeg venter og lytter, er det ikke en hørbar stemme eller en bestemt tanke, men i stedet en følelse av stillhet. Med stillheten kommer varme, fred og nærhet til Gud og Jesus Kristus (se Salmene 46:10). Jeg kjenner at jeg blir styrket i min streben etter å være på linje med dem. Til syvende og sist er det søken etter uavbrutte stille stunder som dette som har gjort det mulig for meg å føle meg nær min himmelske Fader og min Frelser Jesus Kristus, å kjenne dem og høre dem.
Høre den gode hyrde
I årenes løp har jeg lært å finne Guds stillhet på andre måter. I mesteparten av mitt voksenliv har jeg studert malerier, med et spesielt fokus på dem som er av hellig natur. Jeg har funnet mange malerier som kanskje ikke ser ut til å være religiøse for en tilfeldig betrakter, men som likevel er hellige for meg.
Et enkelt maleri av en hyrde som fører en liten saueflokk gjennom et landskap innhyllet i tåke, er et slikt maleri. Det kjente symbolet på hyrden i dette maleriet bringer Johannes 10:27: “Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg” til tankene.
Slik det undervises mange ganger i Skriftene, har vår himmelske Fader invitert oss til å høre hans Sønn Jesu Kristi røst (se Matteus 17:5; 3 Nephi 11:7; Joseph Smith – Historie 1:17). Siden jeg så dette maleriet for første gang, har det fungert som en påminnelse for meg om hva det kan bety å høre Jesu Kristi, den gode hyrdes røst i vårt daglige liv.
Kunstneren bak dette maleriet, Granville Redmond, ble døv i ung alder, og utviklet derfor en spesiell evne til å male bilder som på en eller annen måte føles stille.
Slik kunstneren har skapt en hellig og meningsfylt atmosfære gjennom dette uttrykksfulle maleriet uten ord, taler også den gode hyrde ofte til sin hjord med en røst som ikke er uttalt, men som bare kan høres av dem som har “ører” (Matteus 13:9). Dette bildet, malt av en kunstner som forsto verdien av ordløshet, har lært meg kraften i å høre på en annen måte – ikke på fysisk nivå, men åndelig. Ikke røst til øre, men sjel til sjel.
En nær venn av Granville Redmond sa en gang om ham: “Noen ganger tenker jeg at stillheten han lever i har utviklet en sans i ham, en stor evne til lykke som vi andre mangler. Han maler alenetilværelsen slik ingen andre kan formidle den, og likevel, ved et merkelig paradoks, er hans alenetilværelse aldri ensomhet.”1
Når jeg har betraktet dette maleriet i årenes løp, har det vekket følelser som ligner på det jeg har opplevd i roen i svømmebassenget, i min søken etter å føle meg nær Gud og høre den gode hyrdens røst. I denne søken har jeg oppdaget at mine personlige tanker og handlinger blir påvirket av følelsen av å være nær vår himmelske Fader og Jesus Kristus, og jeg trenger faktisk ikke å høre deres røst for å ha en åndelig opplevelse med dem.2
Finne stillhet
President Russell M. Nelson har undervist: “Å lytte er en vesentlig del av bønn. Svar fra Herren kommer i det stille. Derfor har han rådet oss til å være ‘tålmodige og [vite] at jeg er Gud’ (L&p 101:16).”3
Måtene vi finner å være rolige og lytte etter Herrens røst på, vil være forskjellig fra person til person. Og jeg har erfart at avhengig av omstendighetene i livet mitt, har noen tilnærminger til å finne stillhet på vært mer gjennomførbare enn andre.
Noen ganger har jeg opplevd stillhet ved å trøste en bekymret venn, lytte til vitnesbyrdet til en av mine nærmeste, eller sitte sammen med søstrene i en klasse i Hjelpeforeningen. Andre ganger har jeg funnet stillhet ved å forenkle min overbelastede timeplan, tilbringe tid ute eller åpne Skriftene.
Når jeg sitter på et nadverdsmøte og hører raslingen fra brett og begre og masete babyer, finner jeg trøst i det faktum at selv blant menneskene rundt meg kan jeg vende tankene innover og ha samvær med Gud. Som president Nelson har erklært, kan jeg “finne hvile fra denne verdens intensitet, usikkerhet og kvaler ved å overvinne verden gjennom [mine] pakter med Gud”.4
Når jeg sitter i det celestiale rom i tempelet – enten det er mange mennesker der eller få – kan jeg igjen ha samvær med Gud. Det er på disse hellige stedene jeg best husker å være avslappet, stille og rolig. Og det er på disse hellige stedene jeg føler meg mest rede til å utøse mitt hjerte til min Fader og motta den hellige stillhet han har til meg. (Se Galaterne 5:22–23.)
Komme Gud nær
Gjennom hele sitt virke trakk Frelseren seg bort fra den voksende mengden disipler. I Joseph Smiths oversettelse av Matteus leser vi at “Så ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å være med Gud.” (Joseph Smiths oversettelse, Matteus 4:1 [i Veiledning til Skriftene]). Frelseren hadde balanse i prioriteringene i sitt liv, og jeg er takknemlig for å vite at han blant miraklene og undervisningen tok seg tid til å være alene med sin Fader.
Jeg kan ikke vite hva som kan ha blitt delt mellom Den hellige Fader og Sønnen i disse stundene, men jeg har forsøkt å oppsøke disse opplevelsene selv. Selv når det er gode ting som opptar mitt travle liv, er det lite som har gitt meg flere åndelige opplevelser enn å finne tid til å være stille og få kontakt med min Fader i himmelen.
Da jeg gikk på barneskolen, ante jeg ikke at da moren min inviterte meg til å svømme sammen med henne hver uke, lærte hun meg også å søke stillheten og lytte til den gode hyrdens røst. Etter hvert som jeg har vokst og øvd meg på å oppsøke tider og steder der jeg kan ha samvær med Gud, har jeg fått større forståelse av at Gud alltid er der og har ventet ivrig på at jeg skal komme nærmere ham.
Når vi tar oss tid til regelmessig samvær med Gud, er det en mulighet til å høre hans elskede Sønns røst. Og når vi oppsøker vår himmelske Fader og Jesus Kristus, mottar vi fred, ro og veiledning fra dem. Gode opplevelser venter oss når vi trekker oss tilbake fra verden. Og jeg har funnet ut at jo oftere jeg gjør det, desto mer kan jeg føle Guds stillhet.