“Strekk deg lenger opp”, Liahona, juni 2024.
Sagt av siste dagers hellige
Strekk deg lenger opp
Jeg lurte på hvorfor Emily hadde stoppet opp langs stien, helt til jeg så henne rekke ut en hånd til den unge kvinnen bak seg.
Fotografi av artikkelforfatteren
Mens min hustru var Unge kvinners president i menigheten, inviterte hun meg hver sommer til Unge kvinners leir for å hjelpe til med utendørsaktiviteter. Under en leir nylig hjalp jeg til med en tauløype som de unge kvinnene skulle gå med bind for øynene.
De som gikk løypen måtte holde seg fast i et tynt tau som strakte seg fra et tre til neste. Etter at de kom frem til hvert tre, skulle de kjenne rundt trestammen etter tauet som førte til neste tre. Løypen inneholdt noen vanskelige områder, blant annet en blindvei. Jeg hjalp deltagerne hvis de snublet eller hadde problemer med et spesielt vanskelig sted halvveis i løypen.
På det stedet var tauet bundet fast i et tre som vanlig. Men tauet som førte til neste tre, befant seg over en meter over tauet som ledet til treet. På dette stadiet i løypen var de unge kvinnene blitt vant til å strekke seg rundt hver trestamme for å finne neste tau. Da de strevde med å finne det høyere tauet, sa jeg: “Strekk deg lenger opp.”
I likhet med andre før henne ble en ung kvinne ved navn Emily snart frustrert over å prøve å finne tauet lengre oppe. Etter ca. 20 sekunder hvisket jeg: “Strekk deg lenger opp.” Emily fant snart tauet, men så stanset hun opp.
Istedenfor å gå videre, snudde Emily seg og rakte ut en hånd til den unge kvinnen bak seg, Gwen. Så løftet Emily forsiktig Gwens hånd mot tauet lenger oppe, slik at hun visste hvor hun kunne finne det. Emily gikk så sin vei, og Gwen fulgte etter.
Emilys hjelpsomme gest var liten, men den minnet meg om det store ansvaret vi har som Jesu Kristi disipler for å hjelpe andre på paktens sti, hjelpe Guds barn å strekk seg lenger opp og “løft[e] de hengende hender” (Lære og pakter 81:5).
“Når vi løfter andre, klatrer vi litt høyere selv også,” sa eldste Dieter F. Uchtdorf, den gang annenrådgiver i Det første presidentskap. Han sa også: “Når vi går inn for å velsigne andre, blir vi selv velsignet. Tjeneste og offer åpner himmelens luker og lar utsøkte velsignelser komme over oss” (“Lykke, deres arv”, Liahona, nov. 2008, 119).