Liahona
Utgjør det virkelig en forskjell å stå på hellige steder?
Juni 2024


Bare digitalt: Unge voksne

Utgjør det virkelig en forskjell å stå på hellige steder?

Å stå på et vanhellig sted er ikke noe problem om jeg ikke gjør noe vanhellig … eller hva?

Bilde
en ung kvinne som står og smiler

Da jeg var tenåring, gjorde naboene våre meg og familien min kjent med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det endte med at jeg ble døpt. Deretter ble noen av søsknene mine medlem, og til slutt foreldrene mine også. Det er ikke mange medlemmer av Kirken i mitt område i India, så det var fint å ha så solid støtte fra familien. De gjorde det lett for meg å være sterk i troen.

Men da jeg kom hjem fra misjon, fikk jeg jobb og flyttet fra familien. Jeg fikk meg leilighet i en annen delstat, med romkamerater som hadde normer som var helt forskjellige fra mine.

Også kollegene mine levde et helt annet liv enn meg. De møttes hver helg for å drikke og feste, og de inviterte meg med seg. Jeg ville ikke å være en del av et slikt miljø, så jeg takket alltid nei til invitasjonene deres.

Mens jeg satt der alene i leiligheten helg etter helg, og våknet hver søndag for å gå i kirken alene, begynte jeg å føle meg motløs.

Ensomhet

Jeg takket nei til å gå ut sammen med kollegene i begynnelsen, men jeg følte meg sjalu – det virket som om de hadde det gøy. Jeg la merke til at vennskapene de utviklet da de dro ut, så ut til å hjelpe dem å komme seg videre i karrieren.

Jeg følte meg som den stille, kjedelige medarbeideren som ingen kjente.

En helg var jeg lei av å føle meg ensom. Jeg bestemte meg derfor for å bli med dem ut da de spurte. Jeg rettferdiggjorde avgjørelsen ved å bestemme meg på forhånd for at jeg ikke skulle røre alkohol.

Jeg sa til meg selv: “Jeg er kanskje på et vanhellig sted, men jeg vil ikke ta skade av å bare være der hvis jeg ikke gjør noe vanhellig, eller hva?”

Jeg fjernet meg fra Gud

Da jeg begynte å gå ut med disse kollegene, begynte jeg gradvis å forandre meg. Jeg var ute til sent på natten lørdag kveld, noe som førte til at jeg sov i stedet for å gå i kirken på søndager.

Jeg drakk riktig nok ikke alkohol, men jeg sto ikke på hellige steder. Jeg var ikke fysisk til stede i kirken. Åndelig sett hverken tenkte jeg på evangeliet eller tok meg tid til vår himmelske Fader. Møtehuset ble erstattet av fester. Jeg ga ikke plass til Ånden i livet mitt.

En dag våknet jeg og innså hvor langt bort fra vår himmelske Fader jeg var kommet. Jeg følte at jeg endelig forsto begrepet “bedrøvelse etter Guds sinn” (2 Korinter 7:10). Sjelekvaler fylte både hjerte og sinn.

“Hva holder jeg på med?” tenkte jeg. “Dette er ikke meg.”

Jeg gikk ut i helgene, men jeg følte meg ikke lykkelig.

Jeg visste at jeg måtte få troen min tilbake på sporet. Jeg måtte omvende meg.

Velge å stå på hellige steder

Jeg pleide å tro at omvendelse var en smertefull og vanskelig prosess som var full av skyldfølelse og skam. Denne erfaringen har derimot lært meg at omvendelse er en prosess hvor man lar Jesus Kristus forandre vår natur og hjelpe oss til å bli “nye skapninger” (Mosiah 27:26).

Til syvende og sist var det tanken på Jesus Kristus og hans forsoning som hjalp meg med å huske hvem jeg egentlig er, valgene jeg ønsker å ta og omgivelsene jeg ønsker å være i.

Jeg begynte å be igjen, for første gang på flere måneder. Jeg sluttet å gå ut med kollegene mine. Jeg begynte å gå i kirken igjen. Jeg åpnet Mormons bok oftere.

Da jeg vendte tilbake til mine faste åndelige vaner, følte jeg fred og fornyet trøst. Jeg fikk et vitnesbyrd om at når Gud ber om plass i mitt liv, og jeg gir det til ham, vil han velsigne meg. Jeg kan velge å stå på hellige steder. Og hvis jeg noen ganger befinner meg i et miljø som gjør det vanskelig å føle Ånden, kan jeg holde fast ved mine normer og min tro og stole på at vår himmelske Fader og Jesus Kristus beskytter meg (se 2 Kongebok 6:15–16).

Jesus Kristus er svaret

Denne erfaringen viste meg at verden har en sterk, forlokkende tiltrekning, og at det er lett å la seg rive med hvis vi ikke gjør plass til Ånden i vårt liv.

President Russell M. Nelson har undervist: “Vårt endelige formål i livet er å forberede oss til å møte vår Skaper. Vi gjør dette ved daglig å arbeide med flid for å bli mer lik vår Frelser Jesus Kristus [se 3 Ne 27:27]. Og vi gjør det når vi omvender oss hver dag og mottar hans rensende, helbredende og styrkende kraft. Da kan vi føle varig fred og glede, selv i vanskelige tider. Det er nettopp derfor Herren har anmodet oss om å stå på hellige steder og “vær[e] urokkelige” [Lære og pakter 87:8].”

Før var jeg så bekymret for karriere og ensomhet. Men etter å ha vandret bort fra evangeliet, innså jeg at hvis jeg følger Jesus Kristus, vil han fortsette å legge til rette for meg – både fysisk, sosialt, åndelig og økonomisk. Etter hvert som mitt forhold til vår himmelske Fader og Jesus Kristus har blitt bedre, har jeg funnet nye måter å ha sosial omgang på – uten å plassere meg i åndelig farlige omgivelser.

Jeg vet at vår himmelske Fader har gitt meg en løsning i Jesus Kristus, og at mitt liv vil bli fylt med velsignelser når jeg fortsetter å følge ham. Jeg er så takknemlig for å ha en Frelser som var villig til å lide for meg, så jeg kunne velge å følge ham igjen.

President M. Russell Ballard sa: “For det første er et forhold til vår himmelske Fader og hans Sønn, Herren Jesus Kristus, viktigst. Dette forholdet er det som betyr mest nå og i evigheten.” Hvis du styrker ditt forhold til dem og gjør mer plass til dem i livet ditt, vet jeg at du vil kunne føle mer fred og høste velsignelsene i Frelserens evangelium.

Skriv ut