Bare digitalt
Delta på generalkonferansen – a Balm of Gilead for My Broken Soul [Gileads balsam for min sønderknuste sjel]
Artikkelforfatteren bor i Colorado i USA.
Etter at moren min gikk bort, var vennligheten, musikken og visdommen som ble delt på generalkonferansen til velsignelse for meg.
Omfavner hverandre: Eldste Matthew L. Carpenter i De sytti (t.h.) og rabbiner Joe Charnes (t.v.) på generalkonferansen i oktober 2019.
Foto gjengitt med tillatelse fra Michael Law.
Halvannen uke før generalkonferansen i oktober 2019 måtte jeg begrave min mor, Eudie Charnes, sammen med familie og venner. Jeg var sønderknust. Jeg var i sorg, og alt føltes bare tomt. Eudies skjønnhet, det vakre som var Eudie, var rett og slett ikke lenger blant oss. Hun var ikke lenger der så jeg kunne holde, klemme eller hjelpe henne – velsigne, synge for, gråte over eller be sammen med. Livet og lyset som hadde gitt meg liv, hadde nå dødd, og hennes lykksalighet hadde gått videre til evigheten. En del av meg døde også sammen med henne, en del langt der inne som for alltid hadde forlatt meg. Hun døde med nåde, omfavnet av tro, i de kjærlige armene til sin kjære familie: min hustru Sarah, vår datter Yael og meg, hennes nå foreldreløse sønn.
Vi var alle sammen, men helt alene – hver av oss alene med det individuelle tapet vi følte, men bundet sammen i vårt felles tap. Og det skjøre samholdet vi delte med hverandre, ble forbedret, og til tider ble det til og med holdt sammen av vennlighet og tilstedeværelse av to fantastiske personer i fellesskapet til de siste dages hellige: bror Mike Law og hans evige celestiale ledsager, søster Debbie Law, fra Colorado i USA. Deres ydmyke hjerte flyter over av en kjærlighet som bare kan beskrives som inspirert ovenfra, og vi er evig takknemlige for lyset fra deres ledsagende nærvær under vår vandring gjennom dødens mørke og fortvilelse.
Det var i løpet av denne tiden, bare to dager etter at jeg begravet min mor, at mitt fortvilede rop om de velsignede ble besvart – i form av en enkel telefonsamtale og et tilbud fra min høyt verdsatte venn, bror Mike Law. Igjen tok han kontakt for å se hvordan jeg det gikk med meg etter tapet på denne lange og ensomme reisen.
Mens vi snakket sammen, la jeg merke til at en ubestemmelig usikkerhet i Mikes røst da han stilte meg følgende spørsmål: “Joe, jeg vet at du sannsynligvis vil takke nei, men kunne du tenke deg å bli med på generalkonferansen hvis jeg får tak i billetter?” Svaret mitt var enkelt, umiddelbart, direkte og presserende: “Mike, det finnes faktisk ikke noe sted jeg heller vil være.”
Det var mine ord, venner. Det var mine ord – sunget frem i høytidelig sang og høytidelig sorg. Jeg bare visste at generalkonferansen ville være det hellige øyeblikket som kunne gi hjertet mitt den nådefylte oppbyggelsen det trengte. Jeg visste at de generøse armene til ethvert siste dages hellige-inspirert hjerte generøst og betingelsesløst ville nå ut i kjærlighet – at deres kjærlige hjertes armer ganske enkelt ikke ville svikte.
På generalkonferansen smiler folk rett og slett fra hjertet. De sier hei fra hjertet, og de skinner fra hjertet. Det er et uuttalt språk av hjertets nærvær. Deres tilstedeværelse sier hei. Bare det å være der er et hei. Bare det å være der er å bli omfavnet.
Det var balsamen min verkende sjel trengte – en omfavnende balsam av vennlighet fra generalkonferansen. Det er derfor generalkonferansen virkelig ville være Gileads helbredende balsam for min trengende sjel.
Og dette er en åpenbar sannhet ved deres store tro. Klok, kjærlig og omsorgsfull vennlighet er selve hymnen i de siste dagers helliges samfunn. Den er det symbolske kjennetegnet og arven av deres tro. Hvis det gamle ordtaket er sant, at “den høyeste form for visdom er vennlighet”, er generalkonferansen virkelig et samlingssted for noen av de viseste menneskene på planeten.
Dere er “et lys for nasjonene” og et lys for mitt hjerte. Velsigne deg, Mike, for at du fulgte ditt hjertes tilskyndelser. Din hengivenhet for å hjelpe meg med å gjenopprette indre fred får det himmelske koret der oppe til å synge: “Vel gjort, du gode og tro tjener” (Matteus 25:23).
Generalkonferansens herlighet fortsatte med sin visdom fra salmeboken. Og jeg legger vekt på visdom fra salmeboken, ikke bare salmenes skjønnhet. Alle hellige salmer er poetiske og melodiske mesterverk som inspirerer vår sjel til å stige i og gjennom sang. Men salmer er også dyp meditasjon, som vi kan grunne på og be om fra hjertet. Tekstene deres er ment å lede oss i vårt liv, for å vise oss visdom, hellig og guddommelig. Fra herligheten av salmenes visdom går vi inn i visdommens egen herlighet, slik hellige og vismenn nå kommer frem for alle for å opplyse våre liv med et i sannhet sjelfullt kall. I det som bare kan beskrives som en rekke store visdomsofre, er menn og kvinner med vise og hellige hjerter en menneskelig gave med en strålende omvisning i det hellige, som tilbyr og avdekker et univers av sant lys.
I en lengre artikkel, “Generelle refleksjoner: En rabbiners meditasjon over generalkonferansen”, har jeg delt noen av budskapene som skilte seg ut for meg, etterfulgt av egne kommentarer om noen av disse hellige høydepunktene.
Jeg forlater dere nå, venner, med et siste offer av herlighet. Det involverer en hellig søster og en student ved Brigham Young University (BYU) som velsignet meg med takknemlige ord fra et sted dypt inni seg. Jeg gjentar og reflekterer ofte over ordene hennes.
På den strålende mandag etter generalkonferansen var jeg så privilegert at jeg fikk besøke professor David Seelys klasse om oldtidens Israel ved BYU – Provo. Etter en åpningsbønn som skulle bidra til å åpne våre hjerter for det himmelske, både over og inni oss, begynte vi leksjonen med å dele våre tanker om generalkonferansen og den nærende gaven den hadde vært. Etter å ha delt noen av mine personlige refleksjoner om å oppleve guddommelige øyeblikk, svarte vår søster av de siste dages hellige: “Takk for at du minnet meg på skjønnheten ved min tro.” Den dag i dag runger ordene hennes fortsatt inni meg.
Kjære søster, hvis navn er ukjent for meg, og hele fellesskapet av siste dages hellige, la meg takke dere. Takk for skjønnheten ved deres tro. Takk for at dere minner meg om skjønnheten ved tro. Takk for at dere minner meg på og inspirerer meg til å leve og uttrykke min egen tro på en vakrere måte. Takk for at dere minner meg på det vakre potensialet som tro kan frembringe og få til å blomstre. Deres tro er virkelig et “lys for nasjonene” og en strålende skinnende stjerne i mitt hjerte.
Deres vei er en melodiens vei og en vei med melodiøs nåde. Det er en melodi som inspirerer de trofaste tilhengerne til å leve et liv i tjeneste, med kjærlighet til tjeneste, i kjærlig tjeneste for alle. Det er deres gave, det er deres velsignelse og det er deres herlighet som siste dages hellige.
Generalkonferansen er generell herlighet. Jeg velsigner dere i alt dere gjør, mens dere “går frem med tro”. “Gud vær med dere til vi ses igjen.”
Shalom.