Sagt av siste dagers hellige

Hva et brød lærte meg om omsorgstjeneste

Av Lecia Crider, Arizona i USA

Hva kunne jeg gi datteren min å spise denne kvelden som passer til kostholdet hennes?

Venninnen min Wendy er en fantastisk kokk. Fra den dagen hun flyttet inn i gaten som familien vår bor i, har hun delt mat med oss. Hun har alltid en unnskyldning: “Dette får ikke plass i kjøleskapet mitt,” eller “Jeg har laget for mye!” Uansett hva hun sier når hun kommer med det hun tilbyr, er det jeg alltid hører: “Jeg er glad i deg.”

Jeg følte hennes kjærlighet til familien vår spesielt etter en svært vanskelig dag. Et av barna mine hadde nylig fått diagnosen spiseforstyrrelse, og alt som hadde med mat å gjøre ble komplisert og anstrengende hjemme hos oss.

En kveld hadde datteren min og jeg et møte med terapiteamet hennes. På dette møtet fikk hun en måltidsplan, og jeg fikk i oppgave å lage og planlegge tre måltider og tre mellommåltider til henne hver dag. Disse måltidene og mellommåltidene måtte oppfylle visse kostholdsretningslinjer som skulle bidra til å gi henne tilbake vekten.

For meg var dette en overveldende oppgave. Jeg er ikke så flink til å lage mat, så jeg var på gråten da jeg fikk så konkrete retningslinjer og så for meg hvordan jeg skulle få mitt motvillige barn til å spise så mye mat. Da vi kjørte hjem, hadde jeg én tanke i hodet som gjorde meg fortvilet: “Jeg har ikke noe som passer som kveldsmat for henne i kveld.”

Da jeg kom hjem, trasket jeg inn døren og kjente straks lukten av noe deilig. Der, på kjøkkenbenken, lå det et bananbrød som Wendy hadde levert mens vi var borte. Den inneholdt et kornslag, en frukt og et fettstoff – perfekt til kveldsmaten vi trengte! Og ikke bare det: Datteren min spiste det med glede.

Da jeg ringte Wendy senere for å takke henne for brødet, delte jeg ikke bakgrunnshistorien. Hun lurte sikkert på hvorfor jeg var litt rørt over gaven hennes. Wendy visste ikke at vi strevde. Hun hadde ganske enkelt laget “for mye” bananbrød og ville ikke at det skulle bli gammelt.

Noen måneder senere, da jeg lyttet til en podkast om å være en som holder pakter, lurte jeg på hva det egentlig betyr å være en som holder pakter. Så kom jeg til å tenke på bananbrødet som vi fikk i gave fra Wendy.

Da Wendy fulgte hjertet sitt og ga oss brød den dagen, hadde hun sørget med dem som sørget og trøstet dem som trengte trøst (se Mosiah 18:9), selv uten å kjenne hele historien. Og det betydde så mye.