Vitnene om gullplatene til Mormons bok
I tillegg vitnesbyrdene til de tre vitnene og de åtte vitnene, som er med i innledningen til Mormons bok, var det flere andre som så eller berørte gullplatene.
I 1823, da engelen Moroni viste seg for Joseph Smith for første gang, fortalte han Joseph om gullplatene og sa at “det var oppbevart en bok skrevet på gullplater … Han sa også at den inneholdt det evige evangeliums fylde slik det ble gitt av Frelseren til de fordums innbyggere” (Joseph Smith – Historie 1:34).
Fire år senere, 22. september 1827, overleverte Moroni platene til ham. Som Joseph senere forklarte: “han sa til meg at når jeg mottok de platene som han hadde omtalt […] – måtte jeg ikke vise dem til noen […], bare til dem jeg ville få befaling om å vise dem til” (Joseph Smith – Historie 1:42).
Høyden Cumorah, hvor Joseph Smith mottok gullplatene fra Moroni.
Platene var hellige, og Joseph viste dem ikke til andre uten tillatelse. Det var imidlertid mange som berørte platene mens de var dekket til, og som til og med hørte en metallisk lyd fra platene. Da oversettelsen var ferdig, fikk de tre og de åtte vitnene se platene mens de var avdekket, og de åtte vitnene fikk holde dem avdekket. Platene ble derfor bevitnet med tre sanser: De ble sett, berørt og hørt.
-
Vitner så hele bunken med plater i tillegg til ringene som bandt den sammen, de forseglede og uforseglede delene og seglet som bandt sammen den forseglede delen; hver av platene i den uforseglede delen og graveringene på hver side av bladene.
-
Vitner berørte platene og løftet hele bunken i armene for å vurdere vekten, dro tommelen sin langs siden av bunken, slik man gjør over sidene i en bok, og tok på hver eneste plate i den uforseglede delen idet de bladde gjennom ett og ett blad.
-
Vitner hørte metallplatene rasle, klirre og klinke når de ble flyttet på.
Steder fra øverst til nederst: Manchester i New York, Fayette i New York, Harmony i Pennsylvania.
Med tiden ble platene bevitnet på tre steder: Manchester i New York, Harmony i Pennsylvania og Fayette i New York.
Vitner i Manchester
Hjemmet til Joseph Smith sr. og Lucy Mack Smith i nærheten av Den hellige lund. Joseph og Emma bodde der i 1827, da Joseph mottok gullplatene for første gang.
Familien Smith og andre i området fikk anledninger til å løfte opp de eldgamle nedtegnelsene og kjenne på hver av platene hjemme hos familien Smith i bydelen Manchester i New York. Josephs yngre bror William, som var 16 år i 1827, hadde et levende minne fra da han var vitne til platene, noe han senere delte i en preken: “Da platene ble ført inn, var de pakket inn i en bylt. Far la dem så i et putevar. Far sa: ‘Hva, Joseph, får vi ikke se dem?‘ [Joseph svarte:] ‘Nei … Jeg fikk ikke lov til å vise dem frem før de er oversatt, men dere kan få ta på dem.‘ Vi tok på dem og kunne kjenne hva de var … Kunne kjenne om de var runde eller firkantede. Kunne holde sidene på denne måten (han løftet noen få blader av bibelen foran seg). Man kunne lett se at de ikke var en stein som var hugget ut for å lure folk, eller til og med en trekloss.”
En annen gang ga William mer informasjon om dette: “Jeg skjønte at de var en slags plater, og at de var festet sammen med ringer langs ryggen.” Han skrev også at i tillegg til å berøre de enkelte platene og ringene, hadde han løftet hele gjenstanden: “Jeg fikk lov til å løfte dem … De veide rundt 30 kg, så vidt jeg kunne bedømme.” Josephs yngre søster, Katherine, som var 14 år gammel, fikk også holde platene den dagen Joseph tok dem med hjem. Hun “lot fingrene gli opp langs kanten av platene. Hun følte at de var separate metallplater, og hørte den klirrende lyden de lagde.”
Josephs mor, Lucy Mack Smith
Moren Lucy fortalte senere om opplevelsen til naboen sin, Sally Bradford Parker, som skrev: “Jeg spurte henne om hun hadde sett platene. Hun sa at nei, det var ikke meningen at hun skulle se dem, men hun løftet og kjente på dem, og jeg trodde alt hun sa, for jeg bodde ved siden av henne i åtte måneder, og hun var en av de beste kvinnene jeg kjente.” Selv om hun aldri så platene bli avdekket, var Lucy sikker på at de var ekte og at oversettelsen var riktig. Hun husket at hun fikk besøk av en diakon fra en av de lokale kirkene, som ba om å få se platene. Da hun nektet å vise frem nedtegnelsen, ba han henne slutte å snakke med andre om den. Lucy svarte: “Om du så skulle … brenne meg ved pålen, vil jeg erklære at Joseph har opptegnelsen.”
Andre i Palmyra- og Manchester-området, hvor familien Smith bodde, fikk lov til å holde platene mens de ble lagt i en kasse eller i en annen form for beholder. Martin Harris fortalte at hans hustru Lucy Harris og en av deres døtre – sannsynligvis Lucy eller Duty – besøkte familien Smith og fikk lov til å holde platene. Begge fortalte Martin at de var ganske tunge. Deretter besøkte Martin Harris selv familien Smith og fikk den samme opplevelsen.
Martin Harris fortalte at Alvah Beman, som også bodde i området, også fikk lov til å legge platene i en kasse og “sa han hørte dem lage lyd.” Platene hadde sannsynligvis flyttet seg da kassen ble overlevert til Alvah, slik at man kunne høre lyden av klinkende metall.
Vitner i Harmony
Frem til desember 1827 hadde det vært flere forsøk på å stjele platene, så Joseph bestemte seg for å flytte sammen med Emma til hennes foreldres hjem i bydelen Harmony i Pennsylvania.
Emma Smith
Da Joseph og Emma kom dit, lot Joseph Isaac Hale, Emmas far, legge platene i en kasse. Senere sa Isaac: “Jeg fikk lov til å kjenne på vekten av kassen, og de fortalte meg at platene lå i den.” Han var fortsatt ikke overbevist, og var misfornøyd med situasjonen. Han ba Joseph enten vise ham platene, eller fjerne dem fra huset sitt. Joseph gjemte platene i skogen like ved, helt til han og Emma flyttet inn i sitt eget hjem på Hale-familiens eiendom.
En tilstøtende gård var eid av Joseph og Sarah McKune. Barnebarnet deres berettet senere at Joseph McKune hadde fått lov til å “holde et putevar som den antatt hellige skatten var pakket inn i, og kjente gjennom kledet at den hadde blader.”
I Harmony begynte Joseph Smith å oversette Mormons bok ved Guds gave og kraft. Hans første skrivere var hans hustru Emma og vennen Martin Harris. I likhet med medlemmer av familien Harris og Smith, holdt Emma platene og “løftet og flyttet dem” mens hun gjorde rent. Hun kjente også de enkelte bladene og hørte lyden de laget da de beveget seg, og beskrev dem på denne måten: “Én gang kjente jeg på platene da de lå slik på bordet, og fulgte omrisset og formen. Det virket som om de var bøyelige som tykt papir, og de raslet med en metallisk lyd da kantene ble skjøvet på av tommelen, slik man noen ganger bruker tommelen på kantene av en bok.”
Vitner i Fayette
I slutten av mai 1829 begynte Joseph å bli utsatt for den samme forfølgelsen i Harmony som i Manchester, og han innså at han måtte flytte igjen for å fullføre oversettelsen. Sammen med sin hustru Emma og skriveren Oliver Cowdery ble Joseph tatt inn hos noen bekjente: Peter og Mary Whitmer fra bydelen Fayette i New York.
Mary Whitmer ble vist platene av et himmelsk sendebud. Så vidt vi vet, nedtegnet hun aldri denne opplevelsen. Mary fortalte likevel sine barn og barnebarn om opplevelsen, og senere delte de den med andre. Hennes barnebarn John C. Whitmer fortalte: “Jeg har hørt bestemor (Mary M. Whitmer) si ved flere anledninger at en hellig engel viste henne platene med Mormons bok.”
Hennes sønn David sa at “hun ble møtt like ved hagen av en gammel mann.” Barnebarnet John sa at denne mannen “bar noe på ryggen som så ut som en ryggsekk”, og at “hun først var litt redd ham.” Men “da han talte til henne med en vennlig tone, og begynte å forklare hva slags arbeid som ble gjort i huset hennes, ble hun fylt med ubeskrivelig glede og tilfredsstillelse.”
John ga ytterligere detaljer om det vidunderlige vitnesbyrdet om den hellige nedtegnelsen Mary fikk den gangen: “Så åpnet han ryggsekken og viste henne en bunke med plater … Den fremmede snudde platene, blad for blad, og viste henne også graveringene på dem. Plutselig forsvant han med platene, og hun ante ikke hvor han hadde tatt veien.”
John sa: “Jeg kjente bestemor som en god, edel og sannferdig kvinne, og jeg tviler overhodet ikke på at hennes uttalelse om platene er helt sann. Hun var sterk i troen på Mormons bok frem til hun døde.”
Marys sønn David skulle bli et av de tre vitnene. Han ble vist platene av en engel da oversettelsen var ferdig. Videre skulle Marys andre sønner være blant de åtte vitnene som Joseph Smith viste platene til. De fikk lov til å holde platene mens de var avdekket, og de fikk lov til å snu platene og se de eldgamle graveringene.
Vårt eget vitne
Når det gjelder tro og historie, er det mange som ønsker flere beviser. Noen skulle kanskje ønske at alle kunne se gullplatene utstilt på et velrenommert museum. Joseph Smith overleverte imidlertid gullplatene til engelen Moroni, og vi kan ikke undersøke dem selv, men vi har vitnesbyrdene til dem som fikk det.
Historien om platene oppfyller den guddommelige lov om vitner: “Gud Herren [vil] la bokens ord komme frem, og han vil stadfeste sitt ord ved så mange vitners munn som han synes gavnlig, og ve den som forkaster Guds ord” (2 Nephi 27:14). De menn og kvinner som så, holdt og hørte platene, bar vitnesbyrd om platene og inskripsjonene på dem, hvor gamle de så ut og den himmelske anerkjennelsen av den guddommelige oversettelsen av dem.
I likhet med de tre og de åtte vitnene er ikke de andre vitnenes vitnesbyrd ment å omvende oss til etterlevelse av evangeliet. Snarere gir alle de forskjellige vitnenes vitnesbyrd oss en grunn til å ta Mormons bok på alvor, lese den og handle etter Moronis løfte: “Når dere mottar dette, vil jeg be dere innstendig om å spørre Gud den evige Fader, i Jesu Kristi navn om ikke disse ting er sanne. Og hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den hellige ånds kraft” (Moroni 10:4).
Dette løftet er gitt til alle personer i de siste dager. Det er til deg. Kanskje dette løftet allerede er oppfylt i livet ditt. Kanskje ordene til dem som så gullplatene, nå kaller deg til å lese de hellige Skriftene som ble oversatt fra graveringene. Mennene og kvinnene som så og holdt platene, var trofaste mot sine vitnesbyrd, og vi kan være det samme. Vi kan holde vårt vitnesbyrd hellig, og vi kan dele det med andre.