Hadde jeg tid til å yte tjeneste for klassekameraten min?

Av Leonardo José Rattia Verenzuela, Mérida i Venezuela

Jeg trodde ikke at jeg hadde tid til å hjelpe, men Herren velsignet meg for mitt offer.

Bilde

klokke med speilbilde som viser en mann som tar opptak av at han leser en bok

Illustrasjon: Lee Montgomery / IllustrationX

I 1998 begynte jeg på mine studier ved Andes-universitetet. Jeg hadde et sterkt ønske om å ta en universitetsgrad med høy gjennomsnittskarakter. Men kriminologifagene var vanskelige, og jeg hadde problemer med å tilpasse meg universitetsarbeid. Dessuten var jeg travelt opptatt med å virke som rådgiver i biskopsrådet i menigheten og arbeide om kvelden for å forsørge familien min.

Tvil og bekymring spolerte forhåpningene mine det første året, og jeg fikk karakterer langt under gjennomsnittet i klassen. Da skoleåret gikk mot slutten, ba jeg stadig oftere til Gud om hjelp til å forstå hver teori, hvert prinsipp og hver fremgangsmåte.

I løpet av det andre året møtte jeg en klassekamerat jeg ikke hadde lagt merke til tidligere, som het Argenis. Jeg oppdaget at han heller ikke hadde sett meg – og at han heller aldri kom til å se meg, fordi han var blind. En dag kom han bort til meg med stokken og punktskrifttavlen sin og ba om hjelp. Han sa at jeg hadde en god stemme, og at han lurte på om jeg skulle spille inn de skriftlige studieveiledningene slik at han kunne lytte til dem.

Han hadde spurt andre, men de avslo. De som hadde hjulpet ham året før, var motvillige til å hjelpe ham igjen. Med min travle timeplan og dårlige karakterer var jeg også motvillig til å hjelpe ham.

Til tross for at jeg aldri offisielt gikk med på anmodningen hans, oppdaget jeg snart at jeg leste og leste om igjen veiledningene for å ta opptak av innholdet for Argenis. Med tiden ble vi venner, og jeg begynte å dele Jesu Kristi evangelium med ham. Jeg ga ham til og med en Mormons bok i punktskrift. Han satte pris på hjelpen min, men ble aldri interessert i å lære mer om Kirken.

Etter hvert som jeg fortsatte å lese og ta opptak av studieveiledningen, begynte imidlertid karaktergjennomsnittet mitt å stige. Til og med mine jevnaldrende la merke til at jeg var i ferd med å bli en bedre student og vokse i min forståelse.

Åtte år etter at jeg ble uteksaminert, ble også min venn Argenis uteksaminert. Han hadde ikke vært interessert i Kirken, men han hadde hjulpet meg å forstå “at når dere er i deres medmenneskes tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:17). Han hadde også hjulpet meg å forstå at når jeg tjener andre, velsigner Gud meg og øker mine evner.