Bare digitalt
Guddommelig irettesettelse – et tegn på Guds kjærlighet for oss
Vi skulle ikke bli overrasket når en kjærlig Fader inviterer oss til å gjøre fremskritt ved å gi oss stunder med guddommelig disiplinering.
Vi er foreldre til seks ustyrlige gutter. I løpet av de siste 17 årene har vi lært at Ånden ofte bruker vår egen erfaring som foreldre til å lære oss hvordan vår himmelske Fader arbeider med sine barn.
For mange år siden hørte Jessica guttene våre leke ovenpå. Mens hun lyttet nøyere, hørte hun den tydelige lyden av et skriveredskap som skriblet på en vegg.
Hun ropte: “Gutter … er det noen som tegner på veggen?”
Etter tre sekunders stillhet ropte den skyldige tilbake: “Neeeeeeei.” Hun ba ham så om å ta med skriveredskapet ned.
“OK, mamma,” sa han og hoppet opp til henne og ga henne villig, til og med med glede, en blyant.
Han holdt den andre hånden, der han holdt en sprittusj og var lett synlig for Jess, skjult bak ryggen.
Etter å ha sittet sammen med denne lille gutten og lyttet til ham, korrigert ham og prøvd å hjelpe ham, fikk hun dette klare inntrykket:
“Hvorfor prøver jeg noen ganger å skjule mine egne synder og mangler for en allvitende og kjærlig himmelsk Fader?”
Tre formål med guddommelig irettesettelse
I oppdragelse er det en grunnleggende forskjell mellom straff og disiplinering. Som president James E. Faust (1920–2007) underviste: “Ordet disippel og ordet disiplin kommer begge fra samme latinske rot –discipulus.” Når vi streber etter å bli mer hengivne Jesu Kristi disipler, skulle vi ikke bli overrasket når en kjærlig Fader inviterer oss til å gjøre fremskritt på disippelens vei ved å sørge for disse øyeblikkene med guddommelig disiplinering.
Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum har undervist at denne “guddommelig[e] irettesettelse har minst tre hensikter: (1) Å overtale oss til å omvende oss, (2) å lutre og helliggjøre oss og (3) korrigere vår kurs i livet til det Gud vet er en bedre vei.”
Herren sendte Samuel, en lamanittisk profet, for å forkynne for nephittene rundt år 6 f.Kr. I sin forkynnelse illustrerer og fremhever han på mesterlig vis de tre formålene med guddommelig irettesettelse som eldste Christofferson har undervist om. Viktigst av alt var kanskje at Samuel prøvde å lære disse nephittene som slet, at den direkte refselsen de fikk, ikke var et tegn på at Gud ikke brydde seg om dem. Nei, denne refselsen var nettopp på grunn av hans kjærlighet til dem.
Samuel gjorde dette klart da han underviste dem: “Nephis folk har han elsket, og han har også refset dem. Ja, i deres ugudelighets dager har han refset dem fordi han elsker dem” (Helaman 15:3). For som Herren sa: “Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg” (Johannes’ åpenbaring 3:19).
Å overtale oss til å omvende oss
Den første hensikten med guddommelig irettesettelse som eldste Christofferson nevnte, er å overtale oss til å omvende oss. I sine innledende linjer gjør Samuel det klart at på grunn av nephittenes ugudelighet kunne intet annet redde dem “enn omvendelse og tro på Herren, Jesus Kristus” (Helaman 13:6). Han sa at dette omvendelsesbudskapet var grunnen til at han ble sendt til dem, “så dere kunne motta godt budskap” (Helaman 13:7).
Legg merke til forbindelsen Samuel gjør mellom omvendelse og det gode budskapet. Eldste Neil L. Andersen underviste: “Oppfordringen om å omvende oss er … en kjærlig innbydelse om å snu og vende tilbake til Gud [se Helaman 7:17]. Det er en kjærlig Fader og hans enbårne Sønn som ønsker at vi skal bli mer enn vi er, strekke oss opp mot en bedre levemåte, forandre oss og føle den lykke som kommer av å holde budene.”
Samuel uttalte konsekvent sin hensikt med å forkynne: “For i denne hensikt har jeg gått opp på muren i denne by … så dere … kan ha kjennskap til omvendelsens betingelser” (Helaman 14:11). Hans profetier om Kristus ble gitt “[så dere] kunne tro på hans navn. Og hvis dere tror på hans navn, vil dere omvende dere fra alle deres synder” (Helaman 14:12–13).
Samuels budskap er klart: “[Omvend] dere og tilbake om til Herren deres Gud” (Helaman 13:11).
Å lutre og helliggjøre oss
En hovedhensikt med omvendelse er å lutre og forandre menneskehjertet. I sin innbydelse til å omvende seg, fokuserer Samuel på den tilstanden folkets hjerte befinner seg i. Han snakker om “det nephittiske folks hårde hjerter” (Helaman 13:8). Han advarer mot å legge “sin elsk på sine rikdommer” (vers 20). Han forteller dem at deres “hjerter er ikke oppløftet til Herren” (vers 22) og at de “vandre[r] i hjertets stolthet” (vers 27).
Guddommelig irettesettelse hjelper oss å se vårt villfarne hjerte, og ved “tro og omvendelse” kan vi tilveiebringe det Samuel kaller “en forandring i [hjertet]” (Helaman 15:7). Denne forandringen, sa Samuel, gjør at vi “står fast og urokkelig i troen” (vers 8), og knytter vårt villfarne hjerte til Frelseren Jesus Kristus.
Å legge om kursen i livet
Eldste Neal A. Maxwell kalte en gang disse irettesettelsene for “guddommelig utilfredshet”. Med utgangspunkt i denne tanken forklarte søster Michelle D. Craig: “Guddommelig utilfredshet kommer når vi sammenligner ‘hva vi er [med] hva vi har kraft til å bli’. Hver og en av oss, hvis vi er ærlige, føler avstanden mellom hvor og hvem vi er og hvor og hvem vi ønsker å bli. Vi lengter etter større personlig kapasitet … Disse følelsene er gitt av Gud og skaper en trang til å gjøre noe.”
I en tale om denne tredje og siste hensikten med guddommelig irettesettelse, innbyr Samuel lidenskapelig nephittene til å bruke sin handlefrihet til å velge å følge “pliktens vei” (Helaman 15:5) eller, som eldste Christofferson uttrykte det: “Det Gud vet er en bedre vei.”
“Dere er fri,” sa Samuel. “Dere har anledning til å handle selvstendig, for se, Gud har gitt dere kunnskap, og han har gjort dere fri.” (Helaman 14:30). Han hjalp dem å forstå at selv om de har frihet til å handle, kan de ikke fritt velge konsekvensene av sine handlinger. Han advarte: “Hele livet har dere søkt etter det dere ikke kunne oppnå og dere har søkt etter lykke i ugudelighet,” som er i strid med det som kjennetegner vår himmelske Fader” (Helaman 13:38).
Det gode liv – det rike liv, det lykkelige liv – finnes i det Samuel kaller å “[ta] seg i vare overfor Gud”, iaktta “å holde hans befalinger og hans lover og hans bud” og i å “[streve] med utrettelig flid” for å hjelpe andre å gjøre det samme (Helaman 15:5–6).
Bli den Herren ønsker at vi skal bli
John Newton var seks år gammel da moren døde. Hun hadde oppdratt ham til å bli troende, undervist ham og leste Skriftene sammen med ham. Da han var 11 år gammel, tok faren, som var sjømann, ham med til sjøs. Omgitt av banning, blasfemi og promiskuitet tok det ikke lang tid før John drev bort fra sin tro. Han sa: “Jeg syndet med høy hånd og gjorde det til mitt oppgave å friste og forføre andre ved enhver anledning.”
På en av turene kom plutselig en storm imot dem. Mannskapet hans begynte å rope til Gud om å redde dem. Til å begynne med hånet han dem og skjelte dem ut, men da det ble klart at deres skjebne var uunngåelig, ropte John til den Gud som hans mor hadde lært ham om.
Han ba noe sånt som: “Gud, hvis du er der, vær så snill å redde oss. Og hvis du gjør det, vil jeg vie resten av mitt liv til å tjene deg.” Stormen opphørte, bølgene roet seg, og deres liv ble reddet. Tro mot sitt ord viet John resten av sitt liv til å tjene Herren. Han ble predikant, og som en del av sin tjenestegjerning skrev han dikt. Mange av disse diktene skulle bli omgjort til salmer, slik som hans mest kjente:
Denne salmen er John Newtons historie, men den er også vår historie, og den er sannsynligvis din historie. Hver enkelt av oss blir, på vår egen måte og i våre egne vanskelige stunder, sett av en allvitende Herre som, akkurat når tiden er inne, griper inn. Han tukter oss. Han redder oss. Han forandrer oss. Og han skaper i oss et umettelig ønske om å leve det Nephi en gang kalte “det liv som er i Kristus” (2 Nephi 25:27).
Når vi setter vår lit til Herrens guddommelige disiplin, blir vi dem han så inderlig ønsker at vi skal bli: Kristi menn og kvinner og Jesu Kristi disipler.