“Ord som rører ved hjertet”, Liahona, okt. 2024.
Eksempler på tro
Ord som rører ved hjertet
Fra da jeg først begynte i Kirken, til arbeidet jeg gjør for å hjelpe de hellige å høre og synge salmer på sitt eget språk – har musikk vært en stor del av alt i mitt liv og til stor velsignelse for min familie.
Foto: Christina Smith
Musikk har alltid vært en viktig del av mitt vitnesbyrd. Da jeg ble introdusert til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, var familier samlet og sang salmen “Jeg er Guds kjære barn” (Salmer nr. 187). Jeg tenkte: “Dette er som i himmelen, de er jo så lykkelige. Det er sånn lykkelige familier ser ut.”
For meg er familier den vakreste delen av evangeliet. Når jeg tenker på alt som måtte skje for at min egen familie skulle finne evangeliet, blir jeg minnet på at Gud har en plan for alle familier.
Fra Burma til India
Moren min er fra Burma, men på grunn av politisk uro flyktet hun til India sammen med foreldrene og tre søstre. De dro fra alt. Etter at de kom til India, døde dessverre mammas foreldre. Som eldste barn måtte mamma ta seg av de tre søsknene sine.
Barna endte opp på barnehjem. Da moren min ble 18, bestemte hun seg for å dra til New Delhi på jakt etter bedre muligheter for seg selv og søstrene. Der ble hun introdusert for Ashima Chaudhuri, som er rektor ved en høyskole som hjelper unge kvinner. Ashima tok seg av moren min og ble mentoren hennes. Etter at moren min fullførte universitetet, ble hun Ashimas assistent. De ble svært nære venner.
Ashima hadde ti søsken. Den yngste av dem, Reza, var det ingen som snakket om. Han ble sett på som det svarte fåret. Reza hadde sluttet seg til den gjenopprettede Kirke etter å ha møtt heltidsmisjonærene mens han studerte ved universitetet i England. På den tiden var han en muslimsk lærd, så det var en stor sak av at han forlot Islam for å slutte seg til Kirken.
Mens Reza bodde i Toronto i Canada, drømte han at han måtte vende tilbake til India og kontakte søsteren sin, Ashima. Før reisen drømte han også om en kvinne han aldri hadde møtt. Han fortsatte å se ansiktet hennes i drømmene sine, og følte derfor at det hastet å vende tilbake til India.
Men Reza var også bekymret, for familien hans hadde støtt ham fra seg. Men da han tok kontakt med Ashima i New Delhi, sa hun: “Jeg savner deg. Du burde komme.”
Moren min var ikke i New Delhi den gangen. Ashima ringte derfor til Assiya, en av tantene mine. “Kan du komme hit?” spurte hun. “Det er best om det er andre her, så vi ikke krangler.”
Tante Assiya tok turen. Da hun kom, gjenkjente Reza henne umiddelbart som kvinnen han hadde drømt om. Det tok ikke lang tid før de ble forelsket og giftet seg. Da de flyttet til Toronto, begynte tante Assiya å spørre Reza om Kirken, hvorfor han hadde forlatt India og hvorfor han var villig til å bli utstøtt av familien.
Reza besvarte spørsmålene hennes og bar vitnesbyrd om det gjengitte evangelium. Ikke lenge etter ble tanten min medlem av Kirken.
Fra venstre til høyre: Tahiras mor San San Nu, onkel Reza Shah, tante Assiya Shah, en ung Tahira og Ashima Chaudhuri.
“Jeg ønsker å lære mer”
Den gangen bodde jeg og moren min i New Delhi. Jeg hadde et nært forhold til tanten min. Da jeg var 11 år, dro jeg derfor på sommerferie til henne og onkel Reza i Toronto. Mens jeg var der, inviterte tante meg til kirken. Fra første stund elsket jeg å se familier synge salmene sammen. Jeg hadde aldri opplevd noe sånt før.
“Hva er dette for et sted?” spurte jeg tanten min etter møtet. “Alle er så glade og vennlige. Jeg ønsker å lære mer.”
To misjonærsøstre kom og underviste meg i leksjonene. Jeg visste at jeg ønsket å være en del av det jeg lærte. Evangeliet gjorde meg glad, og jeg ønsket å bli medlem av Kirken, så det ble jeg.
Tahira under dåpen sin sammen med tante Assiya, onkel Reza og søster Jane Rogers, som underviste Tahira i evangeliet.
Jeg gikk på kostskole i oppveksten, så jeg hadde lange sommerferier. Moren min jobbet, og foreldrene mine ble skilt, så jeg begynte å reise til Canada om somrene. Tanten og onkelen min ble som ekstra foreldre for meg.
Onkel Reza, som opprinnelig kom fra Pakistan, likte å oversette Kirkens salmer til hindi og urdu. På nadverdsmøtet sang vi ofte oversatte versjoner av salmene.
Onkel Reza, avbildet ovenfor sammen med forfatteren, likte å oversette Kirkens salmer til hindi og urdu. “På nadverdsmøtet”, sier Tahira, “sang vi ofte de oversatte versjonene hans av salmene.”
Til slutt ville moren min vite mer om kirken som datteren og søsteren hennes hadde sluttet seg til. Hun møtte misjonærene, og ikke lenge etter ble hun døpt. Moren og tanten min sørget for at jeg fikk dra til Toronto hver sommer, så jeg kunne gå i kirken og delta på aktiviteter der.
Da tiden var inne for meg til å velge en høyskole, hjalp tante og onkel meg med å komme inn på Brigham Young University, der jeg møtte min mann, som er fra Argentina. Jeg tenker ofte på hva som bringer familien vår sammen. En ung mann fra Argentina møtte en ung kvinne fra India gjennom Kirken, og giftet seg med henne.
Som musikkleder for Kirkens team med salmeoversettere sier Tahira: “Jeg deler evangeliet med andre gjennom salmene.”
Foto: Christina Smith
En arv med styrke og vitnesbyrd
I dag er jeg musikkleder for Kirkens team av salmeoversettere. Jeg jobber med prosjekter på seks forskjellige språk. Jeg jobber med å oversette salmer til nepalsk og burmesisk, som er morsmålet til moren min. Det er morsomt og givende. Jeg jobber også med amharisk fra Etiopia, twi og fante fra Ghana og singalesisk fra Sri Lanka.
Jeg elsker jobben min, for musikk har vært en stor del av alt i livet mitt. Musikken var min vei inn i Kirken. Nå tenker jeg på hvor mange som vil få høre salmene på sitt eget språk, og bli rørt. Jeg deler evangeliet med andre gjennom salmene, og jeg kan se hvordan arbeidet oppfyller løfter jeg ble gitt i min patriarkalske velsignelse.
Onkel og tante har nå gått bort, men gjennom salmene føler jeg arven etter deres styrke og vitnesbyrd. Onkelen min elsket å bære vitnesbyrd i sang.
“En dag vil Kirkens medlemmer høre og synge disse salmene på sitt eget språk”, sa han. “Folk vil forstå hva salmene betyr, og ordene vil røre ved deres hjerte.”
Jeg får være en del av dette prosjektet. Det har vært en stor velsignelse for familien min.
Forfatteren og familien hennes i hjemmet deres i Payson i Utah i USA.
Foto: Christina Smith