Bare digitalt: Unge voksne
Vi kan bære hverandres byrder: Velsignelsene ved vårt kirkefellesskap
Artikkelforfatteren bor i Chile.
Da bestemor døde, lurte jeg på hvordan jeg kunne finne fred. Menigheten min hadde svaret.
Da jeg vokste opp, føltes det enkelt å etterleve evangeliet. Jeg stolte på mine foreldre og ledere, og de veiledet meg og hjalp meg å ta gode valg.
Men nå som jeg har nådd ung voksen alder, har jeg lært at vi ofte kan møte vanskeligheter og utfordringer i livet som vil sette vår tro på prøve.
Da bestemoren min døde uventet, opplevde min familie og jeg en av disse vanskelige tidene. Det fikk meg til å stoppe opp og spørre: “Hvis Gud er god, hvorfor vil han ta noen gode fra vårt liv?”
Bestemor var støttepilaren vår. Hun var snill, omsorgsfull og nestekjærlig – en mor for alle. Hun ønsket alle velkommen hjem til oss. Barn i nabolaget som lekte i gaten foran huset vårt, spiste middag sammen med oss fordi hun hadde en tallerken med mat til alle.
Da hun døde, strevde jeg med min tro.
Midt i all min sorg, selv om jeg ikke var ute etter å finne svar i evangeliet eller i Gud, ba jeg likevel hver dag. Til å begynne med var bønnene mine ensformige. Jeg ba om de samme tingene. Jeg var takknemlig for de samme tingene.
Men etter hvert som tiden gikk, var det ett spørsmål i mitt hjerte som jeg til slutt stilte min himmelske Fader:
“Hvordan kan jeg finne fred?”
Finne et evig perspektiv
En venn var svaret på denne oppriktige bønnen.
Takket være ham begynte jeg å gå i kirken igjen. Han inviterte meg til å bli med seg, og jeg gikk med på det, bare fordi han var min venn. Jeg var ikke interessert i å delta.
Men litt etter litt, bare fordi jeg var der, begynte evangeliets budskap å komme inn i mitt hjerte. Jeg så at vår himmelske Fader har en plan for oss. President Russell M. Nelson underviste:
“Evig perspektiv gir fred ‘som overgår all forstand’. (Filipperne 4:7) …
Livet begynner ikke ved fødselen, heller ikke slutter det ved døden.”
Selv om jeg fremdeles sørger over bestemor, gir Jesu Kristi evangelium meg fred og forsikring om at vi en dag vil bli gjenforenet.
Jeg lærte også at det krever konstant og daglig innsats å huske min dåpspakt og lytte til Åndens veiledende røst. Jeg begynte å verdsette Den hellige ånds kraft i mitt liv. Jeg vet at han alltid er med meg, gjennom enhver vanskelighet jeg møter.
Sørge med dem som sørger
Jeg er så takknemlig for en venn som la merke til at jeg trakk meg bort fra evangeliet og rakte ut en hånd for å støtte meg. Etter hvert som jeg fortsatte å gå i kirken, Institutt og andre aktiviteter for unge voksne, kom jeg nærmere flere unge voksne i mitt område som alle ønsket å vise hverandre kjærlighet og etterleve Jesu Kristi evangelium.
President Nelson har også undervist:
“Siste dagers hellige, i likhet med andre Jesu Kristi tilhengere, er alltid på utkikk etter måter å hjelpe, oppbygge og vise andre kjærlighet på. De som er villige til å bli kalt Herrens folk, er ‘villige til å bære hverandres byrder … sørge med dem som sørger … og trøste dem som trenger trøst’ [Mosiah 18:8–9].
De prøver virkelig å etterleve det første og andre store bud. Når vi elsker Gud av hele vårt hjerte, vender han vårt hjerte til andres velbefinnende i en vakker, rettskaffen syklus.”
Å hjelpe meg å bære mine byrder var nøyaktig det mine meddisipler i menigheten gjorde for meg og hva de fortsetter å gjøre for hverandre. Jeg er oppriktig glad i dem i menigheten min! Vi kommer sammen ofte, vi støtter hverandre og vi yter omsorgstjeneste til hverandre. Når noen trenger en jobb, hjelper vi hverandre å se etter muligheter. Når nye mennesker besøker våre søndagsmøter, ønsker vi dem velkommen og prøver å få dem til å føle seg inkludert.
Gode venner har hjulpet meg å vokse meg sterk i evangeliet, og sammen er vi sterke i møte med livets prøvelser og fristelser.
Å være en venn for andre
Og akkurat som gode venner støttet meg da jeg trengte det mest, har jeg nå muligheten til å være den vennen for andre. Til tider når jeg har lagt merke til at personer jeg er glad i strever eller har distansert seg fra Kirken, gjør jeg det jeg kan for å fortsette å støtte og invitere dem – for å minne dem på at Herren elsker dem og venter på at de skal vende tilbake til paktens sti.
Jeg vet at jeg ikke ville vært der jeg er i dag uten mine fantastiske venner og medlemmer i menigheten, som hjalp meg å ha mot til å holde meg trofast når jeg følte så mye sorg.
Å ha dette sterke, kjærlige fellesskapet av likesinnede disipler er en av de mirakuløse velsignelsene vi mottar som medlemmer av Kirken. Ingenting er mer styrkende enn å tilbe sammen med, elske og løfte opp dem som gjør sitt beste for å være som Frelseren.
Hvis du strever med en vanskelig utfordring, husk at du ikke er alene. Det finnes venner, omsorgsbrødre og -søstre og kjærlige ledere i menigheten, grenen og staven som kan støtte og styrke deg. Og du kan være til styrke for dem også.