“Jeg ønsket å vende tilbake til Gud – men ville jeg klare det?”, Liahona, okt. 2024.
Jeg ønsket å vende tilbake til Gud – men ville jeg klare det?
Jeg trodde på Jesus Kristus, men jeg var overbevist om at jeg umulig kunne få tilgivelse for det jeg hadde gjort.
Illustrasjoner: Mark Smith
Jeg satt på motellrommet mitt en kveld i januar, svært motløs. Jeg hadde nylig sonet mer enn 34 år i fengsel for noen alvorlige forbrytelser, og jeg vurderte å gjøre noe som ville ha sendt meg rett tilbake dit jeg nettopp kom fra. Planene mine etter at jeg slapp ut, hadde falt i grus – og siden jeg hadde få ressurser og bønnene mine syntes å forbli ubesvarte, føltes det som om jeg hadde få alternativer.
En lyd utenfor vekket interessen min. Da jeg så ut av vinduet, oppdaget jeg motellets eier som måket snø ute på parkeringsplassen helt alene. “Det der er for galt”, tenkte jeg, så jeg gikk ut for å hjelpe ham. Jeg tenkte ikke så mye på gjerningen min den kvelden. Men til min overraskelse reduserte eieren prisen for rommet mitt dagen etter. Jeg ble der de neste fem ukene, og han ba meg aldri om å betale full pris.
Gavmildheten hans var mer enn en økonomisk velsignelse som jeg trengte sårt. Hans godhet var også et svar på min bønn da jeg mistet håpet. Gjennom ham forsto jeg at Gud var oppmerksom på meg – og at jeg måtte handle for å vende tilbake til ham.
En vei tilbake
I flere tiår, før den kvelden i januar, ville jeg ikke ha noe med Gud å gjøre. Da jeg ankom delstatsfengselet som en sint, bitter og forvirret 22-åring, gjorde jeg alt jeg kunne for å få de andre fangene til å frykte og respektere meg. Jeg trodde at ingen kunne eller skulle elske meg – ikke engang Gud – fordi jeg var overbevist om at det ikke lenger fantes noen vei tilbake og at det ikke var noe håp om forløsning.
Jeg vet nå at jeg tok feil. Vi kan alltid omvende oss og vende tilbake til Gud. Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum underviste:
“Satan vil vi skal tro at når vi har begått synd, har vi passert et ‘ingen vei tilbake-punkt’ – at det er for sent å forandre kursen …
Kristus kom for å frelse oss. Hvis vi har valgt en feil kurs, kan Jesu Kristi forsoning gi oss forsikring om at synd ikke er et punkt hvor det ikke er noen vei tilbake. Trygg retur er mulig hvis vi vil følge Guds plan for vår frelse.”
Jeg begynte å vende tilbake til Gud etter at jeg hadde vært i fengsel i mer enn ti år. En venn som besøkte meg i fengselet i mange år, ga meg Mormons bok og inviterte meg til å lese den. Jeg lovet at jeg skulle lese den, men jeg fortsatte å utsette det. En helg var vennen min på besøk og spurte om jeg i det hele tatt hadde åpnet boken. Selvfølgelig hadde jeg det! Jeg åpnet den hver gang jeg ryddet i fengselscellen min. Men jeg hadde ikke lest den – og det var ikke før en alvorlig samtale med min venn, som insisterte på hvor viktig det var at jeg holdt løftet mitt, at jeg endelig begynte å lese.
Jeg fant mange interessante historier i Mormons bok, men jeg fortalte meg selv at de var nettopp det – bare historier. Så kom jeg til Moroni 10:4. Jeg skal innrømme at jeg ikke ønsket å ‘spørre av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og tro på Kristus’ om boken var sann. Jeg ønsket ikke å tenke på konsekvensene det ville få for en som meg hvis den var det. Og dessuten, hvis dette var Guds ord, så var Jesu Kristi forsoning virkelig, og jeg hatet å tenke på hvordan mine handlinger hadde bidratt til hans lidelse.
Likevel ba jeg. Jeg så ikke et syn eller hørte en røst som sa at boken var sann. Men da jeg så ut av vinduet en skyfri sommerdag, for det plutselig en enorm mørk sky over himmelen. Det regnet ikke – det var bare sterk vind – og skyen forsvant igjen like fort som den kom. Da skjønte jeg det. Akkurat som Moroni hadde lovet, vitnet Ånden for mitt hjerte om at Mormons bok var sann – og at jeg måtte forandre meg.
Jeg begynte å studere Skriftene mer innstendig, og fikk lov til å starte en studiegruppe for Mormons bok sammen med de andre fangene. Og så kom misjonærene og møtte meg og andre i fengselet. De neste 15 årene lyttet jeg til misjonærenes leksjoner, og resten av tiden i fengselet prøvde jeg å leve annerledes. Dette var ikke lett i det miljøet. Men det var mulig fordi min Frelser støttet og veiledet meg gjennom denne opplevelsen og inn i det neste kapittelet i livet (se Mosiah 24:15).
Få tilgivelse
Jeg glemmer aldri dagen da jeg møtte biskopen min etter den ensomme januarkvelden på motellrommet. Vennen min som hadde gitt meg Mormons bok, hjalp meg med å komme i kontakt med ham. Da jeg møtte biskopen på kontoret hans før kirken, fortalte jeg ham om fortiden min, og jeg var forberedt på at han ville si at de ikke ville ha noen som meg i menigheten.
I stedet inviterte han meg til å bli med på nadverdsmøtet.
Så det gjorde jeg. Jeg var overbevist om at jeg hadde ordet domfelt tatovert i pannen, og at alle ville sky meg når jeg kom inn. Men det skjedde ikke. I stedet fant jeg de mest vennlige menneskene jeg noensinne hadde møtt. Jeg kom tilbake søndagen etter. Ikke lenge etter at jeg begynte å gå i kirken, spurte en rådgiver i biskopsrådet om jeg ville snakke om tilgivelse på nadverdsmøtet.
“Jeg? Snakke om tilgivelse?” spurte jeg. Men jeg takket ja da han bekreftet at det var det han mente. Da jeg talte til forsamlingen, var jeg sikker på at de bare ville se meg som en tidligere straffedømt. Men jeg fikk mer selvtillit jo lenger jeg snakket, og etterpå ble jeg ikke møtt med annet enn kjærlighet fra disse medlemmene, som hilste på meg med en klem eller et håndtrykk. Den dagen følte jeg virkelig hva det betydde å “elske din neste som deg selv” (Matteus 22:39).
Det som var enda viktigere, var at jeg endelig forsto at da Frelseren led i Getsemane hage og blødde fra hver pore (se Mosiah 3:7; Lære og pakter 19:18–19), så blødde han også for meg. Dette var et vendepunkt – selv om jeg hadde godtatt sannheten om Mormons bok og invitert Jesus Kristus inn i mitt liv, var jeg overbevist om at jeg ikke ville bli invitert til himmelen. Jeg kunne ikke få tilgivelse. Hans forsoning var for alle andre, ikke for meg – på grunn av det jeg hadde gjort.
Men i dette øyeblikket innså jeg at jeg kunne få tilgivelse. Denne kunnskapen hjalp meg med å gå videre med livet mitt. Etter flere møter med misjonærene ble jeg døpt i mars 2012 – mitt første skritt på paktens sti. Selv om jeg tidligere ikke hadde trodd at det var mulig, klarte jeg å gifte meg med en fantastisk kvinne fra menigheten. Vi ble beseglet i Salt Lake tempel i juni 2013.
Min hustru og jeg har lært å sette vår lit til Jesus Kristus. Vi stoler på hans forsoning og tror at “fordi Jesus gikk den lange, ensomme veien helt alene, behøver ikke vi gjøre det”. Som mennesker er vi ufullkomne. Noen ganger vil vi snuble – til og med falle. Men uansett om vi tror vi er uverdige eller har gjort for mye galt til at vi kan bli frelst, så gir ikke Kristus oss opp. Han er alltid villig og klar til å hjelpe oss å komme trygt hjem.