“Gå med Gud”, Liahona, okt. 2024.
Sagt av siste dagers hellige
Gå med Gud
“Stopp!” ropte soldaten og rettet et stort gevær mot min far.
Illustrasjon: Michael J. Bingham
Etter annen verdenskrig ville moren og faren min slutte seg til de hellige i Amerika. Men først måtte de flykte med sine fem barn fra Øst-Tyskland til Vest-Tyskland.
Faren min Walter gikk alene for å finne ut hvor det var tryggest å krysse grensen. Han hadde egentlig lite med seg, men følte seg tilskyndet til å ta med fiolinen sin. Han var en dyktig fiolinist og fikk en åndelig tilskyndelse om at fiolinen hans på en eller annen måte ville hjelpe ham på reisen.
I februar 1949 tok pappa et tog til en by nærmere Vest-Tyskland, men det var ennå mange kilometer fra grensen. Da han kom frem, snek han seg ut av byen og tok en sti som førte ham inn i en snødekt skog. Alle som ble stoppet på vei mot grensen mot Vest-Tyskland, ble mistenkt for å flykte og arrestert.
Underveis støtte pappa på en annen mann som prøvde å flykte til Vest-Tyskland. De bestemte seg for å reise sammen. Fire årvåkne øyne er bedre enn to.
De beveget seg forsiktig fremover og passerte et utkikkstårn. Plutselig spratt en ung russisk soldat frem fra en busk og ropte: “Stopp!”
Faren min og den nye vennen hans stivnet av skrekk da soldaten rettet et stort gevær mot dem. Soldaten sa at de var under arrest.
Sakte åpnet den nye vennen til faren min kofferten sin, og holdt opp flere fine matvarer. Han fortalte soldaten at han kunne få dem hvis han lot dem gå, men soldaten rikket seg ikke.
På gebrokkent russisk fortalte faren min soldaten at han elsket russisk folkemusikk. Han pekte på fiolinkassen og sa han kunne tenke seg å spille for ham.
Pappa tok ut fiolinen og begynte å spille en sentimental russisk melodi. Etter kort tid så han at den unge mannens hadde tårer i øynene. Da pappa var ferdig med melodien, spurte soldaten om han kunne noen andre russiske melodier.
Pappa spilte da en annen melodi. Da han var ferdig, gråt soldaten. Han satt geværet tilbake på skulderen og sa på russisk: “Gå med Gud.” Så lot han begge mennene fortsette flukten mot vest.
Faren min vendte snart trygt tilbake til Øst-Tyskland, takknemlig for inspirasjonen som hadde beskyttet ham. Tre år senere flyktet han sammen med familien ved å reise til Øst-Berlin og krysse grensen over til Vest-Berlin.