Kapittel 11

Sann storhet

“Å yte konsekvent innsats i de små tingene i hverdagen, fører til sann storhet.”

Fra Howard W. Hunters liv

President Howard W. Hunter sa at sann storhet ikke kommer av verdslig suksess, men av “tusenvis av små gjerninger… tjeneste og offer som utgjør å glemme seg selv i tjeneste for andre og Herren.”¹ President Hunter levde ifølge denne læresetningen. Istedenfor å søke rampelyset eller andres anerkjennelse, utførte han daglige tjenestegjerninger og offer som ofte gikk ubemerket hen.

Ett eksempel på president Hunters relativt ubemerkede tjeneste, var den omsorg han viste sin hustru da hun strevde med sviktende helse i mer enn ti år. Tidlig på 1970-tallet begynte Claire Hunter å oppleve hodepine og hukommelsestap. Hun fikk senere flere små slag som gjorde det vanskelig for henne å snakke eller bruke hendene. Da hun begynte å trenge kontinuerlig pleie, gjorde president Hunter selv så mye han kunne samtidig som han utførte sine ansvarsoppgaver som apostel. Han fikk noen til å være hos Claire om dagen, men han tok seg av henne om kvelden.

En hjerneblødning i 1981 gjorde Claire ute av stand til å gå og til å snakke. Ikke desto mindre hjalp president Hunter henne noen ganger opp fra rullestolen og holdt henne inntil seg så de kunne danse, slik de hadde gjort mange år tidligere.

Da Claire fikk en ny hjerneblødning, insisterte legene på at hun måtte innlegges på et pleiehjem, og hun var der de siste 18 månedene av sitt liv. I denne perioden besøkte president Hunter henne hver dag unntatt når han reiste på oppdrag for Kirken. Når han kom hjem, dro han rett fra flyplassen for å være sammen med henne. Mesteparten av tiden var hun enten i dyp søvn, eller gjenkjente ham ikke, men han fortsatte å fortelle henne om sin kjærlighet og sørge for at hun hadde det bra.

Eldste James E. Faust i De tolvs quorum sa senere at president Hunters “milde og kjærlige omsorg for sin hustru Claire mens hun var syk i mer enn ti år, var den edleste hengivenhet mange av oss noensinne har sett en mann vise en kvinne.”²

Etter at president Hunter døde, siterte en biografi i Ensign hans læresetninger om sann storhet og oppsummerte hvordan de hadde veiledet hans liv:

“Selv om dypt rotfestet anstendighet ville hindre ham i noen gang å gjøre sammenligningen, oppfylte president Hunter sin egen definisjon av storhet. Hans storhet viste seg i perioder av hans liv langt unna rampelyset, idet han tok avgjørende beslutninger om å arbeide hardt, om å prøve igjen etter å ha mislyktes, og om å hjelpe sine medmennesker. Disse egenskapene kom til uttrykk i hans bemerkelsesverdige evne til å lykkes på områder så forskjellige som musikk, jus, forretninger, internasjonale relasjoner, snekkerarbeid, og fremfor alt å være en ‘god og tro’ Herrens tjener [Matteus 25: 21] …

For Kirkens fjortende president kom det å utføre Herrens hensikter like uselvisk og naturlig som hans arbeid som skolegutt, ung far, trofast biskop og utrettelig apostel hadde gjort. Herrens vingård krever, slik Howard W. Hunter så det, konstant vedlikehold, og alt hans Herre krevde av ham var å være en ‘god og tro tjener’. Dette gjorde president Hunter med sann storhet, med konstant oppmerksomhet på Frelserens eksempel, han som han tjente til enden.”³

Howard W. Hunters læresetninger

Verdens definisjon av storhet er ofte misvisende, og kan føre til skadelige sammenligninger.

Mange siste-dagers-hellige er lykkelige og nyter de muligheter som livet byr på. Men er jeg redd noen blant oss er ulykkelige. Noen av oss føler at vi kommer til kort i forhold til det som forventes. Jeg har spesiell omtanke for dem som har levd rettferdig, men tror – fordi de ikke har oppnådd det andre har oppnådd i verden eller i Kirken – at de har mislykkes. Vi ønsker alle å nå et mål av storhet i dette liv. Og hvorfor ikke? Det var en gang en som sa at i hver enkelt av oss finnes en kjempe som strever med himmelsk hjemlengsel. (Se Hebreerne 11:13–16; L&p 45:11–14.)

Når vi vet hvem vi er og hva vi kan bli, forstår vi at for Gud er virkelig ingenting umulig. Fra vi lærer at Jesus ønsker at vi skal være solskinnsbarn og til vi mer fullstendig lærer de grunnleggende prinsippene i evangeliet, blir vi opplært til å strekke oss etter fullkommenhet. Det er derfor ikke noe nytt for oss å snakke om viktigheten av oppnåelse. Problemet oppstår når verdens overdrevne forventninger endrer definisjonen av storhet.

Hva er sann storhet? Hva er det som gjør en person stor?

Vi lever i en verden som synes å dyrke sin egen form for storhet og frembringer sitt eget slag helter. En fersk undersøkelse blant unge i alderen 18 til 24 avdekket at dagens ungdom foretrekker dem som er “sterke, gjør det selv og overvinner mot alle odds”, og at de helt klart ønsker å leve som de glamorøse og “grenseløst rike”. På 1950-tallet var noen av heltene Winston Churchill, Albert Schweitzer, president Harry Truman, dronning Elizabeth og Helen Keller – den blinde og døve forfatteren og foreleseren. Dette var figurer som enten bidro til å forme historien eller gjorde seg bemerket for sitt inspirerende liv. I dag er mange av de ti mest populære heltene filmstjerner og andre underholdningsartister, og det sier noe om en forandring i våre holdninger. (Se U.S. News & World Report, 22. april 1985, s. 44–48.)

Det er sant at verdens helter ikke blir værende i det offentlige søkelys så lenge, men likevel er det aldri mangel på vinnere og dem som oppnår store ting. Vi hører nesten daglig om idrettsutøvere som bryter rekorder, vitenskapsmenn som finner opp fantastiske nye innretninger, maskiner og prosesser, og leger som redder liv på nye måter. Vi ser og hører stadig usedvanlig begavede musikere og underholdere og uvanlig dyktige kunstnere, arkitekter og bygningsarbeidere. Tidsskrifter, reklameplakater og TV-reklame bombarderer oss med bilder av personer med perfekte tenner og feilfrie trekk, som går med stilige klær og gjør alt det “vellykkede” mennesker gjør.

Fordi vi stadig eksponeres for verdens definisjon av storhet, er det forståelig at vi gjør sammenligninger mellom det vi er og det andre er – eller synes å være – og også mellom det vi har og det andre har. Selv om det er sant at det kan være nyttig å sammenligne, og at det kan motivere oss til å utrette mye godt og forbedre oss, lar vi ofte urettferdige og upassende sammenligninger ødelegge vår lykke når de får oss til å føle oss urealiserte eller utilstrekkelige eller mislykkede. Noen ganger blir vi på grunn av disse følelsene ledet ut i villfarelse, og dveler ved våre feil og overser aspekter av vårt liv som kan inneholde elementer av sann storhet.⁴

“Sann storhet [kommer av] de tusenvis av små gjerninger og aktiviteter, tjeneste og offer som utgjør å glemme seg selv i tjeneste for andre og Herren.”

Å yte konsekvent innsats i de små tingene i hverdagen, fører til sann storhet.

I 1905 uttalte president Joseph F. Smith denne ytterst dyptgripende sannheten om sann storhet:

“De tingene som vi kaller usedvanlige, bemerkelsesverdige eller uvanlige, kommer kanskje i historiebøkene, men de utgjør ikke det virkelige liv.

Det å utføre de dagligdagse oppgavene Gud har forordnet på en god måte, er tross alt den sanneste form for storhet. Å lykkes som far eller mor er større enn å lykkes som general eller statsleder.” (Juvenile Instructor, 15. des 1905, s. 752.)

Denne uttalelsen reiser et spørsmål: Hva er “de dagligdagse oppgavene Gud har forordnet”? De inkluderer visselig de tingene som må gjøres for å være en god far eller en god mor, en god sønn eller en god datter, en god elev eller en god romkamerat eller en god nabo…

Å yte konsekvent innsats i de små tingene i hverdagen, fører til sann storhet. Helt konkret er det de tusenvis av små gjerninger og aktiviteter, tjeneste og offer som utgjør å glemme seg selv i tjeneste for andre og Herren. De omfatter å tilegne seg kunnskap om vår himmelske Fader og evangeliet. De kan også omfatte å bringe andre inn i troen og fellesskapet i hans rike. Disse tingene får vanligvis ikke verdens oppmerksomhet eller hyllest.⁵

Profeten Joseph var opptatt av de daglige oppgavene forbundet med tjeneste og omsorg for andre.

Joseph Smith blir som regel ikke husket som general, borgermester, arkitekt, redaktør eller presidentkandidat. Vi husker ham som gjenopprettelsens profet, en mann som var opptatt av Guds kjærlighet og å fremme hans verk. Profeten Joseph var en hverdagskristen. Han var opptatt av de små tingene, de daglige oppgavene forbundet med tjeneste og omsorg for andre. Som tretten år gammel gutt var Lyman O. Littlefield med i Sions leir, som dro til Missouri. Han fortalte senere om denne lille, men personlig betydelige tjenestegjerningen i profetens liv:

“Reisen var ekstremt anstrengende for alle, og den fysiske lidelsen, sammen med kunnskapen om den forfølgelse som rammet de av våre brødre som vi reiste for å hjelpe, fikk meg en dag til å henfalle til en tilstand av melankoli. Mens leiren gjorde klar for å dra videre, satt jeg trett og dyster i veikanten. Profeten var den travleste mannen i leiren, men da han så meg, forlot han sine andre plikter for å si noen trøstende ord til et barn. Han la hånden på hodet mitt og sa: ‘Er det ingen plass for deg, gutten min? Hvis ikke, må vi gjøre plass.’ Disse omstendighetene gjorde et inntrykk på meg som tid og bekymringer i eldre år ikke har kunnet viske ut.” (I George Q. Cannon, Life of Joseph Smith the Prophet, Salt Lake City: Deseret Book Co., 1986, s. 344.)

Ved en annen anledning, da guvernør Carlin i Illinois sendte sheriff Thomas King fra Adams County og flere andre som oppbud for å pågripe profeten og overgi ham til guvernør Boggs av Missouri, ble sheriff King dødssyk. I Nauvoo tok profeten sheriffen hjem til seg og pleiet ham som en bror i fire dager. (Som over, s. 372.) Små, vennlige og likevel betydelige tjenestegjerninger var ikke en sporadisk forekomst for profeten.

Eldste George Q. Cannon skrev følgende om åpningen av [profeten Joseph Smiths] butikk i Nauvoo:

“Profeten selv nølte ikke med å engasjere seg i forretninger og industrielle aktiviteter. Evangeliet han forkynte handlet både om timelig frelse og åndelig opphøyelse, og han var villig til å utføre sin del av det praktiske arbeidet. Dette gjorde han uten tanke på personlig vinning.” (Som over, s. 385.)

Og i et brev skrev profeten:

“[Den røde teglstensbutikken i Nauvoo] har vært overfylt, og jeg har stått bak disken hele dagen og levert ut varer like godt som en hvilken som helst ekspeditør, for å gjøre dem en tjeneste som måtte unnvære sin vanlige jule- og nyttårsmiddag på grunn av mangel på litt sukker, melasse og rosiner. Men det er også noe jeg selv finner tilfredsstillende, for jeg elsker å hjelpe de hellige og være en tjener for alle, i håp om at jeg må bli opphøyet i Herrens beleilige tid.” (Som over, s. 386.)

Om denne hendelsen sa George Q. Cannon:

“Det er litt av et bilde som presenteres her! En mann som er utvalgt av Herren til å legge grunnlaget for sin kirke, og være hans profet og president, finner glede og stolthet i å oppvarte sine brødre og søstre som en tjener… Joseph opplevde aldri en dag da han ikke følte at han var Guds tjener og fikk nåde i Jesu Kristi åsyn ved å vise vennlighet og oppmerksomhet mot selv ‘disse mine minste’.” (Som over, s. 386.)⁶

“Profeten Joseph var en hverdagskristen. Han var opptatt av de små tingene, de daglige oppgavene forbundet med tjeneste og omsorg for andre.”

Sann storhet kommer av å holde ut gjennom livets vanskeligheter, og å utføre tjeneste på måter som ofte går ubemerket hen.

Å være en god sekretær i eldstenes quorum eller lærer i Hjelpeforeningen eller en kjærlig nabo eller en venn som lytter, er mye av det sann storhet handler om. Å gjøre sitt beste i møte med livets ordinære kamper – og kanskje mislykkes – og fortsette å holde ut og stå på i de pågående vanskelighetene i livet når disse kampene og aktivitetene bidrar til andres fremgang og lykke og vår egen evige frelse – dette er sann storhet.

Vi ønsker alle å nå et mål av storhet i dette liv. Mange har allerede oppnådd store ting, mens andre strever for å oppnå storhet. La meg oppfordre dere til å prestere, og samtidig huske hvem dere er. La ikke illusjonen av flyktig verdslig storhet overvelde dere. Mange mister sin sjel til slike fristelser. Deres gode navn er ikke verdt å selge – for noen pris. Sann storhet er å være tro – “tro til den pakt våre fedre har elsket, tro til den pakt våre martyrer verget.” (Salmer, 1985, nr. 183.)

Jeg er sikker på at det finnes mange flotte, ubemerkede og glemte helter blant oss. Jeg snakker om de av dere som stille og konsekvent gjør det dere skal. Jeg snakker om dem som alltid stiller opp og alltid er villige. Jeg snakker om den ualminnelige tapperheten til moren som time etter time, dag og natt, blir hos og tar seg av et sykt barn mens hennes mann er på jobb eller på skolen. Jeg regner også med dem som gir blod eller arbeider med eldre på frivillig basis. Jeg tenker på de av dere som trofast utfører deres ansvar i prestedømmet og kirken, og på studenter som regelmessig skriver hjem og takker sine foreldre for deres kjærlighet og støtte.

Jeg snakker også om dem som innpoder i andre tro og et ønske om å etterleve evangeliet – de som aktivt arbeider for å bygge opp og forme andre fysisk, sosialt og åndelig. Jeg snakker om dem som er ærlige og vennlige og hardtarbeidende i sine daglige aktiviteter, men som også er Mesterens tjenere og hyrder for sauene hans.

Jeg mener ikke å undervurdere de store bragdene i verden som har gitt oss så mange muligheter, og som gir vårt liv kultur og orden og spenning. Jeg mener bare at vi må prøve å fokusere mer på de tingene i livet som vil være av størst verdi. Dere husker sikkert at det var Frelseren som sa: “Den største blant dere skal være tjener for de andre.” (Matteus 23:11.)⁷

Sann storhet krever konsekvente, små og noen ganger alminnelige trinn over lang tid.

Hver av oss har sett personer bli velstående eller vellykkede nesten umiddelbart – nesten over natten. Men jeg tror at selv om den slags fremgang kan komme til noen uten langvarig kamp, finnes det ikke noe slikt som øyeblikkelig storhet. Oppnåelse av sann storhet er en langsiktig prosess. Det kan innebære tilbakegang fra tid til annen. Det endelige resultatet er ikke alltid lett å se, men det synes alltid å kreve regelmessige, konsekvente, små og noen ganger vanlige og hverdagslige trinn over en lang periode. Vi skulle huske at det var Herren som sa: “Ut av små ting kommer det som er stort.” (L&p 64:33.)

Sann storhet er aldri et resultat av en tilfeldig hendelse eller et skippertak eller en enkeltprestasjon. Storhet krever at man utvikler karakter. Det krever mange korrekte avgjørelser i de hverdagslige valg mellom godt og ondt som eldste Boyd K. Packer talte om da han sa: “I årenes løp vil disse valgene bunte seg sammen og tydelig vise hva vi verdsetter.” (Ensign, nov. 1980, s. 21.) Disse valgene vil også tydelig vise hva vi er.⁸

Dagligdagse oppgaver har ofte størst positiv innflytelse på andre.

Når vi vurderer vårt liv, er det viktig at vi ikke bare ser på hva vi har oppnådd, men også på forholdene vi har arbeidet under. Vi er alle forskjellige og unike. Vi har alle forskjellig utgangspunkt i livets løp. Vi har alle en unik blanding av talenter og ferdigheter. Vi har alle våre egne utfordringer og begrensninger å kjempe med. Derfor skulle ikke vår dom over oss selv og våre prestasjoner bare omfatte størrelsen eller omfanget og antallet av våre prestasjoner. Det skulle også omfatte de omstendigheter som har rådet og den innvirkning vår innsats har hatt på andre.

Det er dette siste aspektet av vår selvransakelse – hvilken innflytelse vårt liv har på andre – som vil hjelpe oss å forstå hvorfor noe av det alminnelige, vanlige arbeidet i livet skulle verdsettes så høyt. Ofte er det de dagligdagse oppgavene vi utfører som har størst positiv innflytelse på andres liv, til forskjell fra det som verden så ofte regner som storhet.⁹

Å gjøre de tingene som Gud har forordnet som viktige, vil føre til sann storhet.

Det virker for meg som at den slags storhet som vår himmelske Fader vil at vi skal strekke oss etter, er innen rekkevidde for alle som befinner seg i evangeliets garn. Vi har et ubegrenset antall muligheter til å gjøre de mange enkle og mindre tingene som til slutt vil gjøre oss store. For dem som har viet sitt liv til tjeneste og offer for sin familie, andre og for Herren, er det beste rådet ganske enkelt å gjøre mer av det samme.

Til dem som fremmer Herrens verk på så mange stillferdige, men betydningsfulle måter, til dem som er jordens salt, verdens styrke og ryggraden i enhver nasjon – til dere vil vi ganske enkelt uttrykke vår beundring. Hvis dere holder ut til enden, og hvis dere er trofaste i Jesu vitnesbyrd, vil dere oppnå sann storhet og få bo i vår Faders nærhet i himmelen.

President Joseph F. Smith har sagt: “La oss ikke prøve å erstatte det virkelige liv med et kunstig liv.” (Juvenile Instructor, 15. des. 1905, s. 753.) La oss huske at det å gjøre det som er foreskrevet av Gud som viktig og nødvendig, selv om kanskje verden anser det som uviktig og ubetydelig, til slutt vil føre til sann storhet.

Vi skulle prøve å huske apostelen Paulus ord, spesielt hvis vi ikke er fornøyd med vårt liv og føler at vi ikke har oppnådd noen form for storhet. Han skrev:

“For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.

Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.” (2 Korinterbrev 4:17–18.)

De små tingene er viktige. Vi husker ikke hvor mye fariseeren ofret, men enkens skjerv, ikke hvor mektig og sterk filisternes hærstyrke var, men Davids mot og overbevisning.

Måtte vi aldri være mismodige i de dagligdagse oppgavene Gud har forordnet for menneskene.¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hvorfor er vi noen ganger forvirret med hensyn til hva sann storhet er? (Se del 1.) Hvorfor får verdens definisjon av storhet noen til å føle seg utilfreds og ulykkelige?
Hvordan skiller president Hunters definisjon av storhet seg ut fra verdens definisjon? (Se del 2.) Hvordan kan denne definisjonen av sann storhet hjelpe deg i ditt liv? Tenk på noen konkrete “små ting” som det ville være lurt å vie mer tid og oppmerksomhet.
Hva gjør inntrykk på deg ved Joseph Smiths små tjenestegjerninger, som beskrevet i del 3? Kan du nevne noen små tjenestegjerninger som har velsignet deg?
Gjennomgå eksemplene i del 4 på hva som utgjør sann storhet. Hvordan har du sett andre vise sann storhet på disse måtene?
Hva kan vi lære av læresetningene i del 5 om hvordan vi kan oppnå sann storhet?
Kan du nevne noen eksempler du har sett på at “det [er] de dagligdagse oppgavene vi utfører som har størst positiv innflytelse på andres liv”? (Se del 6.)
Grunn på president Hunters læresetninger i del 7. Hvordan fører tjeneste og offer til sann storhet? Hvordan hjelper det å være “tapre i vitnesbyrdet om Jesus” oss å oppnå sann storhet?

Aktuelle skriftsteder

1 Samuelsbok 16:7; 1 Timoteus 4:12; Mosiah 2:17; Alma 17:24–25; 37:6; Moroni 10:32; L&p 12:8; 59:23; 76:5–6; 88:125

Hjelp til undervisningen

“Når du med bønnens hjelp forbereder deg til å undervise, [kan du] bli ledet til å legge vekt på visse prinsipper. Du kan få forståelse av hvordan du best skal fremlegge visse punkter. Du kan oppdage eksempler, konkretiseringsideer og inspirerende historier i livets enkle gjøremål. Du kan føle en tilskyndelse om å be en bestemt person hjelpe til med leksjonen. Du kan bli minnet om en personlig erfaring som du kan gi klassemedlemmene del i” (Undervisning, intet større kall [1999], 48).