Howard W. Hunters liv og virke
Den 6. juni 1994, dagen etter at Howard W. Hunter ble beskikket som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, ga han to oppfordringer. Med en mild og oppmuntrende tone sa han:
“For det første oppfordrer jeg alle medlemmer av Kirken til alltid å leve i harmoni med den Herre Jesu Kristi liv og eksempel, spesielt med henblikk på den kjærlighet, det håp og den medfølelse han viste andre. Jeg ber om at vi må behandle hverandre med større vennlighet, mer høflighet, mer ydmykhet, tålmodighet og tilgivelse.”1
Å oppmuntre folk til å følge Frelserens eksempel hadde vært et fokus for president Hunters læresetninger i mange tiår. “Husk denne ene tingen,” hadde han sagt noen år tidligere. “Hvis vårt liv og vår tro dreier seg om Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium, kan ingenting noensinne bli permanent galt. På den annen side, hvis vårt liv ikke er konsentrert om Frelseren og hans læresetninger, kan ingen annen suksess være den riktige for alltid.”2
President Hunters andre oppfordring var at Kirkens medlemmer måtte ta mer del i templets velsignelser:
“Jeg oppfordrer også Kirkens medlemmer til å gjøre Herrens tempel til det store symbol på sitt medlemskap og den guddommelige ramme omkring sine aller helligste pakter. Det er mitt inderligste ønske at ethvert medlem av Kirken må bli verdig til å komme til templet. Det er mitt håp at alle voksne medlemmer må bli verdige til – og inneha – en gyldig tempelanbefaling, selv om avstanden til nærmeste tempel ikke tillater umiddelbar eller hyppig bruk av den.
La oss være et folk som benytter templene og elsker dem. La oss skynde oss til templet så ofte som tid og midler og personlige omstendigheter tillater det. La oss ikke bare reise dit for våre avdøde slektninger, men la oss også reise dit for å nyte den personlige velsignelse ved tilbedelse i templet og den hellighet og trygghet som finnes innenfor disse innviede vegger. Templet er et sted for skjønnhet, det er et sted for åpenbaring, det er et sted for fred. Det er Herrens hus. Det er hellig for Herren. Det skulle være hellig for oss.”3
President Hunter fortsatte å understreke disse to oppfordringene gjennom hele sitt virke som Kirkens president. Selv om hans tid som president bare varte i ni måneder, inspirerte disse oppfordringene Kirkens medlemmer over hele verden til å bli mer lik Kristus og søke templets velsignelser med større hengivenhet.
Bakgrunn
På midten av 1800-tallet sluttet Howard W. Hunters forfedre i fire forskjellige land seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. På morens side var disse forfedrene fra Danmark og Norge. Etter å ha utvandret fra sitt hjemland, var de noen av de tidligste nybyggerne i Mount Pleasant, Utah. En etterkommer av disse trofaste pionerene, Nellie Rasmussen, skulle bli mor til en profet.
På farens side hadde Howard forfedre med dype røtter i Skottland og New England. De som sluttet seg til Kirken, ofret mye, men de fleste av dem ble inaktive etter noen år. John William (Will) Hunters fødsel i 1879 markerte begynnelsen på den tredje generasjonen i den Hunter-linjen som ikke lenger hadde tilknytning til Kirken. Og likevel skulle Will Hunter bli far til en profet.
Da Will Hunter var 8 år gammel, flyttet familien til Boise, Idaho. Omtrent 16 år senere møtte Will Nellie Rasmussen da hun kom til Boise for å bo hos en tante og onkel. Will begynte snart å oppvarte Nellie, og etter to år fridde han til henne. Nellie nølte en god stund, men Will ga seg ikke, og til slutt sa hun ja til frieriet hans. Paret giftet seg i Mount Pleasant, Utah, og dro tilbake til Boise for å skape sitt hjem der. Deres første barn, Howard William Hunter, ble født i Boise 14. november 1907. Deres eneste andre barn, en datter som de kalte Dorothy, ble født i 1909.
Howard W. Hunter som barn
En grunnvoll for livet ble lagt
Da Howard ble født, hadde Kirken bare én liten gren i Boise. Howards mor var et aktivt medlem av grenen og oppdro sine barn i evangeliet. Howard sa om henne: “Hun var alltid trofast… Hun var president for Primær og [Unge kvinner]. Jeg husker at jeg ble med mor til kirken, noen ganger før møtene begynte, og ble igjen etter møtene så hun kunne gjøre ferdig arbeidet sitt.”4 Selv om Howards far ikke var medlem av Kirken, hadde han ingen innvendinger mot familiens deltagelse, og deltok av og til på nadverdsmøtet sammen med dem.
I tillegg til å lede sine barn til aktivitet i Kirken, hjalp Nellie Hunter dem å bygge en sterk religiøs grunnvoll hjemme. “Det var mor som tok ledelsen i å undervise oss i evangeliet,” fortalte Howard. “Det var på hennes kne at vi lærte å be… Jeg mottok et vitnesbyrd som gutt på min mors kne.”5
Boise gren ble organisert som menighet i 1913, noen få dager før Howards 6-årsdag. To år senere, da Howard var åtte, gledet han seg til å bli døpt. “Jeg ble svært begeistret over muligheten,” sa han. Hans far ville imidlertid ikke gi ham sin tillatelse. Howard fortalte: “Far… mente at jeg skulle vente til jeg visste hvilken vei jeg ønsket i livet. Jeg ønsket å bli døpt, men tiden kom og gikk uten denne velsignelsen.”6
Fordi Howard ikke var døpt, kunne han ikke bli ordinert til diakon da han fylte 12. “Innen den tid hadde alle vennene mine blitt ordinert til diakon,” sa han. “Fordi jeg ikke var et offisielt medlem av Kirken, var det mye av det de gjorde, som jeg ikke kunne gjøre.”7 Howard var spesielt skuffet over at han ikke kunne dele ut nadverden: “Jeg satt på nadverdsmøtet sammen med de andre guttene. Når det var tid for å dele ut nadverden, sank jeg sammen i stolen. Jeg følte meg så utenfor.”8
Howard gikk igjen til sin far, denne gangen sammen med sin 10 år gamle søster Dorothy: “[Vi] begynte å overtale far til å la oss bli døpt. Vi ba også om at han måtte si ja. Vi ble overlykkelige da han endelig ga sitt samtykke.”9 Nesten fem måneder etter at Howard fylte 12, ble han og Dorothy døpt i et offentlig svømmebasseng. Ikke lenge etterpå ble Howard ordinert til diakon, og delte ut nadverden for første gang. “Jeg var redd, men begeistret over å få privilegiet,” fortalte han.10 Blant andre plikter pumpet Howard belgen til orgelet og tente i ovnen for å varme opp møtehuset på kalde søndagsmorgener. “En helt ny verden åpnet seg for meg etter hvert som jeg lærte ansvarsoppgavene som fulgte med å være medlem av Kirken og bære prestedømmet,” sa han.11
Som ung mann sluttet Howard seg til menighetens speidertropp og arbeidet hardt for å oppnå den høyeste utmerkelsen – ørnespeider. Da han nærmet seg målet, ble han med på en vennlig konkurranse. “Det var to av oss som kjempet om å bli den første ørnespeideren i Boise,” fortalte han.12 Den andre unge mannen oppfylte kravene først, men Howard virket tilfreds med å bli den andre som gjorde seg fortjent til belønningen.13
Howard lærte tidlig i livet å være arbeidsom. Han hjalp enker og andre naboer, solgte aviser og arbeidet på onkelens ranch. Da han ble eldre, var han caddie på en golfbane, leverte telegrammer og jobbet på et apotek, i en avis, på et hotell, i et varemagasin og i en kunstforretning.
Dorothy Hunter sa at broren hadde en “drivende ambisjon” og et “lysende intellekt”.14 I tillegg til disse egenskapene hadde han medfølelse og generøsitet. Dorothy sa følgende om hans omsorgsfulle væremåte: “Howard ønsket alltid å gjøre godt og være god. Han var en fantastisk bror og passet på meg. Han var snill mot mor og far.”15
Howards medfølelse gjaldt også dyr. “Enhver villkatt kunne finne tilflukt hos oss, til tross for familiens innvendinger,” sa han.16 En gang var det noen nabogutter som plaget en kattunge ved å kaste den ned i en vanningsgrøft i nærheten av familien Hunters hjem. Hver gang den krabbet opp, kastet guttene den tilbake. Snart kom Howard og reddet kattungen. “Den lå der nesten død,” fortalte Dorothy, “og han tok den med hjem.”17
“Den vil ikke overleve,” sa moren hans.
“Mor, vi må prøve,” insisterte Howard.18
Dorothy sa at de “tullet den inn i et ullteppe, la den ved en varm ovn og pleiet den,” og med denne omsorgen kom kattungen seg og bodde hos familien i mange år.
Howard ble ordinert til lærer i 1923, like før Boise annen menighet ble organisert. Ettersom de trengte et nytt sted å møtes og regnet med fremtidig vekst, foreslo Kirkens lokale ledere å bygge et stavstabernakel. De hellige i Boise ble bedt om å bidra med 20 000 dollar til byggingen.19 På et møte hvor lederne appellerte om bidrag, var unge Howard W. Hunter den første til å rekke opp hånden og love sin støtte. Beløpet han lovet – 25 dollar – var en stor sum i 1923, spesielt for en 15-åring. “Jeg arbeidet og sparte til jeg var i stand til å betale det jeg hadde lovet,” sa han senere.20 Tabernaklet sto ferdig i 1925, og president Heber J. Grant kom for å innvie det i desember.21
Howard viste tidlig anlegg for musikk, og som tenåring lærte han å spille en rekke instrumenter. Som 16-åring dannet han sin egen musikkgruppe, som han kalte Hunter’s Croonaders. Denne gruppen opptrådte ofte på dansetilstelninger, mottakelser og andre arrangementer i Boise-området.
Da Howard var 19, fikk han kontrakt om å spille på et cruiseskip som gikk til Asia. De to første månedene av 1927 spilte Howards 5-mannsband under middager og dansetilstelninger mens skipet krysset Stillehavet og stoppet i forskjellige byer i Japan, Kina og Filippinene. Cruiset ble en opplysende opplevelse for Howard, hvor han lærte om andre mennesker og kulturen deres. Selv om han brukte mesteparten av sin inntekt på sightseeing og souvenirer, tenkte han: “Denne utdannelsen har vært vel verdt pengene.”22
Howard W. Hunter i midten, sammen med Hunter’s Croonaders, 1927
En tid med store avgjørelser
Howard kom hjem fra cruiset til den gledelige nyheten om at hans far hadde blitt døpt mens han var borte. Søndagen etter deltok Howard og hans far på prestedømsmøtet sammen for første gang. En omsorgsfull biskop hadde oppmuntret Will Hunter til å bli døpt, og Howard sa at “det var en [hjemme]lærer som vekket større interesse i ham for Kirken.”23
Etter cruiset var Howard usikker på fremtiden. Han holdt seg opptatt med musikkaktiviteter og andre jobber, herunder sin egen virksomhet, men ingen av disse hadde utsikter til en god karriere. Da forretningsforetagendet hans strandet i mars 1928, bestemte han seg for å besøke en venn i Syd-California. Han planla opprinnelig bare å bli en uke eller to, men han bestemte seg snart for å bli værende og søke noe han beskrev som “arbeid med muligheter”.24 I California skulle han finne ikke bare en karriere, men også sin hustru, omfattende anledninger til tjeneste i Kirken og et hjem i over 30 år.
Howards første jobber i California var å selge sko og pakke sitrusfrukt, hvor han noen dager lastet mellom 45 og 50 tonn appelsiner på jernbanevogner. “Jeg visste ikke at det fantes så mange appelsiner i verden,” sa han spøkefullt. En dag hadde han det “grusomt” fordi han måtte sortere sitroner etter farge, og han klarte ikke å skille fra hverandre de gule og grønne nyansene på grunn av fargeblindhet. “Før dagen var omme trodde jeg at jeg kom til å få nervesammenbrudd,” fortalte han.25
Etter to uker ved sitrusanlegget søkte Howard jobb i en bank i Los Angeles, som ansatte ham umiddelbart og raskt begynte å forfremme ham. Han fortsatte også med sine musikkaktiviteter, og spilte sammen med forskjellige band om kveldene. I september 1928, ca seks måneder etter at Howard flyttet til California, ble familien gjenforenet da hans foreldre og søster flyttet dit.
I sin ungdom hadde Howard gått i kirken, men hadde ikke studert evangeliet i dybden. I California ble han mye mer oppmerksom på studium av evangeliet. “Det var først i en Søndagsskole-klasse i Adams menighet hvor bror Peter A. Clayton underviste, at min interesse for evangeliet virkelig ble vakt,” fortalte han. “Han hadde et vell av kunnskap og evne til å inspirere ungdom. Jeg studerte leksjonene, leste de ekstra leseoppdragene han ga oss, og deltok i samtalen om de oppgitte emnene… Jeg tenker på denne perioden i mitt liv som den tiden da evangeliets sannheter begynte å utfolde seg. Jeg hadde alltid hatt et vitnesbyrd om evangeliet, men plutselig begynte jeg å forstå.”26 For Howard innledet erfaringene i denne Søndagsskole-klassen en livslang lidenskap for å studere evangeliet.
Howard likte å omgås andre unge voksne i Los Angeles-området. De gikk i kirken sammen, noen ganger i to eller tre menigheter på samme søndag, og deltok i en rekke forskjellige aktiviteter. En av disse aktivitetene fikk varig betydning for Howard. Noen måneder etter at han kom til California, deltok han og noen venner på en kirkedans, for så å gå til stranden for å vasse i bølgene. Den kvelden møtte Howard Clara May (Claire) Jeffs, som var på stevnemøte med en av vennene hans. Howard og Claire utviklet snart en gjensidig tiltrekning som blomstret til kjærlighet.
De gikk på noen stevnemøter i 1928, og så ble det mer alvorlig året etter. “Hun hadde lysebrunt hår og var en meget vakker ung kvinne,” sa Howard senere. “Jeg tror det som gjorde størst inntrykk på meg, var hvor dypt hennes vitnesbyrd var.”27 En kveld på våren 1931, nesten tre år etter at de møttes, tok Howard Claire med til et utsiktspunkt over Stillehavet. Der fridde han til henne, og hun sa ja. Howard fortalte:
“Vi kjørte til Palos Verdes og parkerte på klippene hvor vi kunne se bølgene rulle inn fra Stillehavet og bryte mot klippene i lys av en fullmåne. Vi snakket om våre planer, og jeg satte en diamantring på fingeren hennes. Vi tok mange avgjørelser den kvelden og satte oss noen sterke forsetter angående vårt liv.”28
Disse forsettene påvirket Howard til å ta en livsendrende avgjørelse fire dager før bryllupet. Da bandet hadde opptrådt ferdig den kvelden, pakket han sammen instrumentene og spilte aldri mer for penger. Å spille musikk ved dansetilstelninger og fester “var på noen måter glamorøst”, sa han, “og jeg tjente gode penger,” men han følte at deler av livsstilen var uforenelig med det livet han så for seg for sin familie. “Dette etterlot seg et tomrom etter noe jeg hadde hatt glede av, [men] jeg har aldri angret på avgjørelsen,” sa han mange år senere.29 Hans sønn Richard sa: “Jeg har ofte tenkt på den bemerkelsesverdige disiplinen (jeg kaller det tæl) som det må ha krevd å gi avkall på noe han elsket inderlig, fordi han verdsatte noe annet enda høyere.”30
Utfordringer og velsignelser i de tidlige årene av ekteskapet
Howard og Claire ble viet i Salt Lake tempel 10. juni 1931, og dro tilbake til Syd-California for å begynne livet sammen. Det ble stadig vanskeligere å drive forretningsvirksomhet i USA på grunn av den store depresjonen, og i januar 1932 ble banken der Howard arbeidet tvunget til å stenge. De neste to årene hadde han en rekke jobber for å prøve å få endene til å møtes. Han og Claire var fast bestemt på å være uavhengige så lenge som mulig, men etter et år takket de ja til en invitasjon til å bo hos Claires foreldre en stund.
Den 20. mars 1934 ble Howard og Claires første barn født, en sønn de ga navnet Howard William Hunter jr. og kalte Billy. Den sommeren la de merke til at Billy virket apatisk. Legene stilte diagnosen anemi, og Howard ga blod to ganger så han kunne få blodoverføring, men Billys tilstand ble ikke bedre. Ytterligere prøver avdekket en alvorlig tarmlidelse, og legene anbefalte operasjon. Howard fortalte: “Jeg ble trillet inn i rommet på en båre ved siden av ham, og ga blod under operasjonen. Da den var over, var ikke legene optimistiske.”31 Tre dager senere døde syv måneder gamle Billy mens foreldrene satt ved sengen hans. “Vi var nedtynget og numne av sorg da vi forlot sykehuset og gikk ut i natten,” skrev Howard.32 “Dette var et alvorlig sjokk for oss.”33
To måneder før Billy ble født, hadde Howard fått arbeid i etaten for flomkontroll i Los Angeles County. I sitt arbeid der ble han kjent med rettsdokumenter og rettsforhandlinger, og han bestemte seg for å bli advokat. Det ville kreve mange års hardt arbeid og besluttsomhet å nå dette målet. Ettersom han ikke hadde den nødvendige grunnutdannelsen, måtte Howard ta mange fag før han kunne komme inn på jusstudiet. Han tok fagene på kveldstid fordi han måtte fortsette å arbeide. Selv mens han studerte jus, fortsatte han å arbeide på heltid. “Å arbeide hele dagen og gå på skolen om kvelden, og i tillegg finne tid til å studere, var ingen enkel oppgave,” skrev han.34 “Det var ikke uvanlig at jeg studerte til langt på natt.”35 Howard opprettholdt denne strenge timeplanen i fem år, og ble til slutt uteksaminert i 1939 som nummer tre i sitt kull.
Mens Howard studerte jus, fikk Claire og han to sønner til – John i 1936 og Richard i 1938. På grunn av Howards stilling i etaten for flomkontroll var familien i stand til å kjøpe et lite hus.
Biskop i El Sereno menighet
I 1940, omtrent et år etter at Howard fullførte jusstudiet, ble han kalt som biskop for den nyopprettede El Sereno menighet i California. Forbauset over dette kallet sa han: “Jeg hadde alltid tenkt på en biskop som en eldre mann, og jeg spurte hvordan jeg kunne være menighetens far i en så ung alder som 32.” Stavspresidentskapet forsikret ham om at han kunne “mestre oppgaven”. Selv om Howard følte seg overveldet, lovet han: “Jeg skal gjøre mitt beste.”36 Han holdt dette løftet med stort engasjement, inspirasjon og medfølelse i sine mer enn seks år med tjeneste som biskop.
Nok en gang opplevde Howard en stor belastning på sin tid og energi, men han følte at hans tjeneste ga mange velsignelser. “Jeg følte at jeg holdt på å drukne i altoppslukende ansvarsoppgaver,” sa han. “Men det var et herlig arbeid og en stor velsignelse.”37
Et umiddelbart behov for den nye menigheten var å finne et sted å møtes. Biskopsrådet leide noen rom i en lokal bygning, og medlemmene begynte å samle inn penger til sitt eget møtehus. Oppføring av kirkebygninger ble snart satt på vent på grunn av 2. verdenskrig, men menighetens medlemmer så fremover og fortsatte å samle inn penger. Under en av innsamlingsaksjonene, kjent som “løkprosjektet”, dro de til et sylteanlegg for å klippe løk. Løklukten hang igjen, noe som fikk biskop Hunter til å spøke: “Det var lett å vite på et nadverdsmøte om en person hadde klippet løk.”38
Andre innsamlingsaksjoner omfattet skjæring av kål i et surkålanlegg og pakking og salg av overskuddslagre med frokostblanding. “Dette var lykkelige dager da vi arbeidet sammen, personer fra alle samfunnslag og med alle slags evner, som hjalp biskopsrådet å skaffe midler til å bygge et møtehus,” fortalte biskop Hunter. “Menigheten var som en stor og lykkelig familie.”39 Etter mye tålmodighet og mange ofre nådde menigheten endelig målet om sitt eget møtehus i 1950, nesten fire år etter at Howard ble avløst som biskop.
Å være biskop under 2. verdenskrig medførte unike utfordringer. Mange mannlige medlemmer av menigheten tjenestegjorde i Forsvaret, noe som etterlot familiene uten ektemenn og fedre i hjemmet. Mangelen på menn gjorde det også vanskelig å fylle kall i Kirken. Under en del av sin tid som biskop, virket Howard derfor også som speiderleder. “Vi hadde en gruppe flotte unge menn som ikke kunne forsømmes,” sa han. “Jeg arbeidet med guttene i nesten to år, og de gjorde utmerket fremgang.”40
Howard ble avløst som biskop 10. november 1946. “Jeg vil alltid være takknemlig for dette privilegiet og utdannelsen jeg fikk i løpet av disse årene,” sa han. Selv om opplevelsen var “vanskelig på mange måter”, var han og Claire “takknemlige for verdiene den ga familien.”41 I et uttrykk for takknemlighet for biskop Hunters tjeneste skrev et medlem av menigheten: “Han samlet vår lille menighet i en felles innsats og lærte oss å nå mål som virket utenfor vår rekkevidde. Vi arbeidet sammen som menighet, vi ba sammen, lekte sammen og utøvde vår religion sammen.”42
Selv om Howard ble avløst i 1946, fortsatte hans spesielle bånd til medlemmene i El Sereno menighet. Hans sønn Richard sa at “så lenge han levde, holdt han kontakten med dem og visste hvor de var og hva deres omstendigheter var. Hver gang han reiste til et sted der et av menighetens gamle medlemmer [bodde], tok han kontakt med dem. Kjærligheten han hadde til menighetens medlemmer varte livet ut.”43
Barneoppdragelse og yrkesliv
Howard og Claire Hunter var kjærlige foreldre som lærte sine sønner verdinormer, ansvar og hvor viktig evangeliet var. Lenge før Kirken utpekte mandag kveld til familiens hjemmeaften, satte familien Hunter denne kvelden av til å undervise, fortelle historier, spille spill og dra forskjellige steder sammen. Når familien reiste, dro de noen ganger til templet slik at John og Richard kunne utføre stedfortredende dåp for de døde. Howard og sønnene hans likte også å bygge modelltog, dra på campingturer og gjøre andre utendørsaktiviteter sammen.
Howard arbeidet både på heltid og studerte jus da John og Richard ble født, og han ble kalt som biskop da de var svært unge, fire og to år – så det å bygge opp en sterk familie krevde ekstra anstrengelse fra Claire. Det gjorde hun med glede. “Mitt ønske og min største ambisjon… har vært å være en god hustru, skape et godt hjem og være en virkelig god mor,” sa hun. “Vi har arbeidet hardt for å holde guttene våre nær Kirken. Guttene og jeg har hatt mange gode stunder sammen.”44 Howard hyllet ofte Claire for hennes innflytelse og offer med hensyn til å oppdra sønnene deres.
I årene med barneoppdragelse og lederkall i Kirken bygget Howard også opp en blomstrende advokatpraksis. Han jobbet for det meste med forretningsklienter, og ble en svært respektert advokat i Syd-California. Han ble valgt som styremedlem i over 20 selskaper.
I sitt yrke var Howard kjent for sin integritet, presise tankegang, tydelige kommunikasjon og rettferdighetssans. Han var også kjent som “folkets advokat” – en som “alltid syntes å ha tid og interesse for å hjelpe mennesker med deres problemer.”45 Én advokat sa at Howard “var mye mer opptatt av å sørge for at folk fikk hjelpen de trengte enn å motta kompensasjon for den.”46
Howard og Claire Hunter sammen med sønnene John og Richard
President for Pasadena California stav
I februar 1950 reiste eldste Stephen L Richards og eldste Harold B. Lee i De tolvs quorum til California for å dele den raskt voksende Pasadena stav. De intervjuet mange brødre i staven, heriblant Howard. Etter å ha overveiet og bedt angående hvem Herren ønsket som stavspresident, sendte de bud etter Howard da det nærmet seg midnatt, og ga ham kallet. Eldste Richards og eldste Lee ba ham få seg en god natts søvn og ringe dem tidlig neste morgen med sin anbefaling av rådgivere. “Jeg dro hjem den kvelden, men jeg sov ikke,” sa Howard. “Kallet var overveldende. Claire og jeg snakket sammen en lang stund.”47
Etter at president Hunter og hans rådgivere ble oppholdt, begynte de å vurdere behovene i staven. En viktig prioritering for det nye stavspresidentskapet var å hjelpe medlemmene å bygge opp åndelig styrke. Én bekymring var at familier begynte å bli oppsplittet, dels fordi de var opptatt med så mange aktiviteter. Da lederne hadde bedt og rådført seg med hverandre, følte de seg tilskyndet til å legge vekt på familiens hjemmeaften og å holde av mandagskveldene til familien. Alle kirkebygninger i staven ble stengt på mandagskvelder, og “ingen andre arrangementer ble gjennomført som ville komme i konflikt med denne hellige kvelden,” forklarte president Hunter.48
Tidlig i sin tjeneste møtte president Hunter og andre stavspresidenter i Syd-California eldste Stephen L Richards for å drøfte et Seminar-program for ungdom. President Hunter fortalte: “[Eldste Richards] forklarte at de ønsket å prøve et eksperiment med morgenseminar-klasser i et område hvor loven ikke tillot skoleintegrert seminar for religionsundervisning.”49 President Hunter ble utnevnt til formann for en komité som skulle finne ut om dette var mulig å gjennomføre. Etter at studien var fullført, anbefalte komiteen å innføre morgenseminar for elever ved tre videregående skoler. Som ungdom var president Hunters sønn Richard en del av eksperimentet med morgenseminar. Han fortalte: “Vi lurte på om noen hadde gått fra sans og samling når de ønsket å ha undervisning klokken seks om morgenen, men det ble den tiden på døgnet vi likte best, da vi kunne være sammen som venner i Kirken og lære.”50 Dette programmet ble snart utvidet til andre elever og var forløperen til morgenseminar-programmet for Kirkens ungdom.
På generalkonferansen i oktober 1951 møtte Det første presidentskap stavspresidentene fra Syd-California for å bekjentgjøre sitt ønske om å bygge et tempel i Los Angeles. Utsikten til å få et tempel i nærheten var svært gledelig – og ville kreve store ofre, ettersom Kirkens medlemmer ble bedt om å bidra med 1 million dollar til byggingen. Da president Hunter kom tilbake til California, møtte han stavens og menighetenes ledere og sa: “Gi medlemmene muligheten til å motta store velsignelser ved å bidra rundhåndet til templet.”51 Innen seks måneder hadde medlemmene i Syd-California bidratt med 1,6 millioner dollar til å bygge templet, som ble innviet i 1956.
Ledere i Pasadena stav, 1950. Fra venstre mot høyre: Daken K. Broadhead, førsterådgiver i stavspresidentskapet; Howard W. Hunter, president; A. Kay Berry, annenrådgiver; og Emron “Jack” Jones, sekretær.
I tillegg til å bidra med penger til templet og andre kirkebygninger, bidro medlemmene med frivillig arbeid. Når møtehus ble bygget, tilbragte president Hunter mange timer med en spade, hammer eller malerkost for å hjelpe til. I tillegg bidro medlemmene med frivillig arbeid for Kirkens velferdsprosjekter, som omfattet fjærfegårder, sitruslunder og hermetikkfabrikker. I åtte år hadde president Hunter oppgaven med å koordinere 12 stavers arbeid med disse prosjektene, og han hjalp ofte til med arbeidet selv. “Han ba aldri noen om å gjøre noe eller ta et oppdrag som han ikke ville ha gjort selv,” sa en venn.52 Mange år senere, som medlem av De tolvs quorum, sa eldste Hunter:
“Jeg har aldri vært på et dystert velferdsprosjekt. Jeg har klatret i trær og plukket sitroner, skrelt frukt, passet kjelen, båret kasser, losset lastebiler, rengjort hermetikkfabrikken og tusen og en andre ting, men det jeg husker best, er latteren og sangen og det gode fellesskapet blant dem som er engasjert i Herrens tjeneste.”53
I november 1953 reiste president og søster Hunter og andre medlemmer av Pasadena stav til Mesa Arizona tempel for å utføre ordinansarbeid. 14. november var president Hunters 46-årsdag, og før en sesjon begynte den dagen, ba tempelpresidenten ham tale til dem som var forsamlet i møtesalen. Han skrev senere om denne opplevelsen:
“Mens jeg talte til forsamlingen… kom min far og mor inn, kledd i hvitt. Jeg hadde ikke hatt noen anelse om at far forberedte seg til å motta templets velsignelser, selv om mor hadde vært ivrig i så måte en god stund. Jeg ble så overveldet av følelser at jeg ikke klarte å fortsette talen. President Pierce [tempelpresidenten] kom bort og sto ved siden av meg og forklarte grunnen til avbrytelsen. Da mine foreldre kom til templet om morgenen, ba de presidenten om ikke å nevne for meg at de var der, for de ønsket at det skulle være en fødselsdagsoverraskelse. Det ble en fødselsdag jeg aldri har glemt, for den dagen mottok de sin begavelse, og jeg fikk anledning til å se dem bli beseglet, og deretter ble jeg beseglet til dem.”54
Omkring tre år senere ble de evige båndene i president Hunters familie fullført da Dorothy ble beseglet til sine foreldre i det nylig innviede Los Angeles California tempel.
Som stavspresident ledet Howard med kjærlighet. En kvinne som virket i et stavskall, sa: “Man følte seg verdsatt og ønsket… Han gjorde folk ansvarlige når de mottok et kall, men hvis de trengte hans mening eller rettledning, var han alltid der. Vi visste at vi hadde hans fulle støtte og interesse.”55 En av hans rådgivere bemerket: “Han roste andre for det de gjorde, og lot dem heve seg til høye forventninger.”56 Et medlem av staven som sa at president Hunter var hennes mest innflytelsesrike lærer, forklarte: “Denne mannen viste sin kjærlighet til andre ved å gi dem høy prioritet, ved å lytte for å forstå, og ved å dele sine erfaringer med andre.”57
Høsten 1959 hadde Howard W. Hunter presidert over Pasadena stav i over ni år, og utført tjeneste som hadde vært til velsignelse for tusener av siste-dagers-hellige i Syd-California. Hans tjenestegjerning skulle snart utvides til å være til velsignelse for Kirkens medlemmer over hele verden.
De tolvs quorum
“Du skal bære vitnesbyrd om mitt navn… og du skal sende mitt ord ut til jordens ender” (L&p 112:4).
9. oktober 1959, mellom generalkonferansens møter i Salt Lake City, fikk Howard vite at president David O. McKay ønsket å møte ham. Han gikk straks til Kirkens administrasjonsbygning, hvor president McKay tok varmt imot ham og sa: “President Hunter… Herren har talt. Du er kalt til å være ett av hans spesielle vitner, og i morgen vil du bli oppholdt som medlem av De tolvs råd.”58 Om denne opplevelsen skrev Howard:
“Det er umulig for meg å forklare følelsen som kom over meg. Jeg fikk tårer i øynene, og jeg klarte ikke å snakke. Jeg har aldri følt meg så aldeles ydmyk som da jeg satt der sammen med denne store, gode, vennlige mannen – Herrens profet. Han fortalte meg hvilken stor glede dette ville gi meg, det strålende samvær med brødrene og at mitt liv og min tid heretter ville være viet til tjeneste for Herren, og at jeg heretter ville tilhøre Kirken og hele verden… Han la armene rundt meg og forsikret meg om at Herren ville elske meg og at jeg ville ha Det første presidentskaps og De tolvs råds støtte og tillit… Jeg sa [at] jeg med glede ville gi min tid, mitt liv og alt jeg eide til denne tjenesten.”59
Så snart Howard forlot president McKays kontor, gikk han til hotellrommet sitt og ringte Claire, som var i Provo og besøkte sønnen John og hans hustru og baby. Til å begynne med kunne Howard knapt nok snakke. Da han til slutt fortalte Claire om kallet, ble de begge overveldet av følelser.
Dagen etter, på generalkonferansens møte lørdag formiddag, ble Howard William Hunter oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum. “Jeg følte… ansvaret tynge meg ned,” sa han om den tiden. “Etter hvert som konferansen skred frem, følte jeg meg ytterst utilpass og undret på om jeg noen gang ville føle at dette var min rette plass.”60
President McKay kalte eldste Hunter til å tale på konferansens møte søndag ettermiddag. Etter kort å ha fortalt om sitt liv og båret sitt vitnesbyrd, sa han:
“Jeg ber ikke om unnskyldning for tårene i øynene mine i dette tilfellet, fordi jeg tror at jeg står overfor venner, mine brødre og søstre i Kirken, hvis hjerte slår akkurat som mitt i dag, i glede over evangeliet og i tjeneste for andre.
President McKay… jeg tar uten forbehold imot kallet du har gitt meg, og jeg er villig til å vie mitt liv og alt jeg har til denne tjenesten. Søster Hunter står sammen med meg i dette løftet.”61
Eldste Hunter ble ordinert til apostel 15. oktober 1959. I en alder av 51 år var han det yngste medlemmet av De tolv, hvis gjennomsnittsalder den gangen var nesten 66.
De neste 18 månedene pendlet eldste Hunter mellom California og Utah mens han fullførte det nødvendige arbeidet i sin advokatpraksis og forberedte seg til å flytte. En av klientene hans sa at “Kirken må har gitt deg et svært attraktivt tilbud” for å lokke ham til å forlate en så vellykket advokatpraksis. Om dette skrev eldste Hunter i dagboken sin:
“De fleste forstår ikke hvorfor personer av vår religiøse tro tar imot kall til tjeneste eller den forpliktelse vi inngår om å gjøre vårt aller beste… Jeg har virkelig hatt stor glede av å praktisere som advokat, men dette kallet som har kommet til meg, vil fullstendig overskygge karrierejag eller økonomisk vinning.”62
Eldste Hunters apostoliske tjeneste skulle spenne over mer enn 35 år, og i denne tiden skulle han reise til nesten alle verdens land for å ivareta sitt ansvar som et spesielt vitne om Jesus Kristus (se L&p 107:23).
De tolv apostlers quorum, 1965. Sittende fra venstre mot høyre: Ezra Taft Benson, Mark E. Petersen (på stolens armlene), Joseph Fielding Smith (quorumspresident) og LeGrand Richards. Stående fra venstre mot høyre: Gordon B. Hinckley, Delbert L. Stapley, Thomas S. Monson, Spencer W. Kimball, Harold B. Lee, Marion G. Romney, Richard L. Evans og Howard W. Hunter.
Utahs genealogiforening
“La oss… ofre til Herren… en bok verdig all antagelse som inneholder opptegnelsen over våre avdøde” (L&p 128:24).
I 1964 utnevnte Det første presidentskap eldste Hunter som president for Kirkens genealogiske forening, som den gangen var kjent som Utahs genealogiforening. Denne organisasjonen var forløperen til Kirkens slektshistoriske avdeling. Dens hensikt var å samle, bevare og dele slektshistoriske opplysninger over hele verden. Eldste Hunter presiderte over foreningen i åtte år, og i denne perioden førte han tilsyn med omfattende endringer for å fremskynde, foredle og utvide det slektshistoriske arbeidet.
I 1969 samlet organisasjonen “mer enn 670 000 mikrofilmruller, noe som tilsvarer tre millioner bøker på 300 sider hver.” Den hadde også samlet “6 millioner fullstendige opptegnelser over familiegrupper, et kartotek på over 36 millioner personer og en boksamling på mer enn 90 000 bøker.”63 Hver uke ble ca 1000 ruller mikrofilm fra hele verden lagt til. Å behandle disse opptegnelsene og gjøre dem tilgjengelige – både for slektsforskning og tempelarbeid – var en enorm oppgave. Under eldste Hunters ledelse begynte genealogiforeningen å bruke den nyeste datateknologi til å bistå i arbeidet. En skribent bemerket at foreningen ble “verdenskjent blant yrkesorganisasjoner for sin progressive opptegnelsesføring.”64
Eldste Hunter ble avløst som president for genealogiforeningen i 1972. Eldste Richard G. Scott sammenfattet virkningen av innsatsen hans slik: “Han viet en betydelig del av sitt liv til dette arbeidet, og la grunnvollen og satte kursen som Kirken fremdeles høster fordelene av.”65
Det polynesiske kultursenteret
“Hør, O folk i det fjerne og dere som er på øyene i havet, lytt alle sammen” (L&p 1:1).
I 1965 utnevnte Det første presidentskap eldste Hunter som president og styreformann for det polynesiske kultursenteret i Laie på Hawaii. Den gangen hadde senteret bare vært åpent i 15 måneder, og sto overfor mange utfordringer. Det var ikke mange turister som kom dit, og folk hadde forskjellige synspunkter om senterets mål og programmer. En uke etter at eldste Hunter ble utnevnt, reiste han til Laie og begynte et grundig studium av senterets sterke sider og behov.
Under ledelse av eldste Hunter ble det polynesiske kultursenteret en av de mest populære turistattraksjonene på Hawaii, med nesten en million besøkende i 1971. Eldste Hunter ledet også en stor utvidelse av senteret og dets programmer. En annen ting som var viktig, ifølge eldste Hunter selv, var at senteret ga arbeidsplasser som lot “tusenvis av studenter fra det sydlige Stillehavet [få] hjelp med sin utdannelse, som i de fleste tilfeller [ellers] ikke ville ha vært i stand til å forlate øyene sine for å studere.”66
Etter å ha presidert over det polynesiske kultursenteret i 12 år, ble eldste Hunter avløst i 1976. Hans tjeneste som president bidro til å oppfylle president David O. McKays ord, som i 1955 sa at den lille landsbyen Laie hadde mulighet til å bli “en misjonærfaktor og påvirke ikke bare tusener eller titusener, men millioner av mennesker som vil komme for å bli kjent med denne byen og dens betydning.”67
Kirkens historiker
“Herrens sekretær, den som han har utpekt, er forpliktet til å skrive en historie og en samlet opptegnelse for kirken over alle ting som skjer i Sion” (L&p 85:1).
I januar 1970 døde president David O. McKay, og Joseph Fielding Smith ble beskikket som Kirkens nye president. Joseph Fielding Smith hadde virket som Kirkens historiker i de foregående 49 årene, og da han ble Kirkens president, ble eldste Hunter kalt til å etterfølge ham i denne oppgaven. “President Smith hadde vært Kirkens historiker i så mange år at jeg knapt kunne se meg for meg i denne stillingen,” sa han.68
Eldste Hunter ivaretok dette nye ansvaret med sin vanlige iver. “Oppgaven som er gitt av Herren ved åpenbaring, er uhyre krevende – både oppgaven med å innhente og skrive og å gjøre materiellet nyttig for Kirkens medlemmer,” sa han.69 Church News skrev at Kirkens historiker var “ansvarlig for all opptegnelsesføring i Kirken, herunder møtereferater, tempelopptegnelser, alle ordinasjoner, patriarkalske velsignelser og… utarbeidelse av en oppdatert kirkehistorie.”70
I 1972 ble medlemmene av De tolv avløst fra noen av sine tunge administrative oppgaver, slik at de kunne vie mer tid til sin apostoliske tjenestegjerning. Som en del av denne endringen ble eldste Hunter avløst som Kirkens historiker, men beholdt en veiledende rolle i Kirkens historiske avdeling. “Dette vil gjøre meg i stand til å drive veiledning, men jeg slipper den daglige virksomheten,” skrev han.71 Han fortsatte i en veiledende rolle frem til 1978.
Brigham Young Universitys Jerusalem-senter for studier i det nære Østen
Tjeneste i Det hellige land
Howard W. Hunter utviklet en spesiell forkjærlighet for Det hellige land da han reiste dit sammen med sin familie i 1958 og 1960. I løpet av sitt virke som apostel dro han tilbake mer enn 20 ganger. “Hans ønske om å være der Frelseren vandret og underviste, syntes å være umettelig,” sa eldste James E. Faust i De tolv apostlers quorum.72
Eldste Hunter var fullstendig klar over konfliktene i området, og kom med et budskap om kjærlighet og fred. “Både jødene og araberne er vår Faders barn,” sa han. “Begge er løftets barn, og som kirke velger vi ikke side. Vi er glad i og interessert i begge folk. Hensikten med Jesu Kristi evangelium er å tilveiebringe kjærlighet, enhet og broderskap av den høyeste orden.”73
Mellom 1972 og 1989 utførte eldste Hunter viktige oppgaver for to spesielle prosjekter i Jerusalem: Orson Hydes minnelund og Brigham Young Universitys Jerusalem-senter for studier i det nære Østen. Tidlig i Kirkens historie – i 1841 – holdt eldste Orson Hyde i De tolvs quorum en innvielsesbønn på Oljeberget, øst for Jerusalem. I 1972 ba Det første presidentskap eldste Hunter begynne å se etter mulige steder å oppføre et minnesmerke over Orson Hyde i Jerusalem. I 1975 åpnet byen Jerusalem veien for det som til slutt skulle bli Orson Hydes minnelund, bygget på Oljeberget.
I løpet av de neste årene reiste eldste Hunter til Jerusalem mange ganger for å forhandle frem kontrakter for minnesmerket og føre tilsyn med planer og byggearbeider. Prosjektet ble fullført i 1979, og ble innviet det året av president Spencer W. Kimball. Etter å ha ledet innvielsesseremonien, uttrykte eldste Hunter sin tro på at minnesmerket “vil ha stor innflytelse til det gode ved å gi et godt inntrykk av Kirken.”74
Allerede før Orson Hydes minnelund var ferdigstilt, hadde eldste Hunter lett etter en tomt hvor Kirken kunne bygge et senter for BYUs program for utenlandsstudier. Senteret skulle også være et møtested for medlemmene av Jerusalem gren. Ledelsen av dette prosjektet var en av de mest innfløkte og ømtålige oppgavene i hele eldste Hunters tjenestegjerning.
Kirkens ledere valgte en tomt, men å få godkjent festeavtalen og byggeplanene krevde nesten fem år med det eldste Hunter beskrev som “uendelig arbeid”.75 Etter omfattende ordskifte og forhandlinger, ga israelske myndigheter tillatelse til oppføringen av senteret.
I mai 1988 var byggearbeidene nesten ferdige og festeavtalen var klar til å undertegnes. Howard W. Hunter var da fungerende president for De tolv. Han hadde gjennomgått en alvorlig ryggoperasjon året før, og kunne ikke gå, men likevel reiste han til Jerusalem for å undertegne festeavtalen. Mens han var der, holdt BYU-studenter og medlemmer av Jerusalem gren en liten mottakelse for å uttrykke sin takknemlighet. En historie om grenen forteller om denne gripende hendelsen da mottakelsen begynte: “Ettersom han fremdeles var i ferd med å komme seg etter ryggoperasjonen, ble president Hunter trillet gjennom hovedinngangen av president [Jeffrey R.] Holland [fra Brigham Young University] idet koret ønsket dem velkommen ved å synge ‘The Holy City’.”76 Tårene trillet nedover president Hunters kinn.
I mai 1989 reiste president Hunter tilbake til Jerusalem for å innvie senteret. Denne innvielsesseremonien ble høydepunktet for et tiår med usedvanlig innsats fra hans og andres side for å bringe Jerusalem-senteret fra håp til virkelighet. “President Howard W. Hunter… var den røde tråden i og den kjærlige vaktmannen i tårnet for prosjektet helt fra det bare var en drøm,” sa eldste Jeffrey R. Holland.77 I innvielsesbønnen, sa president Hunter:
“Denne bygningen… har blitt bygget for dem som elsker deg og søker å lære av deg og følge i din Sønn, vår Frelser og Forløsers fotspor. Den er vakker på alle måter, og belyser med eksempel den skjønnhet den symboliserer. O Fader, vi takker deg for anledningen til å bygge dette huset for deg, til nytte og lærdom for dine sønner og døtre.”78
President Hunter ved Brigham Young Universitys Jerusalem-senter for studier i det nære Østen, før innvielsen av senteret
En voksende kirke
“Sion må tilta i skjønnhet og i hellighet, hennes grenser må utvides, hennes staver må styrkes” (L&p 82:14).
Da Howard W. Hunter ble kalt som apostel i 1959, var det ca 1,6 millioner medlemmer av Kirken. I de neste tiårene spilte han en viktig rolle i Kirkens enestående vekst over hele verden. Han brukte hundrevis av helger til å reise til staver for å styrke medlemmene og kalle nye ledere. Han møtte også offentlige funksjonærer i mange land, noe som bidro til å åpne dører for misjonærarbeidet.
I 1975 hadde Kirkens medlemstall vokst til ca 3,4 millioner, og vokste særlig fort i Latin-Amerika. Sent det året fikk eldste Hunter og eldste J. Thomas Fyans, De tolvs assistent, i oppdrag å dele 5 staver i Mexico City. Etter å ha møtt lederne i området og gjennomgått informasjon fra stavspresidentene, ledet eldste Hunter organiseringen av 15 staver av disse 5 stavene – alt på én helg.79 Med sin typisk forsiktige uttrykksmåte skrev han: “Jeg tviler på om det noensinne har forekommet en lignende masseorganisering i Kirken, og vi var slitne da vi kom hjem.”80
Howard og Claire Hunter
Claire, en hengiven ledsager
“Min hustru har vært en god og kjærlig ledsager,” sa eldste Hunter da han ble kalt til De tolvs quorum i 1959.81 I mange år ledsaget som regel Claire eldste Hunter på hans reiser som apostel. President Thomas S. Monson fortalte om en gang han hadde sett Claire vise sin kjærlighet til barna på Tonga: “Hun tok disse søte små tonganske barna i armene og satte dem på kneet sitt en etter en mens hun snakket med dem… og forklarte for lærerne i Primær hvor velsignet og privilegerte de var som fikk anledning til å undervise slike dyrebare små barn. Hun visste hvor verdifull en menneskesjel er.”82
I et intervju i 1974 sa eldste Hunter om Claire: “Gjennom hele ekteskapet vårt… har hun alltid stått ved min side med kjærlighet, omtanke og oppmuntring… Hun har vært en fantastisk støtte.”83
Da dette intervjuet fant sted, hadde Claire begynt å oppleve alvorlige helseproblemer. Først fikk hun voldsom hodepine og sporadisk hukommelsestap og forvirring. Hun fikk senere flere små slag som gjorde det vanskelig for henne å snakke eller bruke hendene. Da hun kom til det punkt at hun trengte kontinuerlig pleie, var eldste Hunter fast bestemt på å gjøre så mye han kunne selv, samtidig som han ivaretok sitt ansvar som medlem av De tolvs quorum. Han fikk noen til å være hos Claire om dagen, men han tok seg av henne om kvelden. Eldste Hunter hadde selv noen helseproblemer i disse årene, herunder et hjerteinfarkt i 1980.
Claire fikk en hjerneblødning i 1981, og en ny i 1982. Den andre gjorde henne så funksjonsudyktig at legene insisterte på at hun måtte innlegges på et pleiehjem så hun kunne få nødvendig legetilsyn. Hun ble værende på pleiehjemmet de siste 18 månedene av sitt liv. I denne perioden besøkte president Hunter henne minst en gang om dagen, unntatt når han reiste på oppdrag i Kirken. Selv om Claire ikke gjenkjente ham mye av tiden, fortsatte han å fortelle henne om sin kjærlighet og sørge for at hun hadde det behagelig. Et barnebarn sa: “Han skyndet seg alltid for å besøke henne, være ved hennes side og ta seg av henne.”84 Richard Hunter skrev følgende om sin fars omsorg for sin mor:
“Mor hadde den best tenkelige pleie i sin alderdom fordi pappa tok seg av henne. Hele familien iakttok med ærefrykt og respekt når han påtok seg rollen som omsorgsperson… Jeg husker hvor nedtynget han ble da legen advarte ham og sa [at] det kanskje ville være det verste som kunne skje med henne om hun ble værende hjemme og ikke ble innlagt på et kompetent pleiehjem. Hvis hun ble værende hjemme, ville han trolig dø i sitt forsøk på å ta seg av henne på grunn av sine egne fysiske begrensninger. Da hun ville være alene. Hans hengivenhet til henne vil alltid være et kjært minne for vår familie.”85
Claire døde 9. oktober 1983. Etter å ha iakttatt eldste Hunters omsorg mens Claire gjennomgikk mer enn 10 år med sykdom, sa eldste James E. Faust: “[Den] ømhet som kom til uttrykk i deres kommunikasjon var hjerteskjærende og gripende. Jeg har aldri sett et slikt eksempel på hengivenhet hos en mann overfor sin hustru.”86
President for De tolvs quorum
President Spencer W. Kimball døde i november 1985, og Ezra Taft Benson etterfulgte ham som Kirkens president. Marion G. Romney ble president for De tolvs quorum, ettersom han var seniormedlemmet i quorumet. På grunn av president Romneys dårlige helse ble imidlertid eldste Hunter, som hadde nest høyeste ansiennitet, beskikket som fungerende president for De tolv. Han ble president for De tolv i juni 1988, ca to uker etter at president Romney døde.
President Hunter var fungerende president for De tolv apostlers quorum i åtte og et halvt år. I denne perioden fortsatte De tolvs verdensomspennende tjenestegjerning å bli utvidet etter hvert som Kirken vokste fra 5,9 millioner medlemmer til 8,7 millioner, med menigheter eller grener i 149 nasjoner og territorier. “Det er en spennende tid i Kirkens historie,” sa president Hunter i 1988. “I dag er det ikke tilstrekkelig å gå. Vi må løpe for å holde tritt og føre verket fremover.”87 For å oppfylle ansvaret for å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus og bygge opp Kirken over hele verden, ledet president Hunter ved eksempel. Han reiste over hele USA og til mer enn 25 andre land i løpet av sitt virke som president for De tolv.
President Hunter sto på videre til tross for mange helsemessige tilbakeslag. I 1986 gjennomgikk han en åpen hjerteoperasjon, og i 1987 gjennomgikk han en ryggoperasjon. Selv om ryggen ble bra, var han ute av stand til å gå på grunn av nerveskader og andre komplikasjoner. I oktober det året satt han i rullestol mens han holdt sin tale på generalkonferansen. “Tilgi meg at jeg blir sittende mens jeg holder denne korte talen,” begynte han. “Jeg har ikke selv valgt å tale fra en rullestol. Jeg legger merke til at dere andre ser ut til å like å sitte under konferansen, så jeg vil følge deres eksempel.”88
Fast bestemt på å få tilbake førligheten i bena gjennomgikk president Hunter anstrengende fysioterapi. På neste generalkonferanse, i april 1988, gikk han langsomt til talerstolen med rullator. I desember brukte han rullator til å delta på det ukentlige møtet i templet for Det første presidentskap og De tolv. Det var første gang på mer enn et år at han ikke hadde kommet i rullestol. “Da jeg kom inn i rådsrommet, reiste brødrene seg og klappet,” sa han. “Det var første gang jeg hadde hørt klapping i templet… De fleste av legene har fortalt meg at jeg aldri ville kunne stå eller gå mer, men de har ikke tatt hensyn til bønnens kraft.”89
Howard og Inis Hunter
I april 1990, på slutten av et møte i De tolvs quorum, spurte president Hunter: “Har noen noe som ikke står på dagsordenen?” Da ingen sa noe, bekjentgjorde han: “Vel… hvis ingen andre har noe å si, tenkte jeg bare å nevne at jeg skal gifte meg i ettermiddag.” Et medlem av De tolv sa at bekjentgjørelsen kom så overraskende at “alle lurte på om de hadde hørt riktig.” President Hunter forklarte for sine brødre: “Inis Stanton er en gammel kjenning fra California. Jeg har truffet henne en tid, og jeg har besluttet å gifte meg.”90 Inis hadde vært medlem av El Sereno menighet da president Hunter var biskop. De traff hverandre senere da Inis flyttet til Utah og ble resepsjonist i Kirkens kontorbygning. De ble viet av president Gordon B. Hinckley i Salt Lake tempel 12. april 1990.
Nesten syv år hadde gått siden Claire døde. Inis var en kilde til stor trøst og styrke for president Hunter under hans virke som president for De tolv apostlers quorum og Kirkens president. Hun ledsaget ham på de fleste av hans reiser for å møte de hellige over hele verden.
7. februar 1993 dro president Hunter til Brigham Young University for å tale under en temakveld hvor 17 000 mennesker deltok. Han skulle akkurat begynne talen da en mann løp opp på forhøyningen med en koffert i én hånd og en sort gjenstand i den andre. “Stopp der!” ropte mannen. Han har truet med å sprenge det han hevdet var en bombe med mindre president Hunter leste en forberedt uttalelse. President Hunter nektet, og sto bestemt ved talerstolen hele tiden mens mannen truet ham. Mens frykt og forvirring spredte seg gjennom bygningen, begynte forsamlingen å synge “Ha takk for profeten du sendte”. Etter noen minutter med uvisshet, pågrep to sikkerhetsvakter mannen, og president Hunter ble lagt ned på gulvet for sikkerhets skyld. Da ro og orden var gjenopprettet, hvilte han en kort stund, for så å fortsette med sin tale. “Livet medfører ganske mange utfordringer,” begynte han, og så tilføyde han: “Som dere har sett.”91
I løpet av de 20 årene før hadde president Hunter gjennomgått mange prøvelser, herunder Claires sviktende helse og til slutt død, en rekke sykehusinnleggelser for sine egne helseproblemer, og stor smerte og fysisk funksjonshemning. Hans læresetninger i disse årene dreide seg ofte om motgang, og bar vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus som kilden til fred og hjelp i prøvelser. I én tale sa han:
“Profeter og apostler i Kirken har opplevd… personlige vanskeligheter. Jeg kan si at jeg har opplevd noen, og dere vil utvilsomt oppleve noen selv både nå og senere i livet. Når disse opplevelsene gjør oss ydmyke, foredler oss, underviser oss og velsigner oss, kan de være mektige redskaper i Guds hender til å gjøre oss til bedre mennesker, til å gjøre oss mer takknemlige, mer kjærlige og mer hensynsfulle overfor andre i deres egne vanskeligheter.”92
Den slags undervisning var som en kjærlig omfavnelse for dem som led. President Howard W. Hunters inspirerte ord fikk mange til å vende seg til Frelseren, slik han selv hadde gjort.
Kirkens president
“President Hunter er en av de mest kjærlige, Kristus-lignende mennene vi noensinne har kjent. Hans åndelige dybde er så uutgrunnelig at den er ufattelig. Etter å ha vært under vår Herre Jesu Kristi veiledende innflytelse som hans spesielle vitne i så mange år, har president Hunters åndelighet blitt finslepet på en bemerkelsesverdig måte. Den er kilden til hele hans vesen” (James E. Faust).93
30. mai 1994 døde president Ezra Taft Benson etter lengre tids sykdom. Seks dager senere møttes De tolv apostlers quorum i Salt Lake tempel for å omorganisere Det første presidentskap. Som seniorapostel ble Howard W. Hunter beskikket som Kirkens president. Han kalte Gordon B. Hinckley og Thomas S. Monson, som hadde vært president Bensons rådgivere, som sine rådgivere.
President Hunter og hans rådgivere i Det første presidentskap: President Gordon B. Hinckley (t.v.) og president Thomas S. Monson (t.h.)
På en pressekonferanse dagen etter gjorde president Hunter sin første offentlige uttalelse som Kirkens president. “Vi har vært fulle av følelser siden vår venn og bror, Ezra Taft Benson, døde” begynte han. “Jeg har følt tapet av ham på en spesiell og personlig måte i lys av det nye ansvaret jeg har fått etter hans bortgang. Jeg har felt mange tårer og søkt min himmelske Fader i oppriktig bønn, med et ønske om å kunne takle dette store og hellig kall som nå er mitt.
Min største styrke gjennom de siste timene og dagene har vært mitt varige vitnesbyrd om at dette er Guds verk og ikke menneskers, at Jesus Kristus er det bemyndigede og levende overhode for denne kirken, og at han leder den i ord og gjerning. Jeg vier mitt liv, min styrke og det fulle mål av min sjel til å tjene ham fullt ut.”94
Etter å ha uttrykt sin kjærlighet, ga president Hunter to oppfordringer til Kirkens medlemmer. Den første var at de måtte bli flittigere til å følge Jesu Kristi eksempel, og den andre var å ta mer del i templets velsignelser (se side 1-3). Han oppfordret også dem som var såret, som strevde eller var redde: “Kom tilbake, [og] la oss stå sammen med dere og tørke deres tårer.”95
Til tross for skrøpelig helse, var president Hunter fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å møte og styrke de hellige. To uker etter at han ble president, holdt han sine første store taler, først til nye misjonspresidenter og så til mer enn 2 200 misjonærer. Senere den måneden dro han til Carthage og Nauvoo, Illinois for å markere 150-årsdagen for Joseph og Hyrum Smiths martyrdød. “Uansett hvor han kom, stimlet folk rundt ham,” sa president Gordon B. Hinckley. “Han håndhilste på tusener, og smilte ekstra når barn samlet seg for å se inn i øynene hans og ta ham i hånden.”96
1. oktober 1994, på generalkonferansens møte lørdag formiddag, oppholdt Kirkens medlemmer formelt Howard W. Hunter som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og som profet, seer og åpenbarer. I sin åpningstale gjentok president Hunter sine oppfordringer til Kirkens medlemmer om å følge Frelserens eksempel og “se hen til Herrens tempel som det store symbol på vårt medlemskap.”97 Han la igjen vekt på templer uken etter, da han reiste til Florida for å innvie Orlando Florida tempel. “Evangeliets plan som Herren har åpenbart, er ikke fullstendig uten et tempel,” sa han, “for det er her ordinansene som er nødvendige for hans plan for liv og frelse, blir forrettet.”98
I november talte president Hunter under en satellittsending i anledning 100-årsmarkeringen av genealogiforeningen – en begivenhet som hadde spesiell betydning for ham, siden han hadde presidert over organisasjonen fra 1964 til 1972. “Jeg ser tilbake i undring på bildeveven Herren har vevd for å fremme tempelarbeid og slektshistorie,” sa han. Han erklærte så: “Jeg har ett overordnet budskap: Dette arbeidet må fremskyndes.”99
President Hunter fortsatte å arbeide energisk ut det året. Under Det første presidentskaps juleandakt vitnet han om Frelseren og understreket igjen viktigheten av å følge hans eksempel:
“Frelseren viet sitt liv til å velsigne andre… Aldri noensinne ga [han] i forventning om å motta. Han ga fritt og kjærlig, og hans gaver var av uvurderlig verdi. Han ga øyne til de blinde, ører til de døve og ben til de lamme, renhet til de urene, styrke til de svakelige og pust til de livløse. Han ga muligheter til de nedtrykte, frihet til de undertrykte, tilgivelse til de angrende, håp til de fortvilte og lys i mørket. Han ga oss sin kjærlighet, sin tjeneste og sitt liv. Og ikke minst ga han oss og alle dødelige oppstandelse, frelse og evig liv.
Vi skulle forsøke å gi slik han ga. Å gi av seg selv er en hellig gave. Vi gir som et minne om alt Frelseren har gitt.”100
Som en del av sin tale tilpasset han også et budskap som hadde blitt trykt i et tidsskrift samme år som han ble kalt som apostel:
“Denne julen kan du bilegge en krangel. Oppsøk en glemt venn. Kvitt deg med mistenksomhet og erstatt den med tillit. Skriv et brev. Gi et mildt svar. Oppmuntre de unge. Tilkjennegi din lojalitet i ord og gjerning. Hold et løfte. Glem at noen har fornærmet deg. Tilgi en fiende. Be om unnskyldning. Prøv å forstå. Undersøk dine krav til andre. Tenk først på en annen. Vær vennlig. Vær mild. Le litt mer. Gi uttrykk for takknemlighet. Ønsk en fremmed velkommen. Gled et barn. Fryd deg over jordens skjønnhet og under. Gi uttrykk for din kjærlighet, og gjør det om igjen.”101
Uken etter reiste president Hunter til Mexico City for å organisere Kirkens stav nummer 2 000. Nitten år tidligere hadde han ledet organiseringen av 15 staver av det som var 5 staver i løpet av én helg i Mexico City. President Gordon B. Hinckley beskrev opprettelsen av stav nummer 2 000 som “en viktig milepæl i Kirkens historie.”102
En kveld i løpet av disse månedene var president Hunters sønn Richard i Joseph Smith Memorial Building, og så at en av vertinnene satt i rullestol. “Jeg kunne se at det var nytt for henne,” sa han. “Jeg gikk for å snakke med henne, og sa at far hadde en rullestol akkurat som hennes. Hun sa til meg at profeten i hennes kirke også hadde en rullestol akkurat som hennes. Hun sa at hvis han kan klare det, så kanskje hun også kunne. Det ga henne håp. Jeg tror pappa var elsket av mange. Kanskje en av grunnene til det var at de kunne se at han led akkurat som dem, og at han taklet denne lidelsen, og det ga dem håp.”103
I begynnelsen av 1995 innviet president Hunter Bountiful Utah tempel. Han presiderte over seks innvielsessesjoner før han ble så utmattet at han ble innlagt på sykehus. Da han ble utskrevet noen dager senere, ga Kirken en uttalelse og forklarte at han hadde prostatakreft som hadde spredt seg til skjelettet. President Hunter viste seg ikke offentlig de siste seks ukene av sitt liv, selv om han fortsatte å møte sine rådgivere og lede Kirkens anliggender fra sitt hjem. “Jeg er takknemlig for at han fikk anledning til å innvie [det templet],” sa president Gordon B. Hinckley, “spesielt i lys av hans tidligere oppfordring om at Kirkens medlemmer måtte ‘se hen til Herrens tempel som det store symbol på [sitt] medlemskap.’”104
President Howard W. Hunter døde 3. mars 1995, 87 år gammel. Hans siste ord, uttalt med “en svært lavmælt og mild røst” til dem som var ved sengen hans, var ganske enkelt: “Takk skal dere ha.”105 Selv om han bare hadde vært Kirkens president i ni måneder, hadde hans innflytelse vært dyptgripende. “Medlemmer av Kirken over hele verden har knyttet et spesielt bånd til ham som sin profet, seer og åpenbarer,” sa eldste James E. Faust. “De har sett i ham personifiseringen av Frelserens egenskaper. De har på en bemerkelsesverdig måte tatt til seg hans profetiske budskap om å gjøre vårt liv mer Kristus-lignende og gjøre våre templer til det sentrale i vår gudsdyrkelse.”106
I president Hunters begravelse uttalte president Gordon B. Hinckley følgende hyllest:
“Et av skogens majestetiske trær har falt og etterlatt seg et tomrom. En stor og rolig styrke er ikke lenger i vår midte.
Mye har blitt sagt om hans lidelse. Jeg tror at den pågikk lenger og var mer intens og smertefull enn noen av oss egentlig visste. Han utviklet høy toleranse for smerte og klaget ikke. At han levde så lenge er et mirakel i seg selv. Hans lidelse har trøstet og dempet smerten hos mange andre som lider. De visste at han forsto hvor tung deres byrde var. De følte at han hadde en spesiell kjærlighet til dem.
Mye har blitt sagt om hans godhet, hans omtanke, hans høflighet overfor andre. Alt er sant. Han overlot seg til Herrens mønster – Herren som han elsket. Han var en stille og tankefull mann. Men han kunne også gi uttrykk for sterke og kloke meninger …
Bror Hunter var vennlig og mild. Men han kunne også være sterk og overtalende i sine uttalelser… Han var kyndig i lov og rett. Han visste hvordan han skulle fremlegge en sak. Han forklarte de forskjellige forutsetninger i riktig rekkefølge. Fra disse utledet han sin konklusjon. Når han talte, lyttet alle. Hans forslag gikk oftest igjennom. Men når de ikke ble godtatt, var han føyelig nok til å trekke dem tilbake …
I de 36 årene han har båret det hellige apostelembedet, har han med en ledende og kraftfull røst forkynt læresetningene i Jesu Kristi evangelium og fremmet Kirkens arbeid. Han har reist mye over hele verden som en trofast og dyktig representant i Mesterens tjeneste …
Howard W. Hunter, profet, seer og åpenbarer, hadde et sikkert og urokkelig vitnesbyrd om den levende Gud, vår evige Fader – at han virkelig var til. Med stor overbevisning ga han uttrykk for sitt vitnesbyrd om vår Herre Jesu Kristi, menneskenes Forløsers, guddommelighet. Han talte med kjærlighet til profeten Joseph Smith og alle dem som etterfulgte ham ned til president Hunters egen tid …
Gud velsigne hans minne til beste for oss.”107