Kapittel 4

Hjelp fra det høye

“Kanskje intet løfte i livet er mer beroligende enn løftet om guddommelig hjelp og åndelig veiledning i vanskelige stunder.”

Fra Howard W. Hunters liv

Howard W. Hunter lærte å be som ung gutt. “Mor hadde lært meg å be og takke vår himmelske Fader for alt jeg nøt godt av,” sa han. “Jeg takket ham ofte for det vakre på vår jord og de gode stundene jeg hadde på ranchen og ved elven og i Speideren. Jeg lærte også å be ham om det jeg ønsket eller trengte… Jeg visste at Gud elsket meg og lyttet til meg.”¹

Gjennom hele sitt liv anvendte president Hunter bønn som en kilde til guddommelig hjelp, og han lærte andre å gjøre det samme. Da han var biskop, uttrykte for eksempel en mann i menigheten bitterhet mot en annen mann. President Hunters råd gjenspeilte hans vitnesbyrd om hjelpen som kommer gjennom bønn:

“Jeg sa til ham: ‘Min bror, hvis du vil dra hjem og be for ham hver morgen og hver kveld, skal jeg møte deg på samme tid to uker fra i dag, og da skal vi bestemme oss for hva som skal gjøres.’”

Etter å ha fulgt dette rådet, kom mannen tilbake og sa ydmykt om den andre: “Han trenger hjelp.”

“Er du villig til å hjelpe ham?”, spurte president Hunter.

“Ja, så klart,” sa mannen.

“All giften var borte, og all bitterhet var borte,” fortalte president Hunter senere. “Det er slik det er når vi ber for hverandre.”²

Kvinne som ber — “Herren lovet at hvis vi vil være ydmyke i… vanskelige stunder og be ham om hjelp, vil vi “bli sterke og bli velsignet fra det høye” (L&p 1:28).

Howard W. Hunters læresetninger

Vår himmelske Fader lover å gi oss hjelp og veiledning i vanskelige stunder.

Vi opplever alle stunder i vårt liv da vi trenger himmelens hjelp på en spesiell og presserende måte. Vi har alle øyeblikk da vi er overveldet av omstendighetene eller forvirret av rådene vi får fra andre, og vi føler stort behov for å motta åndelig veiledning, stort behov for å finne den rette vei og gjøre det rette. I Skriftenes forord til denne siste evangelieutdeling lovet Herren at hvis vi ville være ydmyke i slike vanskelige stunder og be ham om hjelp, ville vi “bli sterke og bli velsignet fra det høye og motta kunnskap fra tid til annen.” (L&p 1:28.) Denne hjelpen er vår om vi bare vil søke den, stole på den og følge det kong Benjamin i Mormons bok kalte “Den Hellige Ånds tilskyndelser”. (Mosiah 3:19.)

Kanskje intet løfte i livet er mer beroligende enn løftet om guddommelig hjelp og åndelig veiledning i vanskelige stunder. Det er en gave som gis vederlagsfritt fra himmelen, en gave som vi trenger fra vår tidligste ungdom til de siste dagene av vårt liv …

I Jesu Kristi evangelium kan vi få hjelp fra det høye. “Vær… ved godt mot,” sier Herren, “for jeg vil lede dere.” (L&p 78:18) “Jeg vil gi deg av min Ånd, som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede.” (L&p 11:13.)

Jeg vitner om Jesu Kristi guddommelighet. Gud lever virkelig og gir oss sin Ånd. Måtte vi alle gjøre krav på denne gaven fra Gud vår Fader og finne åndelig glede i møte med livets problemer og oppgaver.³

I likhet med Joseph Smith kan vi vende oss til Skriftene og bønn for å bli undervist fra det høye.

Den unge profeten Joseph Smith… ønsket å kjenne Guds sinn og vilje midt i en periode da han opplevde forvirring og bekymring… Området rundt Palmyra i New York var blitt åsted for “en usedvanlig sterk religiøs vekkelse” i løpet av den unge Josephs guttedager der. Hele området syntes for ham å være påvirket av den, med “store skarer”, skrev han, som sluttet seg til de forskjellige religiøse samfunn og skapte “ganske så stor splid” blant folket [Joseph Smith – Historie 1:5].

For en gutt som så vidt hadde fylt 14 år, ble hans søken etter sannheten enda vanskeligere og mer forvirrende fordi medlemmer av familien Smith hadde forskjellige religiøse preferanser på den tiden.

Nå, med denne kjente bakgrunnen og rammen, oppfordrer jeg dere til å overveie disse ganske bemerkelsesverdig tankene og følelsene fra en gutt i så ung alder. Han skrev:

“I denne opprørte tid ble mitt sinn tilskyndet til alvorlig overveielse og stor uro, men selv om mine følelser gikk dypt og ofte var intense, holdt jeg meg likevel utenfor alle disse samfunn… Forvirringen og striden mellom de forskjellige trossamfunn var så stor at det var umulig for meg – ung og ukjent med verden og menneskene som jeg var – å komme frem til en bestemt avgjørelse om hvem som hadde rett og hvem som tok feil.

Jeg var til tider meget urolig til sinns på grunn av stadig høylytte utrop og konstant uenighet …

Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilket av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det?

Mens jeg kjempet med de store vanskeligheter som var forårsaket av striden mellom de forskjellige religiøse samfunn, leste jeg en dag femte vers i det første kapittel i Jakobs brev hvor det står: Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, for Gud gir alle, villig og uten bebreidelser, og så skal han få den.

Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg. Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det, for jeg visste at om det var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg. Hva jeg skulle gjøre, visste jeg ikke, og hvis jeg ikke fikk mer visdom enn jeg hadde i øyeblikket, ville jeg aldri få vite det” [Joseph Smith – Historie 1:8–12].

Det som skjedde så, forandret naturligvis hele historiens gang. Etter å ha bestemt seg for å “be til Gud”, trakk den unge Joseph seg tilbake til et skogholt nær sitt landlige hjem. Som svar på hans inderlige bønn, viste Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus seg for Joseph og ga ham veiledning. Denne store tilkjennegivelsen, som jeg vitner ydmykt om, besvarte mange flere spørsmål for vår evangelieutdeling enn bare hvilket kirkesamfunn den unge Joseph skulle eller ikke skulle slutte seg til.

Men mitt mål… er ikke å skissere de første øyeblikkene av gjenopprettelsen, selv om det er en av de helligste historiene i Skriftene. Jeg ønsker snarere ganske enkelt å understreke hvilken imponerende grad av åndelig følsomhet som denne svært unge og uskolerte gutten viste.

Hvor mange av oss kunne, i en alder av fjorten år eller i noen annen alder, holdt hodet kaldt med så mange krefter som rev og slet i oss, særlig med hensyn til et så viktig tema som vår evige frelse? Hvor mange av oss kunne utholdt den følelsesmessige konflikten som kan oppstå når foreldre har forskjellig religiøs overbevisning? Hvor mange av oss, om vi var fjorten eller femti, ville søke i vår sjel og søke i hellig skrift for å finne svar på det apostelen Paulus kalte “dybdene i Gud”? (1 Korinterbrev 2:10.)

Hvor bemerkelsesverdig det er… at denne gutten studerte Skriftene inngående og så anvendte personlig bønn, kanskje de to største kildene til åndelig innsikt og åndelige inntrykk som er tilgjengelig for alle mennesker. Han ble absolutt dratt mellom forskjellige meninger, men han var fast bestemt på å gjøre det rette, og på å finne den rette måten. Han trodde, slik dere og jeg må tro, at han kunne bli undervist og velsignet fra det høye, slik han ble.

Men, sier vi kanskje, Joseph Smith var en veldig spesiell ånd, og han var et spesielt tilfelle. Hva med resten av oss som nå er eldre – i hvert fall eldre enn fjorten år – og ikke har blitt utvalgt til å åpne en evangelieutdeling? Vi må også ta avgjørelser og finne ut av forvirring og skjære gjennom ordstrid i en hel rekke emner som påvirker vårt liv. Verden er full av slike vanskelige avgjørelser, og noen ganger når vi møter dem, føler vi kanskje vår alder eller våre skrøpeligheter.

Noen ganger kan vi føle at vår åndelighet har blitt sløvet. På spesielt vanskelige dager kan vi til og med føle at Gud har glemt oss og overlatt oss til oss selv i vår forvirring og bekymring. Men denne følelsen er ikke mer berettiget for de eldre blant oss enn den er for de yngre og mindre erfarne. Gud kjenner og elsker oss alle. Hver eneste en av oss er hans datter og hans sønn, og uansett hva livets lærdommer kan ha tilført oss, gjelder fortsatt løftet: “Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.” (Jakobs brev 1:5.)⁴

Joseph Smith i Den hellige lund — Vi kan følge Joseph Smiths eksempel og søke visdom fra Gud.

Bønn er én måte å motta åndelig kunnskap og veiledning på.

Verdens lærdom og visdom og alt som er timelig, kommer til oss gjennom våre fysiske sanser på jordiske, timelige måter. Vi berører, vi ser, vi hører og smaker og lukter og lærer. Paulus har imidlertid sagt at åndelig kunnskap kommer til oss på en åndelig måte fra dens åndelige kilde. Paulus fortsetter:

“Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.” (1 Korinterbrev 2:14.)

Vi har oppdaget, og vet, at den eneste måten å oppnå åndelig kunnskap på er å komme til vår Fader i himmelen gjennom Den hellige ånd, i Jesu Kristi navn. Når vi gjør dette, og hvis vi er åndelig forberedt, ser vi ting våre øyne ikke har sett tidligere, og vi hører ting vi kanskje ikke tidligere har hørt – det som Gud har beredt, slik Paulus beskrev det. (1 Korinterbrev 2:9.) Disse tingene mottar vi ved Ånden.

Vi tror og vitner for verden at kommunikasjon med vår Fader i himmelen og veiledning fra Herren er tilgjengelig i dag. Vi vitner om at Gud taler til mennesker slik han gjorde på Frelserens tid og på gammeltestamentlig tid.⁵

Vi kan be alltid, ikke bare når vi er fortvilet.

I vår tid synes det å være en gjengs oppfatning at ydmyk hengivenhet og ærbødighet for noe som er hellig, er urimelig eller uønsket, eller begge deler. Men skeptiske “moderne” mennesker har behov for bønn. Vanskelige stunder, stort ansvar, dyp uro, overveldende sorg – disse utfordringene som ryster oss ut av gammel selvtilfredshet og etablerte rutiner, vil bringe våre iboende impulser til overflaten. Når det skjer, vil de gjøre oss ydmyke, bløtgjøre oss og vende oss til ærbødig bønn.

Hvis bønn bare er et krampaktig rop når man er i nød, er den ytterst selvisk, og vi betrakter Gud som en reparatør eller en hjelpesentral som bare skal hjelpe oss i nødstilfeller. Vi skulle huske Den aller høyeste dag og natt – alltid – ikke bare når all annen hjelp har sviktet, og vi er i desperat behov for hjelp. Hvis det er noe element i et menneskes liv som vi har sett har ført til mirakuløs suksess og uvurderlig verdi for menneskesjelen, er det ydmyk, ærbødig, hengiven kommunikasjon med vår himmelske Fader.

“Vend øret til mine ord, Herre! Gi akt på min tanke!” sang salmisten.

“Hør når jeg roper om hjelp, min konge og min Gud! For til deg ber jeg.

Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak frem for deg og venter.” (Salmene 5:1–3.)

Kanskje det verden trenger mer enn noe annet, er å “vente” slik salmisten sa – å vente i våre gleder så vel som i våre plager, i vår overflod så vel som i vår nød. Vi må stadig “vente” og anerkjenne Gud som giver av alt godt og kilden til vår frelse …

I store deler av vårt samfunn har bønn og ærbødighet og gudsdyrkelse blitt borte. Menn og kvinner i mange kretser er flinke, interessante og geniale, men de mangler et avgjørende element i et komplett liv. De venter ikke på Gud. De gir ikke løfter i rettferdighet [se L&p 59:11]. Samtalen deres briljerer, men er ikke hellig. Deres tale er vittig, men ikke vis. Enten det er på kontoret, i garderoben eller på laboratoriet, har de kommet for langt på verdighetsskalaen til å erkjenne sine egne begrensede evner, og finner det derfor nødvendig å spotte den ubegrensede kraft som kommer fra det høye.

Dessverre finner vi også noen ganger denne mangelen på ærbødighet i Kirken. Noen ganger snakker vi for høyt, kommer inn og forlater møter for respektløst i det som skulle være en time med bønn og rensende gudsdyrkelse. Ærbødighet er himmelens stemning. Bønn er å utøse sin sjel til Gud Faderen. Vi gjør klokt i å bli mer lik vår Fader ved å se hen til ham, ved alltid å minnes ham og ved å vise stor omsorg for hans verden og hans verk.⁶

Vi utvikler vår evne til å motta åndelig kunnskap når vi tar oss tid til å meditere, grunne og be.

Det er ingen enkel sak å utvikle åndelighet og komme på bølgelengde med guddommelighetens høyeste innflytelser. Det tar tid og innebærer ofte en kamp. Det skjer ikke tilfeldig, men oppnås bare gjennom bevisst anstrengelse og ved å påkalle Gud og holde hans bud …

Profeten Joseph Smith… har gitt oss kanskje den tydeligste uttalelse av alle om behovet for å bli åndelig, så vel som den tid og tålmodighet vi må erkjenne er en del av prosessen. [Han] sa: “Vi mener at Gud har skapt mennesket med et sinn som er i stand til å bli undervist og med evner som kan utvikles i forhold til den flid og oppmerksomhet som ofres på det lys som formidles fra himmelen til intellektet. Desto nærmere et menneske kommer fullkommenhet, desto klarere vil vedkommende se, og desto større blir gleden inntil han har overvunnet ondskapen i sitt liv og ikke har den minste lyst til å begå synd, og i likhet med menneskene i fordums tid når frem til det stadium i troen hvor han blir innhyllet i sin Skapers makt og herlighet og blir tatt opp for å bo sammen med ham. Men vi mener også at dette er et stadium som intet menneske noensinne har nådd frem til på et øyeblikk” [Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 207-208].⁷

Vi må ta oss tid til å forberede vårt sinn for åndelige ting. Utvikling av åndelige evner er ikke noe som følger med overdragelse av myndighet. Ønske, anstrengelse og personlig forberedelse må til. Dette fordrer naturligvis… faste, bønn, skriftstudium, erfaring, meditasjon og at man hungrer og tørster etter et rettskaffent liv.

Jeg finner det nyttig å repetere disse formaningene fra Den allmektige Gud:

“Hvis du ber, skal du motta åpenbaring på åpenbaring, kunnskap på kunnskap, så du kan kjenne mysteriene og det som gir fred, det som bringer glede, det som bringer evig liv” (L&p 42:61).

“Be til Faderen i mitt navn med fast tro på at dere skal få, og dere skal ha Den Hellige Ånd som åpenbarer alt som menneskenes barn trenger” (L&p 18:18).

“La evighetens andektighet hvile over deres sinn” (L&p 43:34).

“Samle til enhver tid livets ord i deres sinn, og det skal bli gitt dere i samme stund den del som skal bli tildelt enhver” (L&p 84:85).

“Søk flittig, be alltid og ha tro, og alle ting skal tjene dere til det gode hvis dere vandrer rettskaffent og husker pakten dere har inngått med hverandre” (L&p 90:24).

“Gud skal ved sin Hellige Ånd – ja, ved Den Hellige Ånds usigelige gave – gi dere kunnskap” (L&p 121:26).

Dette er løfter som Herren visselig vil oppfylle hvis vi forbereder oss.

Ta dere tid til å meditere, grunne og be om åndelige saker.⁸

Gud vil hjelpe oss å utvikle oss åndelig ett skritt om gangen.

Noe av problemet vårt når vi søker etter å oppnå åndelighet, er følelsen av at det er mye som skal gjøres og at vi kommer så sørgelig til kort. Fullkommenhet er noe som fremdeles ligger foran oss alle, men vi kan utnytte våre sterke sider, begynne der vi er, og søke etter den lykke vi kan finne ved å søke etter det som hører Gud til. Vi skulle huske Herrens rettledning:

“Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort.

Se, Herren krever hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig, skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.” (L&p 64:33-34.)

Det har alltid vært oppmuntrende for meg at Herren har sagt at det er “den som er villig og lydig [som] skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.” Alle kan være villige og lydige. Hvis Herren hadde sagt at den fullkomne skal ete det gode i Sions land i disse siste dager, antar jeg at noen av oss ville bli motløse og gi opp …

Stedet å begynne på er her. Tiden til å begynne er nå. Vår fremdrift behøver bare være ett skritt om gangen. Gud, som har “utarbeidet vår lykke”, vil lede oss på veien som små barn, og gjennom denne prosessen vil vi nærme oss fullkommenhet.

Ingen av oss har nådd fullkommenhet eller toppen av den åndelige vekst som er mulig i jordelivet. Alle kan og må gjøre åndelig fremgang. Jesu Kristi evangelium er den guddommelige plan for denne åndelige vekst til evig tid. Det er mer enn etiske retningslinjer. Det er mer enn en ideell samfunnsorden. Det er mer enn positive tanker om selvutvikling og besluttsomhet. Evangeliet er vår Herre Jesu Kristi frelsende kraft, med hans prestedømme og omsorg og med Den hellige ånd. Med tro på den Herre Jesus Kristus og lydighet mot hans evangelium, mens vi forbedrer oss trinn for trinn og ber om styrke, idet vi høyner våre holdninger og ambisjoner, vil vi oppdage at vi har lykkes med å komme inn i den gode hyrdes hjord. Det vil kreve disiplin, undervisning, anstrengelse og styrke. Men som apostelen Paulus sa: “Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.” (Filipperne 4:13.)

I nyere åpenbaring finner vi dette løftet: “Sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt, ja, til å handle rettferdig, til å vandre ydmykt, til å dømme rettferdig, og dette er min Ånd.

Sannelig, sannelig, sier jeg deg, jeg vil gi deg av min Ånd som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede.

Og da skal du vite, eller ved dette skal du vite, alle ting, hva som helst du ønsker av meg som gjelder rettferdighet, med tro og tillit til meg, det skal du få.” (L&p 11:12–14.)⁹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Etter å ha lest Del 1, kan du reflektere over tilfeller da du har hatt behov for himmelens hjelp. Hvordan har du blitt velsignet på grunn av løftet om guddommelig hjelp i vanskelige stunder?
Hva kan vi lære av Joseph Smiths eksempel i del 2 som kan hjelpe oss når vi opplever forvirring? Hvordan kan vi utvikle større åndelig følsomhet som Josephs?
Grunn på president Hunters læresetninger om hvordan vi mottar åndelig kunnskap (se del 3). Hvordan kan vi utvikle vårt ønske om og vår evne til å få åndelig kunnskap? Hvordan har åndelig kunnskap hjulpet deg?
Hva er farene ved å se på Gud “som en reparatør eller en hjelpesentral som bare skal hjelpe oss i nødstilfeller”? (Se del 4.) Hvordan har bønn vært til velsignelse for deg?
I del 5 lærer president Hunter oss hvordan vi kan utvikle åndelighet. Hvorfor er innsats nødvendig for å utvikle åndelig styrke? Hva kan vi lære av skriftstedene president Hunter siterer i denne delen?
Studer president Hunters læresetninger om åndelig vekst i del 6. Hvordan har åndelig vekst vært en trinnvis prosess for deg? Hvordan kan president Hunters læresetninger i denne delen være nyttige hvis du føler at du kommer til kort i din åndelige vekst?

Aktuelle skriftsteder

Salmene 25:5; Ordspråkene 3:6; 2 Nephi 32:8–9; Alma 5:46; 34:17–27; 37:36–37; L&p 8:2–3; 88:63; 112:10; Joseph Smith – Historie 1:13–17

Hjelp til undervisningen

Be klassens medlemmer granske kapitlet på jakt etter setninger eller avsnitt som er viktige for dem. Be dem dele disse setningene eller avsnittene med hverandre, og forklare hvorfor de er meningsfylte.