Kapittel 2

“Min fred gir jeg dere”

“Man kan bare oppnå fred ved en betingelsesløs overgivelse – overgivelse til ham som er Fredsfyrsten, som har myndighet til å overdra fred.”

Fra Howard W. Hunters liv

En av president Howard W. Hunters medarbeidere i De tolvs quorum beskrev ham som en mann med en “ualminnelig tålmodighet som kommer av stor indre fred.”¹ President Hunter talte ofte om indre fred, og sa at man bare kan motta det ved å vende seg til Gud – ved å stole på ham, utøve tro og gjøre sitt beste for å gjøre hans vilje. Den slags fred hjalp ham gjennom mange vanskelige tider.

På slutten av 1975 anbefalte en lege hjernekirurgi for president Hunters hustru Claire. President Hunter var svært usikker på om operasjonen var det beste for Claire, ettersom den ville belaste hennes skjøre kropp og kanskje ikke ville forbedre tilstanden hennes. Han dro til templet og rådførte seg med familiemedlemmer, og snart følte han at operasjonen ga det beste håpet om å gi Claire litt lindring. Han skrev følgende om sine følelser den dagen hun ble operert:

“Jeg ble med henne helt til døren til operasjonssalen, ga henne et kyss, og så ble hun trillet gjennom døren. Tiden gikk, og jeg ventet og funderte… Plutselig gikk spenningen og engstelsen over til fred. Jeg visste at avgjørelsen var riktig og at mine bønner hadde blitt besvart.”²

I 1989 hadde president Hunter en annen opplevelse der han følte fred i en vanskelig tid. Han var i Jerusalem for å innvie Brigham Young Universitys Jerusalem-senter for studier i det nære Østen. Flere grupper hadde protestert mot Kirkens tilstedeværelse i Jerusalem, og noen hadde truet med vold. En av talerne under innvielsen var eldste Boyd K. Packer i De tolvs quorum, som senere fortalte:

“Mens jeg talte, ble det noe uro bakerst i salen. Menn i militæruniformer hadde kommet inn. De sendte en beskjed opp til president Hunter. Jeg snudde meg for å få vite hva jeg skulle gjøre. Han sa: ‘Det har vært en bombetrussel. Er du redd?’ Jeg svarte: ‘Nei.’ Han sa: ‘Ikke jeg heller. Fullfør talen din.’”³ Innvielsesmøtet fortsatte uten at noe hendte. Det var ingen bombe.

I slike situasjoner stolte president Hunter på dette løftet fra Frelseren, som han ofte siterte: “Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Johannes 14:27).

Kristus sammen med Peter i vannet — Vi må “rette blikket mot Jesus” og aldri “vende våre øyne bort fra ham som vi må tro på”.

Howard W. Hunters læresetninger

Jesus Kristus er vår kilde til sann fred.

Da han forutsa Kristi fødsel mer enn 700 år før den fant sted, brukte Jesaja titler som uttrykker stor beundring… En av disse titlene som er av spesiell interesse i vår tid, er “Fredsfyrste” (Jesaja 9:6). “Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende,” erklærte Jesaja (v. 7). Hvilket fantastisk håp for en krigstrett verden, nedtynget av synd!⁴

Den fred som verden lengter etter, er en tid med våpenstillstand, men menneskene er ikke klar over at fred er en tilstand som bare kommer til dem på de betingelser som er satt av Gud, og ikke på noen annen måte.

I en salme i Jesajas bok finner vi disse ordene: “Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.” (Jesaja 26:3.) Denne fullkomne fred som Jesaja omtaler, kommer kun gjennom tro på Gud. Dette er noe en vantro verden ikke forstår.

Den siste gangen Jesus spiste påskemåltidet sammen med De tolv, vasket han føttene deres, brøt brødet for dem og ga dem kalken. Etter at Judas hadde forlatt dem, talte Mesteren lenge til dem. Han fortalte blant annet om sin kommende død og den arv han hadde etterlatt hver av dem. Han hadde ikke ting, eiendom eller rikdom. Opptegnelsen nevner ingen andre eiendeler enn klærne han hadde på seg, og etter korsfestelsen neste dag delte soldatene disse mellom seg, og kastet lodd om kappen hans. Hans testamentering ble gitt til disiplene med disse enkle, men likevel dype ordene: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Johannes 14:27.)

Han brukte den jødiske hilsningen og velsignelsen: “Min fred gir jeg dere.” Denne hilsen og testamentering skulle ikke mottas av dem på vanlig måte, for han sa: “Ikke som verden gir, gir jeg dere.” Ikke tomme ønsker, ikke bare en formalitet, slik menneskene bruker ordene som en skikk. Han ga dem til dem som fredens opphavsmann og fyrste. Han ga dem til dem og sa: “La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” Innen få timer ville de bli utsatt for vanskeligheter, men med hans fred kunne de overvinne frykt og stå fast.

Hans siste uttalelse til dem før avslutningsbønnen denne minneverdige kvelden, var følgende: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.” (Johannes 16:33.)⁵

Vi bidrar til fred når vi etterlever evangeliets prinsipper.

Det finnes bare én ledende hånd i universet, bare ett virkelig ufeilbarlig lys, ett usvikelig fyrtårn for verden. Dette lyset er Jesus Kristus, verdens lys og liv, det lys en profet i Mormons bok beskrev som “et lys som er uendelig som aldri kan fordunkles”. (Mosiah 16:9.)

Når vi søker trygghetens og fredens kyst, enten vi er enkeltstående kvinner og menn, familier, samfunn eller nasjoner, er Kristus det eneste fyrtårn som vi til syvende og sist kan stole på. Det var han som sa om sin oppgave: “Jeg er veien og sannheten og livet.” (Johannes 14:6.) …

Tenk for eksempel på den instruksjon Kristus ga sine disipler. Han sa: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.” (Matteus 5:44.)

Tenk hva denne formaningen alene kunne utrette i ditt og mitt nabolag, i det samfunn hvor du og dine barn lever, i de nasjoner som til sammen utgjør vår store globale familie. Jeg vet at denne læren reiser en betydelig utfordring, men det er da en mer behagelig utfordring enn de fryktelige oppgaver som påføres oss av all krig og fattigdom og smerte som verden stadig stilles overfor.⁶

Når vi prøver å hjelpe dem som har krenket oss, når vi ber for dem som har utnyttet oss, kan livet være vakkert. Vi kan ha fred når vi blir ett med Ånden og med hverandre ved å tjene Herren og holde hans bud.⁷

Verden vi lever i, enten det er nær hjemmet eller langt borte, trenger Jesu Kristi evangelium. Det er den eneste muligheten til at verden noensinne vil få fred… Vi trenger en fredeligere verden, noe som vil komme av fredeligere familier og nabolag og lokalsamfunn. For å sikre oss og utvikle den slags fred, “må vi vise kjærlighet til andre, våre fiender så vel som våre venner” [Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 387]… Vi må rekke ut vennskapets hånd. Vi må bli snillere, mildere, mer tilgivende og senere til å bli sinte.⁸

Guds vanligste handlemåte er ved overtalelse, tålmodighet og langmodighet, ikke ved tvang og krass konfrontasjon. Han handler ved mild henstilling og vennlig innbydelse.⁹

Det finnes intet løfte om fred til dem som forkaster Gud, til dem som ikke holder hans bud eller dem som bryter hans lover. Profeten Jesaja omtalte forfallet og fordervelsen blant lederne, og fortsatte så sine formaninger ved å si: “Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder. Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.” (Jesaja 57:20-21.) …

Likegyldighet til Frelseren eller brudd på Guds bud medfører usikkerhet, indre uro og strid. Dette er det motsatte av fred. Man kan bare oppnå fred ved betingelsesløs overgivelse – overgivelse til ham som er Fredsfyrsten, som har myndighet til å overdra fred.¹⁰

Problemene i verden, som ofte blir uttrykt i skrikende overskrifter, skulle minne oss på å søke den fred som kommer av å etterleve Kristi evangeliums enkle prinsipper. De høyrøstede minoriteter vil ikke rokke ved vår sjelefred hvis vi elsker vår neste og har tro på Frelserens sonoffer og den milde forvissning han gir om evig liv. Hvor finner vi en slik tro i en urolig verden? Herren sa: “Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det lukkes opp for dere. For hver den som ber, han får. Og den som leter, han finner. Og den som banker på, for ham skal det lukkes opp.” (Lukas 11:9–10.)¹¹

Det virker som om to evige sannheter må aksepteres av alle hvis vi skal finne fred i denne verden og evig liv i den kommende verden. (1) At Jesus er Kristus, den evige Sønn av vår himmelske Fader, som kom til jorden i den uttrykkelige hensikt å forløse menneskeheten fra synden og graven, og at han lever for å bringe oss tilbake til Faderens nærhet. (2) At Joseph Smith var hans profet, oppreist i disse siste dager for å gjengi sannheten som hadde vært tapt for menneskeheten på grunn av overtredelse. Hvis alle mennesker ville akseptere og etterleve disse to grunnleggende sannhetene, ville vi ha fred i verden.¹²

Hvis du selv motstår… fristelser og bestemmer deg for å betale prisen hver dag og etterleve innhøstningsloven ved rene og moralske tanker og handlinger, ved rettskaffen og ærlig handlemåte, ved integritet og samvittighetsfullhet i dine studier, ved faste, bønn og tilbedelse, vil du høste frihet, indre fred og fremgang.¹³

Et liv fylt av uselvisk tjeneste vil også bli fylt av fred som overgår all forstand… Denne fred kan bare komme ved å etterleve evangeliets prinsipper. Disse prinsippene utgjør Fredsfyrstens program.¹⁴

Så mye i vår verden er beregnet på å ødelegge… fred i sinnet ved synder og fristelser av alle slag. Vi ber om at de hellige må leve i harmoni med idealet som ble fremsatt for oss av Jesus fra Nasaret.

Vi ber om at Satans anstrengelser må bli forpurret, at liv kan leves i fred og ro, at familier kan stå hverandre nær og være opptatt av hvert medlem, at menigheter og staver, grener og distrikter må danne Kristi store legeme, dekke ethvert behov, lindre alt vondt og helbrede ethvert sår helt til hele verden, som Nephi sa, vil “streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker …

“Mine elskede brødre,” fortsatte Nephi, “dette er veien, og det finnes ingen annen vei.” (2 Nephi 31:20–21.)¹⁵

kvinne salver Jesu føtter — “Et liv fylt av uselvisk tjeneste, vil også bli fylt av fred som overgår all forstand.”

Frelseren kan hjelpe oss å finne fred uavhengig av urolighetene rundt oss.

Jesus ble ikke spart for sorg og smerte, pine og kraftig motbør. Ingen tunge kan uttale den ubeskrivelige byrden han bar, og vi har heller ikke visdom til å forstå profeten Jesajas beskrivelse av ham som “en smertenes mann”. (Jesaja 53:3.) Skipet hans ble kastet rundt mesteparten av hans liv, og i det minste i jordiske øyne havarerte det skjebnesvangert på Golgatas steinete kyst. Vi blir bedt om ikke å se på livet med jordiske øyne. Med åndelig perspektiv vet vi at noe helt annet foregikk på korset.

Fred var på Frelserens lepper og i hans hjerte uansett hvor voldsomt stormen raste. Måtte det være slik med oss – i vårt hjerte, i vårt hjem, i vårt land og til og med i den motbør Kirken møter fra tid til annen. Vi skulle ikke forvente å komme oss gjennom livet enkeltvis eller i fellesskap uten en viss motstand.¹⁶

Man kan bo i vakre og fredelige omgivelser, men på grunn av indre splid og uoverensstemmelser likevel være i en tilstand av konstant uro. På den annen side kan man være midt iblant fullstendig ødeleggelse og blodsutgytelse i krig, og likevel oppleve ro i sinnet og usigelig fred. Hvis vi ser hen til mennesker og verdens levemåte, vil vi finne uro og forvirring. Hvis vi bare vil vende oss til Gud, vil vi finne fred for den hvileløse sjel. Dette gjorde Frelseren klart da han sa: “I verden har dere trengsel” (Johannes 16:33), og som sin gave til De tolv og alle mennesker, sa han: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir.” (Johannes 14:27.)

Vi kan finne denne freden nå i en verden fylt av konflikt, om vi bare vil ta imot hans store gave og hans neste oppfordring: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.” (Matteus 11:28-29.)

Denne freden beskytter oss mot verdens uro. Kunnskapen om at Gud lever, at vi er hans barn og at han elsker oss, beroliger det urolige hjerte. Vår søken blir oppfylt ved tro på Gud og hans Sønn Jesus Kristus. Dette vil gi oss fred nå og i all evighet.¹⁷

I denne verdens forvirring og oppjagede timelige utvikling må vi vende tilbake til Kristi enkelhet… Vi må studere de enkle og grunnleggende sannhetene Mesteren forkynte, og eliminere det kontroversielle. Vår tro på Gud må være ekte og ikke spekulativ. Jesu Kristi gjengitte evangelium kan være en dynamisk, gripende innflytelse, og hvis vi virkelig mottar det, får vi en meningsfylt, religiøs opplevelse. En virkelig sterk side ved vår religion er denne overføringen av tro til tanker og adferd i hverdagen. Dette erstatter uro og forvirring med fred og ro.¹⁸

Ved å rette blikket mot Jesus, kan vi seire over elementer som kan ødelegge fred.

La meg minne om en av de store historiene om Kristi seier over det som synes å sette oss på prøve og fylle oss med frykt. Da Kristi disipler hadde lagt ut på en av sine hyppige reiser over Gennesaretsjøen, var natten mørk og elementene sterke og ugunstige. Bølgene var voldsomme og vinden sterk, og disse jordiske, skrøpelige mennene var redde. Dessverre var det ingen hos dem som kunne berolige og redde dem, for Jesus var igjen på stranden.

Som alltid våket han over dem. Han elsket dem og brydde seg om dem. I sin ytterste nød så de i mørket en skikkelse i en flagrende kjortel som kom gående mot dem på bølgetoppene. De skrek av redsel da de så dette, for de trodde det var et gjenferd som vandret på bølgene. Og gjennom uværet og mørket kom det til dem – som så ofte til oss, når vi er i livets mørke og havet virker så stort og båten så liten – den mest beroligende og fredelige røst med denne enkle erklæring: “Det er meg, frykt ikke!” Peter utbrøt: “Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!” Og Kristi svar til ham var det samme som til oss alle: “Kom.”

Peter hoppet overbord og ned i de urolige bølgene, og med blikket festet på Herren rev vinden ham fortsatt i håret og vannspruten dynket klærne hans, men alt var vel. Først da han med vaklende tro fjernet blikket fra Mesteren for å se på de rasende bølgene og det sorte svelget under seg, først da begynte han å synke. I likhet med de fleste av oss, ropte han: “Herre, frels meg!” Og Jesus sviktet ham ikke. Han rakte ut hånden og grep den druknende disippelen med den milde irettesettelsen: “Du lite troende! Hvorfor tvilte du?”

Da de hadde kommet seg trygt ombord på den lille båten, så de vinden avta og bølgene bli til en krusning. Snart var de på sitt tilfluktssted, sin trygge havn, der alle en dag håper å være. Både mannskapet og disiplene ble fylt med dyp forundring. Noen av dem tiltalte ham med en tittel jeg erklærer i dag: “Sannelig, du er Guds Sønn!” (Tilpasset fra Farrar, The Life of Christ, s. 310–13; se Matteus 14:22-33.)

Jeg er fast overbevist om at hvis vi, som enkeltpersoner, familier, lokalsamfunn og nasjoner, i likhet med Peter kunne rette blikket mot Jesus, kunne også vi gå triumferende over “vantroens brusende bølger” og være “uredde midt tvilens økende vinder”. Men hvis vi vender blikket bort fra ham som vi må tro på, slik det er så lett å gjøre, og verden i så stor grad fristes til å gjøre, hvis vi ser hen til de sterke, fryktelige og nedbrytende elementene rundt oss istedenfor til ham som kan hjelpe og frelse oss, vil vi uunngåelig synke ned i et hav av konflikter, sorg og fortvilelse.

I slike stunder, når vi føler at flommen truer med å drukne oss og dypet vil svelge vår tros båt som kastes hit og dit, ber jeg om at vi alltid midt i uværet og mørket må høre disse gode ord fra verdens Frelser: “Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!” (Matteus 14:27.)¹⁹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Hunter underviser om at Jesus Kristus er kilden til sann fred (se del 1). Hvilke erfaringer har hjulpet deg å få visshet om dette? Hvordan kan vi motta den fred som Jesus tilbyr?
Hvordan får vi fred av å elske andre? (Se del 2.) Hvordan hjelper etterlevelse av evangeliet oss å føle fred? Hvorfor er “betingelsesløs overgivelse” til Frelseren nødvendig for at vi skal kunne føle fred?
Gjennomgå president Hunters læresetninger i del 3. Hvordan har du opplevd oppfyllelsen av Frelserens løfte om å “gi [deg] hvile” fra dine byrder når du kommer til ham?
Reflekter over president Hunters beretning om da Peter gikk på vannet (se del 4). Hva kan du lære av denne beretningen om hvordan du kan finne fred i vanskelige tider? Hvordan har Frelseren hjulpet deg å være ved godt mot og ikke være redd i vanskelige stunder?

Aktuelle skriftsteder

Salmene 46:10; 85:8; Jesaja 32:17; Markus 4:36–40; Romerne 8:6; Galaterne 5:22–23; Filipperne 4:9; Mosiah 4:3; L&p 19:23; 59:23; 88:125

Hjelp til undervisningen

Be klassens medlemmer velge en av delene i kapitlet som de ønsker å snakke om, og danne en gruppe med andre som valgte samme del. Oppfordre hver gruppe til å drøfte det tilhørende spørsmålet på slutten av kapitlet.