Kapittel 19

Vår plikttroskap mot Gud

“Et godt liv… krever plikttroskap – helhjertet, dyp og evig skattet plikttroskap mot de prinsipper vi vet er sanne i de bud og befalinger Gud har gitt oss.”

Fra Howard W. Hunters liv

Da Howard W. Hunter ble kalt som medlem av De tolv apostlers quorum, erklærte han: “Jeg tar imot kallet uten forbehold… og jeg er villig til å vie mitt liv og alt jeg har til denne tjeneste.”¹

Eldste Hunter levde i overensstemmelse med sin forpliktelse. Etter at han ble ordinert til apostel, vendte han tilbake til California for å avslutte forpliktelser i Kirken og i sin forretningsvirksomhet, og for å begynne å forberede seg til å flytte til Salt Lake City. Det var vanskelig for eldste og søster Hunter å forlate slekt og venner i California – og for eldste Hunter å forlate sin advokatpraksis. Da han avsluttet sin karriere som advokat, skrev han:

“I dag gjorde jeg ferdig mesteparten av mitt arbeid på kontoret. Nesten alle saker som var på vent, er fullført. Jeg var alene på kontoret i dag, og det gikk opp for meg at min advokatpraksis nå var forbi. Jeg gjorde notater på en rekke mapper og la dem på skrivebordet… Jeg følte meg kvalm da jeg forlot kontoret. Jeg har likt å praktisere som advokat, og det har vært mitt liv i mange år, men til tross for dette er jeg glad og lykkelig for å kunne ta imot det store kallet jeg har mottatt i Kirken.”²

Eldste Hunter visste av egen erfaring at det å “underkaste seg Faderens vilje ikke alltid er lett.”³ Ikke desto mindre visste han hvor viktig det er å være helt og holdent forpliktet overfor Gud. Angående denne forpliktelsen skrev han: “De fleste forstår ikke hvorfor personer av vår religiøse tro tar imot kall til tjeneste eller den forpliktelse vi inngår om å gjøre vårt aller beste. Jeg har virkelig hatt stor glede av å praktisere som advokat, men dette kallet som har kommet til meg, vil fullstendig overskygge karrierejag eller økonomisk vinning.”⁴

Én måte å vise vårt “fulle engasjement” og vår “fullstendige hengivenhet” på er å hjelpe de trengende.

Howard W. Hunters læresetninger

Vår himmelske Fader krever vårt fulle engasjement, ikke bare et bidrag.

Når jeg tenker på velsignelsene Gud har gitt oss, og alt det vakre i Jesu Kristi evangelium, er jeg klar over at vi underveis blir bedt om å gjøre visse bidrag til gjengjeld, bidrag av tid eller penger eller andre ressurser. Disse blir alle verdsatt, og alle trengs, men de utgjør ikke vårt fulle offer til Gud. I siste instans er det vår himmelske Fader vil kreve av oss, mer enn et bidrag. Det er fullt engasjement, fullstendig hengivenhet, alt vi er og alt vi kan bli.

Vær oppmerksom på at jeg ikke bare snakker om en forpliktelse overfor Kirken og dens aktiviteter, selv om dette alltid trenger å styrkes. Nei, jeg snakker mer spesifikt om et engasjement som vises i vår personlige adferd, i vår personlige integritet, i vår lojalitet til hjem, familie og samfunn, så vel som til Kirken …

La meg kort minne om et av disse storartede eksemplene fra Skriftene der tre relativt unge mennesker sto ved sine prinsipper og holdt fast ved sin integritet, selv om det syntes klart at å gjøre det ville koste dem livet.

Ca 586 år før Kristus marsjerte Nebukadnesar, kongen av Babel, mot byen Jerusalem og erobret den. Han ble så imponert over hvor lærde Israels barn var at han fikk flere av dem bragt til kongens hoff [i Babylon].

Det oppsto problemer for israelittene den dagen Nebukadnesar laget en avgud av gull og befalte alle i provinsen Babylon å tilbe den, en befaling som de tre unge israelittene – Sadrak, Mesak og Abed-Nego – i det stille nektet å rette seg etter. Kongen ble “oppbrakt og vred”, og forlangte at de skulle føres frem for ham. (Daniel 3:13.) Han informerte dem om at hvis de ikke falt på kne for gullavstøpningen til fastsatt tid, “så skal dere i samme stund kastes i den brennende ildovnen.” Med en viss selvtilfredshet spurte han så: “Og hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?” [Daniel 3:15.]

De tre unge mennene svarte høflig, men uten å nøle:

“Vår Gud, som vi tjener,” sa de, “han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse.

Men hvis [han av en eller annen grunn velger å ikke redde oss fra flammene], så skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp.” [Daniel 3:17–18.]

Nebukadnesar ble naturligvis mer rasende enn noensinne, og befalte at en av ovnene skulle varmes til syv ganger sin normale temperatur. Så befalte han at disse tre tapre unge mennene skulle kastes fullt påkledd inn i flammene. Kongen insisterte så sterkt, og flammene var så intense at soldatene som førte Sadrak, Mesak og Abed-Nego dit, falt døde om av varmen idet de kastet fangene sine inn.

Så fant et av de største mirakler sted som de trofaste er berettiget til ifølge Guds vilje. Disse tre unge menn sto og gikk rolig omkring i ovnen, og ble ikke brent. Da de senere ble kalt ut fra ovnen av den forbausede kongen selv, var klærne deres uplettet, huden deres var helt uten merker, og ikke et hår på deres hode var svidd. Disse modige, trofaste unge mennene luktet ikke engang røyk.

“Lovet være Sadraks, Mesaks og Abed-Negos Gud!” sa kongen, “[som] frelste sine tjenere, som satte sin lit til ham… De våget sitt liv for ikke å dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen Gud…

Og kongen gav Sadrak, Mesak og Abed-Nego ære og makt i landskapet Babel.” (Daniel 3:28, 30.)

Evnen til å stå fast på sine prinsipper, til å leve med integritet og tro ifølge sin overbevisning – er det som betyr noe. Dette er forskjellen mellom et bidrag og en forpliktelse. En slik hengivenhet overfor et sant prinsipp – i vårt personlige liv, i vårt hjem og i familien, og på alle steder hvor vi møter og øver innflytelse på andre – en slik hengivenhet er det Gud til syvende og sist anmoder oss om å vise …

Et fremgangsrikt liv, et godt liv, det rettskafne kristne liv krever noe mer enn et bidrag, selv om ethvert bidrag er verdifullt. Det krever plikttroskap – helhjertet, dyp og evig verdsatt plikttroskap mot de prinsipper vi vet er sanne i de bud og befalinger Gud har gitt oss …

Hvis vi vil være sanne og trofaste mot våre prinsipper, forpliktet til et liv med ærlighet og integritet, vil ingen konge, kamp eller brennende ildovn kunne få oss til å gi avkall på våre prinsipper. For å fremme Guds rike på jorden skulle vi “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være, like til døden.” (Mosiah 18:9.)⁵

Vær fast bestemt på å adlyde Herren uansett hva andre velger å gjøre.

Da Josva ble bedt om å ødelegge byen Jeriko som lå foran [Israels stammer], sto de store bymurene som en imponerende og fysisk umulig hindring for Israels suksess – eller i det minste så det slik ut. Uten å kjenne middelet, men forsikret om målet, fulgte Josva instruksjonene han hadde fått av en Herrens budbringer. Han var fast bestemt på å være fullstendig lydig. Han ønsket å gjøre nøyaktig det han ble befalt, slik at Herrens løfte ville bli oppfylt. Instruksjonene virket utvilsomt underlige, men hans tro på resultatet oppmuntret ham. Resultatet var naturligvis enda en lang rekke mirakler blant israelittene da de ble ledet gjennom mange år av Moses, Josva og mange andre profeter som var fast bestemt på å følge Herrens bud og forskrifter.

Da Josva og hans folk nærmet seg Jeriko, ble Herrens instruksjoner fulgt til punkt og prikke, og ifølge Skriftenes beretning, “falt muren helt sammen, og folket steg rett inn i byen og inntok den.” (Josva 6:20.)

Opptegnelsen forteller at etter at Israel hadde hvilt etter krigene med sine fiender, sammenkalte Josva, som nå var svært gammel, hele Israel. I sin avskjedstale minnet han dem på at de hadde seiret fordi Gud hadde kjempet for dem, men hvis de nå sluttet å tjene Herren og holde hans lov, ville de bli ødelagt …

Denne store militære og åndelige leder oppfordret så til en forpliktelse, og inngikk en selv for seg og sin familie: “Velg i dag hvem dere vil tjene… Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.” (Josva 24:15.)

Her var en storartet uttalelse som vitnet om en manns fullstendige plikttroskap mot Gud, om en profets plikttroskap mot Herrens ønsker, om Josvas plikttroskap mot Gud, som mange ganger tidligere hadde velsignet ham for hans lydighet. Han fortalte israelittene at uansett hva de bestemte seg for, ville han gjøre det han visste var riktig. Han sa at hans beslutning om å tjene Herren var uavhengig av hva de bestemte seg for, at deres handlinger ikke ville påvirke hans, at hans beslutning om å gjøre Herrens vilje ikke ville forandres av noe de eller noen andre ville gjøre. Josva hadde full kontroll over sine handlinger og hadde blikket festet på Herrens bud. Han var fast bestemt på å være lydig.⁶

“Hvor glad Herren må ha vært da Abraham… gjorde slik han ble befalt, uten tvil og uten å vakle.”

Bestem deg nå for å velge streng lydighet.

Etter å ha fått en forståelse av evangeliets lov og Herrens vilje ved å lese og studere Skriftene og profetenes ord, kommer ytterligere forståelse av grunnen til at lydighet ofte kalles himmelens første lov og hvorfor lydighet er nødvendig for å bli frelst. Dette bringer oss til den største prøven. Er vi villige til å bli fullstendig lydige mot Guds lov? Det kommer en tid i vårt liv da en bestemt avgjørelse må tas.⁷

Herren elsker, mer enn noe annet, en urokkelig beslutning om å adlyde hans råd. Det de store profetene i Det gamle testamente erfarte, har helt sikkert blitt nedtegnet for å hjelpe oss å forstå hvor viktig det er å velge å være strengt lydig. Hvor glad Herren må ha vært da Abraham, etter å ha blitt bedt om å ofre sin eneste sønn, gjorde slik han ble befalt, uten tvil og uten å vakle. Opptegnelsen forteller at Gud sa til Abraham:

“Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.” (22 Mosebok 1:2.)

Neste vers lyder ganske enkelt:

“Så stod Abraham tidlig opp om morgenen… og tok… Isak, sin sønn… og gav seg så på vei til det sted Gud hadde sagt ham.” (1 Mosebok 22:3.)

Mange år senere, da Rebekka ble spurt om hun ville bli med Abrahams tjener for å bli Isaks hustru, og uten tvil visste at tjenerens oppdrag hadde Herrens velsignelse, sa hun ganske enkelt: “Ja, det vil jeg.” (1 Mosebok 24:58.)

En generasjon etter dette, da Jakob ble bedt om å vende tilbake til Kanaans land, noe som innebar å forlate alt han hadde arbeidet for i mange år, kalte han Rakel og Lea ut på marken hvor hans hjord var, og forklarte hva Herren hadde sagt. Rakels [og Leas] svar var enkelt og liketil og viste [deres] plikttroskap: “Alt det Gud har sagt til deg, gjør det” (1 Mosebok 31:16).

Vi har også eksempler fra Skriftene på hvordan vi skulle akte og forholde oss til Herrens bud. Hvis vi velger å reagere som Josva, Abraham, Rebekka, Rakel [og Lea], vil vårt svar ganske enkelt være at vi vil gå og gjøre det som Herren har befalt.

Det er en god grunn til å bestemme oss nå for å tjene Herren. På denne søndagsmorgen [under generalkonferansen], når livets komplikasjoner og fristelser er litt på avstand, og når vi har tid og er mer tilbøyelige til å ha et evig perspektiv, kan vi klarere vurdere hva som vil bringe oss størst lykke i livet. Vi skulle nå, i morgenens lys, bestemme oss for hvordan vi vil handle når nattens mørke og fristelsens stormer gjør sitt inntog.

Jeg ber om at vi må ha styrke til å bestemme oss nå for å gjøre det vi skulle gjøre. Jeg ber om at vi må bestemme oss nå for å tjene Herren.⁸

Tro alene er ikke tilstrekkelig. Vi må også gjøre vår himmelske Faders vilje.

Mesteren sa til folkemengden: “Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.” (Matteus 7:21.)

Når jeg hører disse ordene, virker det for meg som at Herren sier: “Bare fordi noen anerkjenner min myndighet, eller har tro på min guddommelige natur, eller bare uttrykker tro på mine læresetninger eller sonofferet jeg utførte, betyr det ikke at han vil komme inn i himlenes rike eller oppnå en høyere grad av opphøyelse.” Underforstått sier han: “Tro alene ikke er tilstrekkelig.” Så tilføyer han uttrykkelig: “Men den som gjør min himmelske Faders vilje.” Det vil si den som arbeider og beskjærer olivenhagen så den kan frembringe god frukt …

All natur, som er Guds domene, synes å illustrere dette samme prinsipp. Bien som ikke vil arbeide, vil snart bli drevet bort fra kuben. Når jeg betrakter de travle maurene på stien og rundt maurtuen, slår det meg at de er gjørere og ikke bare troende. Klukking gir ikke hønen frø, hun må klore. En stillestående dam, grønn av alger og inaktivitetens skum, er yngleplass for sumpens sykdommer, mens den klare fjellbekken som fosser over steinene idet den bukter seg nedover dalen, er en innbydelse til å drikke.

Mesterens ord om huset uten grunnvoll sier meg at man ikke kan ha en overfladisk og likeglad oppfatning av at man klarer seg selv og kan bygge opp sitt eget liv på ethvert grunnlag som tilfeldigvis er lett og behagelig [se Matteus 7:26-27]. Så lenge været er bra, kommer kanskje ikke hans tåpelighet til syne, men en dag vil det komme flom, det grumsete vannet av en plutselig lidenskap eller den strie strømmen av uforutsette fristelser. Hvis karakteren hans ikke har en sikrere grunnvoll enn en påtatt holdning, kan hele det moralske rammeverket hans bryte sammen.⁹

Jakob sa: “En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden” (Jakobs brev 1:27).

Med andre ord er religion mer enn kunnskap om Gud eller bekjennelse av tro, og det er mer enn teologi. Religion er å handle ifølge Guds ord. Det er blant annet å være vår brors vokter …

Vi kan være religiøse på Kirkens møter på sabbaten, og vi kan være religiøse i våre plikter de neste seks dagene av uken… [Hvor] viktig det må være at alle våre tanker, ordene vi uttaler, våre handlinger, vår oppførsel, vår handlemåte overfor våre medmennesker, forretningstransaksjoner og hele vårt daglige liv er i harmoni med vår tro. Paulus sier: “Hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære” (1 Korinterbrev 10:31). Kan vi derfor utelate religion fra vår hverdag og bare henvise den til sabbatsdagen? Helt klart ikke hvis vi følger Paulus formaning.¹⁰

“Levende medlemmer” streber etter fullstendig plikttroskap.

Herren har åpenbart i forordet til Lære og pakter at dette er “den eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate”. Så la han til: “Som jeg, Herren, har velbehag i, idet jeg taler til kirken som et hele, og ikke til noen enkeltperson” (L&p 1:30). Dette skulle vekke et spørsmål i vårt sinn av evig betydning: I fellesskap vet vi at dette er den sanne og levende kirke, men er jeg et sant og levende medlem på egen hånd? …

Når jeg spør: “Er jeg et sant og levende medlem?” er spørsmålet om jeg er dypt og fullstendig engasjert med hensyn til å holde paktene jeg har inngått med Herren. Er jeg fullstendig forpliktet til å etterleve evangeliet og være ordets gjører, ikke bare dets hører? Etterlever jeg min religion? Vil jeg være trofast? Kan jeg stå urokkelig mot Satans fristelser? …

Å svare bekreftende på spørsmålet: “Er jeg et levende medlem?” bekrefter vår plikttroskap. Det betyr at vi nå og alltid vil elske Gud og vår neste som oss selv. Det betyr at våre handlinger vil gjenspeile hvem vi er og hva vi tror på. Det betyr at vi er hverdagskristne, og vandrer slik Kristus ønsker at vi skal vandre.

Levende medlemmer er de som gjør sitt ytterste ved fullstendig plikttroskap …

Levende medlemmer forstår sin plikt til å streve fremover. De blir døpt som et første skritt på sin levende reise. Det er et tegn for Gud, engler og himmelen på at de vil følge Guds vilje …

Levende medlemmer gir akt på Ånden, som gir det indre liv. De søker stadig Åndens veiledning. De ber om styrke, og overvinner vanskeligheter. De legger ikke sin elsk på det som hører denne verden til, men på det uendelige. Åndelig fornyelse blir ikke ofret for fysisk tilfredsstillelse.

Levende medlemmer setter Kristus først i sitt liv, i visshet om hvilken kilde deres liv og fremgang kommer fra. Menneskene har en tendens til å sette seg midt i universet og forvente at andre skal innrette seg etter deres behov og ønsker. Men naturen bryr seg ikke om denne feilaktige antagelsen. Den sentrale rollen i livet tilhører Gud. Istedenfor å be ham om å gjøre vår vilje, skulle vi prøve å komme i harmoni med hans vilje, og dermed fortsette vår fremgang som et levende medlem …

Når levende medlemmer blir omvendt, holder de budet om å styrke sine brødre og søstre [se Lukas 22:32]. De er ivrige etter å dele sin glede med andre, og de mister aldri dette ønsket …

Levende medlemmer forstår behovet for å omsette sin tro i handling. Disse hellige er ivrig opptatt av å utføre mange gode og edle gjerninger av egen fri vilje [se L&p 58:27] …

Levende medlemmer er glad i hverandre. De ser til farløse og enker i deres nød. De holder seg ubesmittet av verden [se Jakobs brev 1:27] …

Vi tror fullt og fast på erklæringen om at dette er den sanne og levende Guds sanne og levende kirke. Spørsmålet vi ennå ikke har besvart, er: Er jeg hengiven og engasjert, et sant og levende medlem?

Måtte vi stå urokkelig og være sanne og levende medlemmer av Kirken, og motta den lovede belønning for å være blant dem som omtales i Lære og pakter, “som er kommet til Sions berg og til den levende Guds by, det himmelske sted, det helligste av alle” (L&p 76:66).¹¹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Studer president Hunters læresetninger om forskjellen mellom et “bidrag” og “fullstendig plikttroskap” (del 1). Hvilken forskjell gjør det i vårt liv når vi har fullstendig plikttroskap overfor Gud? Hvordan kan vi anvende historien om Sadrak, Mesak og Abed-Nego på oss selv?
Gjennomgå president Hunters beretning om Josva i del 2. Hva kan du lære av denne beretningen om fullstendig plikttroskap overfor Gud? Hvordan kan vi utvikle en fast beslutning om å adlyde Gud uansett hva andre gjør? Hvordan kan vi hjelpe barn og ungdom å utvikle denne faste beslutningen?
Hvilke inntrykk får du når du studerer historiene fra Skriftene i del 3? Hvilke andre eksempler på lydighet i Skriftene har påvirket deg? Hvorfor tror du “Herren elsker… en urokkelig beslutning om å adlyde hans råd”?
Grunn på president Hunters læresetninger i del 4. Hvorfor er tro alene “ikke tilstrekkelig”? Hvordan hjelper det å gjøre vår himmelske Faders vilje oss å forberede oss til vanskelige tider? Hvordan kan vi anvende president Hunters læresetninger om å etterleve vår religion?
Gjennomgå hver av president Hunters beskrivelser av et “levende medlem” i del 5. Hvordan kan vi utvikle disse egenskapene og bli “levende medlemmer”? Overvei hvordan du kan bli et mer “sant og levende medlem” av Kirken.

Aktuelle skriftsteder

1 Samuelsbok 15:22–23; Salmene 1:1–3; Jakobs brev 2:14–26; 2 Nephi 32:9; Omni 1:26; Mosiah 2:41; Alma 37:35–37; 3 Nephi 18:15, 18–20; L&p 58:26–29; 97:8; Abraham 3:24–26

Hjelp til undervisningen

Les sammen noen sitater fra kapitlet. Etter å ha lest hvert sitat, kan du be klassens medlemmer fortelle om eksempler fra Skriftene og sine egne erfaringer knyttet til læresetningene i dette sitatet.