Kapittel 8

Bring evangeliet ut til verden

“Vårt arbeid er å frelse sjeler, å innby andre til å komme til Kristus.”

Fra Howard W. Hunters liv

I 1979 sa eldste Howard W. Hunter, som da var medlem av De tolv apostlers quorum: “Jeg tror fullt og fast at vi i nær fremtid vil få se noen av de største fremskritt med hensyn til å utbre evangeliet til alle nasjoner, som noensinne har funnet sted i denne evangelieutdeling eller i noen tidligere evangelieutdeling. Jeg er sikker på at vi vil være i stand til å se tilbake i ettertid… og skrive slik Lukas gjorde: ‘Og Guds ord hadde framgang’ (Apostlenes gjerninger 6:7).”¹

Da eldste Hunter uttalte disse ordene, forhindret politiske restriksjoner misjonærene i å forkynne evangeliet i de fleste land i Øst-Europa og Sovjetunionen. I løpet av 10 år begynte mange av disse restriksjonene å bli fjernet. I 1989 og 1990 ble Berlin-muren, som hadde delt Vest- og Øst-Tyskland i nesten 30 år, revet. President Hunter var president for De tolv apostlers quorum den gangen, og han uttrykte følgende tanker om denne historiske begivenheten og andre endringer som foregikk i verden:

“Mye oppmerksomhet har den senere tid blitt viet Berlin-muren. Vi er naturligvis alle glade for å se denne muren bli revet, ettersom det representerer ny frihet… Når vi prøver å forstå forsoningsviljen som feier over hele verden, og å gi den betydning i lys av evangeliet, må vi spørre oss selv: Kan dette være noe annet enn Herrens hånd som fjerner politiske barrierer og åpner sprekker i hittil uangripelige murer for evangeliets forkynnelse, i samsvar med en guddommelig plan og en guddommelig timeplan?”²

President Hunter følte at disse endringene la et viktig ansvar på Kirkens medlemmer. Etter hvert som flere nasjoner åpnet for misjonærarbeid, sa han, ville det bli behov for flere misjonærer for å oppfylle Frelserens befaling om å bringe evangeliet til hele verden.³

President Hunters iver etter å nå ut til alle Guds barn, uavhengig av nasjonalitet eller trosbekjennelse, kom tydelig til uttrykk i hans arbeid i Midtøsten. Det første presidentskap ga ham viktige oppgaver i Jerusalem, herunder oppsyn med byggingen av Orson Hydes minnelund og Brigham Young Universitys Jerusalem-senter for studier i det nære Østen. Selv om proselyttering ikke var tillatt i dette området, knyttet president Hunter varige vennskapsbånd til dem han samarbeidet med, både jøder og arabere. “Hensikten med Jesu Kristi evangelium er å tilveiebringe kjærlighet, enhet og broderskap av den høyeste ordren,” sa han.⁴

I sitt arbeid med Guds barn over hele verden, var president Hunters budskap det samme: “Vi er deres brødre – vi ser ikke på noen nasjon eller nasjonalitet som annenrangs samfunnsborgere. Vi oppfordrer alle… til å undersøke vårt budskap og motta vårt fellesskap.”⁵

misjonærer i Afrika — “Jesu Kristi evangelium… er en verdensomspennende tro med et altomfattende budskap.”

Howard W. Hunters læresetninger

Det gjengitte evangelium er for alle mennesker, basert på overbevisningen om at alle er barn av den samme Gud.

Jesu Kristi evangelium, som vi underviser, og ordinansene vi utfører, er en verdensomspennende tro med et altomfattende budskap. Det er hverken begrenset av eller gjenstand for historie eller mote. Dets kjerne er universell og for evig sann. Dets budskap gjelder hele verden, gjengitt i disse siste dager for å dekke grunnleggende behov for enhver nasjon, slekt, tungemål og folk på jorden. Det har blitt gjengitt slik det var i begynnelsen – for å bygge opp broderskap, for å bevare sannheten og for å frelse sjeler …

I evangeliets budskap er hele menneskeheten én familie nedstammet fra én Gud. Alle menn og kvinner har ikke bare en fysisk slektslinje som går tilbake til Adam og Eva, deres første jordiske foreldre, men også en åndelig arv som går tilbake til Gud den evige Fader. Alle personer på jorden er derfor bokstavelig talt brødre og søstre i Guds familie.

Det er når de forstår og aksepterer dette at Gud er alles Fader, at alle mennesker best kan forstå Guds omsorg for dem og deres forhold til hverandre. Dette er et budskap om liv og kjærlighet som går på tvers av alle kvelende tradisjoner basert på rase, språk, økonomisk eller politisk status, utdannelsesmessig rang eller kulturell bakgrunn, for vi er alle av samme åndelige avstamning. Vi har en guddommelig anetavle. Enhver er et åndebarn av Gud.

I dette synet på evangeliet finnes det ikke rom for et forkortet, snevert eller fordomsfullt syn. Profeten Joseph Smith sa: “Kjærligheten er et av de mest typiske trekk ved Guddommen, og skulle også komme til uttrykk hos dem som trakter etter å være Guds sønner. Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men reiser omkring i hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten” [Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 325].

Det gjengitte evangelium er et budskap om guddommelig kjærlighet til alle mennesker overalt, basert på overbevisningen om at alle mennesker er barn av den samme Gud. Dette hovedbudskapet i evangeliet ble vakkert uttrykt i en uttalelse fra Det første presidentskap 15. februar 1978, som følger:

“Basert på åpenbaring både i oldtid og i nyere tid, underviser og erklærer Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige med glede den kristne lære at alle menn og kvinner er brødre og søstre, ikke bare ved blodsbånd gjennom felles jordiske forfedre, men også som en evig Faders åndebarn i bokstavelig forstand” [uttalelse fra Det første presidentskap om Guds kjærlighet til hele menneskeheten, 15. feb. 1978].

Siste-dagers-hellige har en positiv og inkluderende tilnærming til andre som ikke tilhører vår tro. Vi tror at de bokstavelig talt er våre brødre og søstre, at vi er sønner og døtre av den samme himmelske Fader. Vi har en felles slektshistorie som går tilbake til Gud.⁶

Kirkens oppgave er å forkynne evangeliet for alle nasjoner.

Kirken, som er Guds rike på jorden, har en misjon til alle nasjoner. “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,

og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere” (Matteus 28:19–20). Disse ordene fra Mesterens egen munn kjenner ingen landegrenser. De er ikke begrenset til noen rase eller kultur. Én nasjon er ikke mer begunstiget enn en annen. Formaningen er klar – “gjør alle folkeslag til disipler” …

Som medlemmer av Herrens kirke må vi heve vårt blikk over personlige fordommer. Vi må oppdage den store sannhet at vår Fader virkelig ikke gjør forskjell på folk. Noen ganger krenker vi urettmessig brødre og søstre i andre land ved å favorisere mennesker i en nasjon fremfor en annen …

Tenk dere en far som har mange sønner. Hver av dem har forskjellig temperament, forskjellige anlegg og åndelige trekk. Er han mindre glad i én sønn enn i en annen? Kanskje den sønnen som er minst åndelig innstilt, får mer av farens oppmerksomhet og bønner enn de andre. Betyr det at han elsker de andre mindre? Kan dere tenke dere at vår himmelske Fader har større kjærlighet til én nasjon av sitt avkom enn til andre? Som medlemmer av Kirken trenger vi å minnes Nephis utfordrende spørsmål: “Vet dere ikke at det finnes mer enn én nasjon?” (2 Nephi 29:7) …

Våre brødre og søstre av alle nasjonaliteter: Vi bærer høytidelig vitnesbyrd om at Gud har talt i vår tid, at himmelske sendebud har blitt sendt, at Gud har åpenbart sitt sinn og vilje til en profet, Joseph Smith …

Ettersom Faderen elsker alle sine barn, må vi elske alle mennesker – av enhver rase, kultur og nasjonalitet – og lære dem evangeliets prinsipper slik at de kan ta imot det og få kunnskap om Frelserens guddommelighet.⁷

I vår ydmyke innsats for å bygge opp broderskap og undervise åpenbart sannhet, sier vi til verdens innbyggere det president George Albert Smith så kjærlig minnet om:

“Vi har ikke kommet for å ta fra dere den sannhet og det gode dere er i besittelse av. Vi har ikke kommet for å finne feil hos dere eller kritisere dere… Behold alt det gode dere har, og la oss gi dere mer godt så dere kan bli lykkeligere, og så dere kan forberede dere til å tre inn i vår himmelske Faders nærhet.”⁸

Vårt arbeid er å frelse sjeler, å innby andre til å komme til Kristus og bringe dem ned i dåpens vann, slik at de kan komme videre på veien som fører til evig liv. Verden trenger Jesu Kristi evangelium. Evangeliet er den eneste muligheten verden har til noensinne å få fred.⁹

Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke ønsker vi å samle all sannhet. Vi ønsker å utvide kretsen av kjærlighet og forståelse blant alle mennesker på jorden. Følgelig streber vi etter fred og lykke, ikke bare innenfor kristendommen, men blant alle mennesker …

Det som Joseph [Smith] var medvirkende til å opprette, nemlig Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, er nå en verdensreligion, ikke bare fordi dens medlemmer nå finnes over hele verden, men hovedsakelig fordi den har et omfattende og inkluderende budskap som er basert på godtagelse av all sannhet, gjengitt for å dekke hele menneskehetens behov…

Vi sender dette budskapet om kjærlighet og håp til hele verden. Kom til all sannhets Gud, som fortsetter å tale til sine barn gjennom profeter. Lytt til hans budskap som fortsetter å sende sine tjenere for å forkynne det evige evangelium for alle nasjoner, stammer, tungemål og folk. Kom og spis ved bordet som dekkes for dere av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Bli med oss idet vi søker å følge den gode hyrde som har gitt oss det.¹⁰

misjonærer som studerer — “Vårt arbeid er å frelse sjeler.”

De som har opplevd velsignelsene av Jesu Kristi forsoning, er forpliktet til å bære vitnesbyrd om ham.

Hva har forsoningen med misjonærarbeid å gjøre? Hver gang vi selv erfarer forsoningens velsignelser, kan vi ikke annet enn å tenke på [andres] velferd.

Det finnes rikelig med eksempler i Mormons bok som illustrerer dette prinsippet. Da Lehi spiste av frukten på treet, som var et symbol på å ta del i forsoningen, sa han: “Derfor begynte jeg å ønske at min familie også skulle spise” (1 Nephi 8:12). Da Enos opplevde sin omvendelse til evangeliet og fikk tilgivelse for sine synder på grunn av sin tro på Jesus Kristus, sa han: “[Jeg] begynte… å føle et ønske for mine brødres, nephittenes, velferd” (Enos 1:9). Deretter ba han for lamanittene, nephittenes uforsonlige fiender. Vi har også eksemplet med Mosiahs fire sønner – Ammon, Aaron, Omner og Himni – som fikk tilgivelse for sine synder gjennom forsoningen, og så arbeidet i mange år blant lamanittene for å bringe dem til Kristus. Ifølge opptegnelsen kunne de ikke utholde tanken på at noen menneskesjel skulle forgå (Mosiah 28:3).

Dette guddommelige eksemplet på at den som har inngått pakt, ønsker å dele evangeliet med andre, er best illustrert av Alma den yngres eksempel. Jeg vil lese hans vitnesbyrd for dere …

“Fra denne tid og frem til i dag har jeg arbeidet uten opphør så jeg kunne bringe sjeler til omvendelse, så jeg kunne la dem få smake denne overmåte store glede som jeg smakte, så de også kunne bli født av Gud og bli fylt med Den Hellige Ånd” [Alma 36:24; se også Alma 36:12–23].

En god indikasjon på vår egen omvendelse er ønsket om å dele evangeliet med andre. Av denne grunn ga Herren ethvert medlem av Kirken plikten å være misjonær.

Lytt til pakten man påtar seg når man blir døpt inn i Kirken:

“Dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,

ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være, like til døden, så dere kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse, så dere kan få evig liv” (Mosiah 18:8–9).

Vi skal stå som vitner om Gud til alle tider og på alle steder, like til døden. Vi fornyer denne pakten under nadverden når vi inngår pakt om å påta oss Kristi navn.

Misjonærtjeneste er én viktig måte å påta oss hans navn på. Frelseren har sagt at hvis vi ønsker å påta oss hans navn av hele vårt hjerte, da er vi kalt til å gå ut i all verden for å forkynne hans evangelium for all skapningen (se L&p 18:28) …

De av oss som har fått del i forsoningen, er forpliktet til å bære trofast vitnesbyrd om vår Herre og Frelser… Kallet til å dele evangeliet med andre viser vår store kjærlighet til vår himmelske Faders barn, så vel som til Frelseren og det han gjorde for oss.¹¹

Med Herrens hjelp kan vi overvinne alle hindringer for å dele evangeliet med andre.

Etter hvert som murene i Øst-Europa… og mange andre deler av verden faller, vil det utvilsomt bli behov for flere misjonærer for å oppfylle den guddommelige befalingen om å bringe evangeliet til hele jorden! Er vi beredt til å imøtekomme denne muligheten?

For å tilfredsstille de nye kravene som pålegges oss i dette store misjonærarbeid i de siste dager, må kanskje noen av oss (spesielt den eldre generasjon hvis barn er voksne) gå i seg selv og finne ut om “murer” vi har bygget i vårt eget sinn, trenger å rives.

For eksempel, hva med “komfortmuren” som synes å hindre mange par og enslige i å reise på misjon? Hva med “økonomi-muren” gjeld, som griper inn i noen medlemmers mulighet til å reise, eller “barnebarn-muren” eller “helsemuren”, eller “mangel på selvtillit-muren”, eller “selvtilfreds-muren”, eller “overtredelse-muren”, eller murene av frykt, tvil eller selvgodhet? Er noen det minste i tvil om at de med Herrens hjelp kan få disse murene til å falle?

Vi har blitt velsignet med å bli født i disse siste dager, istedenfor i en tidligere evangelieutdeling, for å bringe evangeliet til hele jorden. Det finnes ikke noe større kall i livet. Hvis vi er tilfreds med å gjemme oss bak murer vi selv har bygget, gir vi villig avkall på velsignelser som ellers ville vært våre. I nyere tids åpenbaring forklarer Herren det store behovet:

“For se, marken er allerede hvit til innhøstning, og se, den som kraftig støter frem med sin sigd, samler et forråd så han ikke forgår, men bringer frelse til sin sjel.” (L&p 4:4)

Herren forklarer så i den samme åpenbaringen hvilke kvalifikasjoner vi trenger for være gode misjonærer. Vel vitende om våre svakheter og våre forbehold når vi står foran den enorme porten i vår selvlagde mur, lover han oss guddommelig hjelp til å overvinne alle hindringer hvis vi bare vil gjøre vår del, med det enkle løftet: “Be og dere skal få, bank på og det skal lukkes opp for dere.” (L&p 4:7.)

Måtte Herren velsigne oss så murene i vårt sinn ikke må hindre oss i å motta de velsignelser som kan bli våre.¹²

Om og om igjen under sitt jordiske virke ga vår Herre både en invitasjon og en utfordring. Til Peter og Andreas sa Kristus: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere” (Matteus 4:19) …

Tidligere profeter har uttalt at enhver skikket, verdig ung mann skulle reise på heltidsmisjon. Jeg understreker dette behovet i dag. Vi har også stort behov for våre dyktige, modne ektepar til å virke på misjonsmarken. Jesus sa til disiplene: “Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst” (Lukas 10:2).¹³

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Grunn på president Hunters læresetninger om at evangeliet er for alle, basert på den sannhet at vi alle er Guds barn (se del 1). Når vi deler evangeliet med andre, hvordan kan det hjelpe oss å huske på at enhver bokstavelig talt er vår bror eller søster?
Hva lærer vi av president Hunters læresetninger i del 2 om hva vår himmelske Fader føler for sine barn? Hva kan du gjøre for å bli mer glad i alle mennesker og dele evangeliet med dem?
Hvordan ville du ha besvart president Hunters spørsmål: “Hva har forsoningen med misjonærarbeid å gjøre?” (Se del 3.) Hvordan kan du få et større ønske om å dele evangeliet med andre? Hvilke velsignelser har du mottatt når du har delt evangeliet med noen – eller når noen har delt det med deg?
Når du har studert del 4, kan du overveie hvilke “murer” som hindrer deg i å motta misjonærarbeidets velsignelser. Drøft hvordan man kan overvinne disse hindringene.

Aktuelle skriftsteder

Amos 9:9; 2 Nephi 2:6–8; Mosiah 28:1–3; Alma 26:37; L&p 18:10–16; 58:64; 68:8; 88:81; 90:11; 123:12; Joseph Smith – Matteus 1:31

Hjelp til undervisningen

“Den hellige ånd kan tilskynde en eller flere av dine elever til å bidra med innsikt som andre trenger å høre. Vær åpen for tilskyndelser du selv får til å kalle på spesielle personer. Du kan også føle deg tilskyndet til å spørre en som ikke har meldt seg frivillig, om å gi uttrykk for sitt syn” (Undervisning, intet større kall [1999], 63).