Kapittel 23

De “tjente folket like mye”

“De fleste av oss er stillferdige, relativt ukjente mennesker som… gjør vårt arbeid uten store fakter. Til de av dere som synes dette kan virke… lite bemerkelsesverdig, sier jeg: Dere ‘tjener folket like mye’ som den mest spektakulære av deres medarbeidere.”

Fra Howard W. Hunters liv

President Howard W. Hunter var kjent ikke bare som hengiven leder og avholdt profet, men også for sin stillferdige måte å virke på. Han visste at tjenesten i seg selv var det viktige, ikke om han mottok anerkjennelse for det. Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum sa en gang om ham: “President Howard W. Hunter er en saktmodig mann… Dette er den samme ydmyke mannen som i det stille pusset skoene mine da jeg våknet etter en slitsom og støvete dag sammen med ham på oppdrag i Egypt, en oppgave han hadde håpet å fullføre usett.”¹

President Thomas S. Monson la første gang merke til president Hunters ydmyke måte å virke på da Los Angeles California tempel ble innviet i 1956, flere år før noen av dem ble kalt som apostel. Han fortalte:

“Jeg ble kjent med president Hunter da han var president for Pasadena California stav og hadde ansvar for å koordinere lokale arrangementer i forbindelse med innvielsen av Los Angeles (California) tempel. Det var mitt privilegium å trykke billettene. Hans oppgave var enorm. Jeg så bare den delen som gjaldt billettene, som var fargekodet, intrikat merket og nummerert på den ryddigste måten jeg noensinne hadde sett. Han ga med glede æren til andre og forsikret seg om at hans navn ikke ble fremhevet for mye, selv om han hadde vært en drivkraft bak disse enorme foretakene.”²

Eldste James E. Faust i De tolvs quorum sa også: “Det fantes ikke egoisme i ham. Med all sin visdom kunne han sitte blant sine brødre og si svært lite. Han hadde fullstendig fred med seg selv.”³

President Hunter forsto at enhver tjenestegjerning er viktig i Guds øyne, uansett hvor ubemerket eller uanselig. Noen uker før president Hunter døde, spurte en venn: “Kjære president, hva er den mest opphøyde stilling eller kall – som en nær og pålitelig venn eller som en Guds profet?” Etter å ha hørt spørsmålet, “tenkte presidenten seg om i det virket som minutter, for så langsomt å fatte vennens hånd og vende seg rett mot ham, og med en tåre trillende nedover sitt skrøpelige kinn, svarte han: ‘Begge deler er hellige kall bygd på tillit.’”⁴

mann og gutt med baseball — Livsendrende tjeneste utføres av mange “som ikke blir sett i rampelyset, som ikke mottar verdens oppmerksomhet.”

Howard W. Hunters læresetninger

De som virker stille og tilbaketrukket, “[tjener] folket like mye” som dem som mottar verdens anerkjennelse.

Det ble sagt om den unge og tapre kaptein Moroni: “Hvis alle mennesker hadde vært og var og alltid ville være som Moroni, se, da ville helvetes krefter ha blitt rystet for evig, ja, djevelen ville aldri ha makt over menneskenes barns hjerter.” (Alma 48:17.)

Hvilken kompliment til en berømt og mektig mann! Jeg kan ikke tenke meg en større hyllest fra én mann til en annen. To vers senere finner vi en uttalelse om Helaman og hans brødre, som spilte en mindre synlig rolle enn Moroni: “Se, Helaman og hans brødre tjente folket like mye som Moroni.” (Alma 48:19.)

Med andre ord, selv om Helaman ikke var like bemerkelsesverdig eller påfallende som Moroni, tjente han folket like mye, eller han gjorde like mye nytte som Moroni.

Vi kan åpenbart ha stor nytte av å studere kaptein Moronis liv. Han er et eksempel på tro, tjeneste, hengivenhet, engasjement og mange andre guddommelige egenskaper. Men istedenfor å fokusere på denne storartede mannen, har jeg valgt å se på dem man ikke ser i rampelyset, som ikke mottar verdens oppmerksomhet, men som likevel “tjener folket like mye”, slik skriftstedet uttrykker det.

Vi kan ikke alle være som Moroni, og få våre kollegers anerkjennelse dagen lang. De fleste av oss er stillferdige, relativt ukjente mennesker som kommer og går og gjør vårt arbeid uten store fakter. Til de av dere som synes dette kan virke ensomt, skremmende eller ganske enkelt lite bemerkelsesverdig, sier jeg: Dere ‘[tjener] folket like mye’ som den mest spektakulære av deres medarbeidere. Dere tilhører også Guds hær.

Tenk et øyeblikk på den gjennomgripende tjeneste en mor eller far yter stille og anonymt i et verdig siste-dagers-hellig hjem. Tenk på lærere i Søndagsskolen, sangledere i Primær, speiderledere og besøkende lærerinner som hjelper og velsigner millioner, men hvis navn aldri vil bli offentlig anerkjent eller bli nevnt i nasjonens medier.

Titusener av usette mennesker muliggjør våre muligheter og vår lykke hver eneste dag. Slik Skriftene sier, tjener de “folket like mye” som dem vi ser på avisforsidene.

Historiens og samtidens rampelys rettes så ofte mot den ene istedenfor mot de mange. Enkeltpersoner blir ofte blinket ut blant sine likestilte og opphøyet som helter. Jeg går med på at den slags oppmerksomhet er én måte å se det folk beundrer eller opplever som verdifullt. Men noen ganger er ikke denne anerkjennelsen fortjent, eller den kan til og med lovprise feil verdinormer.

Vi må velge våre helter og eksempler klokt, samtidig som vi også takker for de mange venner og samfunnsborgere som ikke er så kjent, men som likevel “[tjener] folket like mye” som Moroniene i vårt liv.⁵

I Skriftene var det mange som virket i skyggen av andre, som utførte og ga viktige bidrag.

Kanskje dere kan overveie sammen med meg noen interessante personer fra Skriftene som ikke fikk rampelysets oppmerksomhet, men som i historisk perspektiv har vist seg å være virkelig heroiske.

Mange som leser historien om den store profeten Nephi, går nesten fullstendig glipp av en annen tapper sønn av Lehi som het Sam. Nephi er en av de mest kjente personene i hele Mormons bok. Men Sam? Sams navn er bare nevnt ti ganger. Da Lehi veiledet og velsignet sine etterkommere, sa han til Sam:

“Velsignet er du og din ætt, for du skal arve landet i likhet med din bror Nephi. Og din ætt skal bli regnet til hans ætt, og du skal endog bli som din bror, og din ætt som hans ætt, og du skal bli velsignet alle dine dager.” (2 Nephi 4:11.)

Sams rolle besto hovedsakelig i å støtte og hjelpe sin mer kjente yngre bror, og til slutt fikk han de samme velsignelsene som ble lovet Nephi og hans etterkommere. Ingenting som ble lovet Nephi, ble holdt tilbake fra den trofaste Sam, men vi vet lite om detaljene i Sams tjeneste og bidrag. Han var en nesten ukjent person i livet, men han er helt klart en triumferende leder og seierherre i evighetens krøniker.

Mange gjør sine bidrag på ukjente måter. Ismael måtte gjøre store personlige ofre da han reiste sammen med Nephis familie. Han led “hunger, tørst og utmattelse”. (1 Nephi 16:35.) Midt i alle disse lidelsene omkom han så i villmarken. Få av oss har den minste anelse om hvor mye en slik mann i disse primitive tider og omstendigheter måtte ofre. Kanskje om vi var mer observante og forståelsesfulle, ville vi også ha sørget, slik hans døtre gjorde i villmarken, på grunn av det en mann som dette ga – og oppga! – for at vi kunne ha Mormons bok i dag.

Navnene på og minnene om slike menn og kvinner som “tjente folket like mye”, er mange i Mormons bok. Enten det er mor Sariah eller hushjelpen Abish, den lamanittiske dronningens tjener, ydet de alle bidrag som gikk ubemerket hen i menneskers øyne, men ikke i Guds øyne.

Vi har bare tolv vers i Skriftene som handler om Mosiah, som var konge i Zarahemlas land og den kjente kong Benjamins far. Likevel var hans tjeneste for folket uunnværlig. Han ledet folket ved “mye forkynnelse og mange profetier”, og “de ble stadig minnet om Guds ord”. (Omni 1:13.) Limhi, Amulek og Pahoran – den siste av disse var edel nok i sin sjel til ikke å fordømme da han ble svært urettmessig anklaget – er andre eksempler på personer som virket uselvisk i skyggen av andres rampelys.

Soldaten Teancum, som ofret sitt eget liv, eller Lachoneus, overdommeren som lærte folket å omvende seg mens de opplevde utfordringen med Gadianton-røverne, eller de praktisk talt unevnte misjonærene Omner og Himni, var alle slike som “tjente folket like mye” som sine ledsagere, men de fikk svært lite oppmerksomhet i Skriftene.

Vi vet ikke mye om Shiblon, Almas trofaste sønn, hvis historie er klemt mellom den fremtidige leder Helamans, og overtrederen Coriantons, men det er betydningsfullt at han blir beskrevet som en “rettferdig mann [som] vandret rettskaffent for Gud”. (Alma 63:2.) Den store profeten Nephi som er omtalt i Helamans bok, hadde en bror som het Lehi, som tilsynelatende bare er nevnt i forbifarten, men han “sto ikke det minste tilbake for [Nephi] med hensyn til rettferdighet”. [Helaman 11:19; se også vers 18.]⁶

Benjamin og Mosiah — Etter at Abish (t.v.) rørte ved hånden til den lamanittiske dronningen, reiste dronningen seg (se Alma 19:15-29).

Selv om vi ikke er kjent, kan vi yte viktig tjeneste i riket.

Det finnes naturligvis eksempler på disse tjenestevillige personene i vår evangelieutdeling også. Oliver Granger er den slags stillferdig, støttende person i de siste dager, som Herren husket på i kapittel 117 i Lære og pakter. Olivers navn er kanskje ukjent for mange, så jeg vil benytte anledningen til å gjøre dere kjent med denne trofaste mannen.

Oliver Granger var elleve år eldre enn Joseph Smith, og i likhet med profeten var han fra delstaten New York. På grunn av en alvorlig forkjølelse og utmattelse da han var fem år gammel, mistet Oliver mye av synet. Til tross for sitt begrensede syn, utførte han tre heltidsmisjoner. Han arbeidet også på Kirtland tempel og virket i høyrådet i Kirtland.

Da de fleste av de hellige ble drevet ut av Kirtland, Ohio, hadde Kirken fortsatt litt uoppgjort gjeld. Oliver ble utpekt til å representere Joseph Smith og Det første presidentskap ved å vende tilbake til Kirtland for å gjøre opp Kirkens forretninger. I Lære og pakter står det følgende om denne oppgaven: “Derfor, la ham kjempe iherdig for å befri Det første presidentskap i min kirke, sier Herren.” (L&p 117:13.)

Han utførte denne oppgaven så tilfredsstillende for de involverte kreditorene at en av dem skrev: “Oliver Grangers ledelse i forbindelse med oppgjør av deres uferdige saker som har flyttet til Far West, for å betale deres forpliktelser og derved bevare deres integritet, har vært virkelig prisverdig, og har gjort ham berettiget til min høyeste aktelse og enhver takknemlig erindring.” (Horace Kingsbury, som sitert i Joseph Smith, History of the Church, 3:174.)

Mens Oliver var i Kirtland, forsøkte noen, heriblant misfornøyde medlemmer av Kirken, å bringe Det første presidentskap i vanry og trekke deres integritet i tvil ved å spre falske anklager. Oliver Granger “løskjøpte” i sannhet Det første presidentskap ved sin trofaste tjeneste… Herren sa om Oliver Granger: “Hans navn skal holdes i hellig erindring fra generasjon til generasjon, evindelig og alltid.” (L&p 117:12.) “Jeg vil oppløfte min tjener Oliver og gi ham et stort navn på jorden og blant mitt folk, på grunn av hans sjels integritet.” (History of the Church, 3:350.)

Da han døde i 1841, deltok en enorm folkemasse fra nærliggende byer i Oliver Grangers begravelse, selv om det bare var noen få hellige i Kirtland-området og enda færre venner av de hellige.

Selv om Oliver Granger ikke er like kjent i dag som andre tidlige ledere i Kirken, var han likevel en stor og viktig mann i den tjeneste han utførte for riket. Og selv om ingen andre enn Herren hadde hans navn i erindringen, ville det være tilstrekkelig velsignelse for ham – eller for hvem som helst av oss.⁷

Nephi er et eksempel på en som husket Gud som kilden til sin styrke og sine velsignelser.

Jeg tror vi skulle være klar over at det kan ligge åndelig fare i å misforstå hva det innebærer å alltid være i rampelyset. Disse kan komme til å begjære berømmelsen, og dermed glemme betydningen av tjenesten de utfører.

Vi må ikke tillate oss å fokusere på popularitetens flyktige lys eller bytte denne attraktive gløden mot ekte, men ofte anonymt arbeid som gir oss Guds oppmerksomhet, selv om det ikke får dekning på kveldsnyhetene. Faktisk kan bifall og oppmerksomhet bli åndelige Akilleshæler for selv de mest begavede blant oss.

Hvis popularitetens rampelys skulle falle på dere en gang i livet, kan det være lurt av dere å følge deres eksempel i Skriftene som oppnådde berømmelse. Nephi er et av de store eksemplene. Etter alt han utrettet da han reiste i villmarken sammen med sin familie, var han fortsatt opptatt av det som betyr mest. Han sa:

“Og når jeg ønsker å fryde meg, stønner mitt hjerte på grunn av mine synder. Likevel vet jeg hvem jeg har satt min lit til.

Min Gud har vært min støtte, han har ført meg gjennom mine plager i villmarken, og han har bevart meg på vannene over det store dyp.

Han har fylt meg med sin kjærlighet, ja, så mitt kjød fortæres.

Han har satt mine fiender på plass og har fått dem til å skjelve for meg.” (2 Nephi 4:19–22.)

Rampelyset forblindet aldri Nephi med hensyn til kilden til hans styrke og hans velsignelser.⁸

Når vi forstår hvorfor vi tjener, vil vi ikke være opptatt av hvor vi tjener.

Når vi opplever oppmerksomhet og synlighet, kan det også være nyttig for oss å besvare spørsmålet: Hvorfor tjener vi? Når vi forstår hvorfor, vil vi ikke være opptatt av hvor vi tjener.

President J. Reuben Clark jr. underviste dette viktige prinsippet i sitt eget liv. På generalkonferansen i april 1951 ble president David O. McKay oppholdt som Kirkens president etter president George Albert Smiths bortgang. Inntil da hadde president Clark vært førsterådgiver for president Heber J. Grant og deretter for president George Albert Smith. President McKay hadde vært annenrådgiver for dem begge.

Under konferansens siste møte, da Kirkens saker ble behandlet, ble bror Stephen L Richards kalt til Det første presidentskap og oppholdt som førsterådgiver. President J. Reuben Clark jr. ble så oppholdt som annenrådgiver. Etter oppholdelsen av Kirkens embedsmenn forklarte president McKay hvorfor han hadde valgt sine rådgivere i den rekkefølgen. Han sa:

“Jeg følte at den viktigste rettesnoren for dette valget var å følge ansienniteten i [De tolvs råd]. Disse to mennene satt på sin plass i Kirkens presiderende organ, og jeg følte at det ville være lurt å fortsette denne samme ansienniteten i det nye første presidentskaps quorum.” (I Conference Report, 9. april 1951, s. 151.)

President Clark ble så bedt om å tale etter president McKay. Hans uttalelser ved denne anledningen var korte, men gir oss en viktig lærdom: “I Herrens tjeneste er det ikke viktig hvor du tjener, bare hvordan. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tar man den stillingen som man behørig blir kalt til, en stilling man hverken søker eller avslår. Jeg lover president McKay og president Richards høytidelig at jeg vil være fullstendig lojal og hengiven i min tjeneste i de oppgaver som vil bli pålagt meg. Jeg vil gjøre alt jeg makter og evner i den grad mine krefter tillater meg, hvor utilstrekkelig jeg enn måtte være.” (Som over, s. 154.)

Lærdommen som president Clark underviste, er uttrykt på en annen måte i dette diktet av Meade McGuire, som har blitt gjentatt mange ganger:

“Fader, hvor skal jeg arbeide i dag?”
Jeg var fylt av varme og kjærlighet.
Da pekte han ut et lite sted
og sa: “Skjøtt dette for meg.”
Jeg svarte straks: “Å, nei, ikke det!
Ingen ville kunne se,
hvor godt mitt arbeid ble gjort.
Det lille stedet er ikke noe for meg.”
Hans ord var ikke strenge.
Han svarte meg kjærlig:
“Å, min kjære, se inn i ditt hjerte.
Arbeider du for dem eller for meg?
Nasaret var et lite sted.
Galilea var også det.”

[Se Best-Loved Poems of the LDS People, red. Jack M. Lyon og andre (1996), 152.]

Kong Benjamin erklærte: “Se, jeg sier dere at fordi jeg sa til dere at jeg hadde brukt mine dager i deres tjeneste, ønsker jeg ikke å rose meg, for jeg har jo vært i Guds tjeneste. Og se, jeg forteller dere disse ting så dere kan få visdom og dere må lære at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.” (Mosiah 2:16–17.)⁹

kvinner i hermetikkfabrikk — Vi er “mest lykkelige og fremgangsrike i livet” når våre “interesser kombineres med å gi hjelp til andre og hjelpe dem å finne veien.”

Vi skulle virke trofast og stillferdig, og være på vakt mot andres ros.

Den er mest lykkelig og fremgangsrik i livet hvis interesser kombineres med å gi hjelp til andre og hjelpe dem å finne veien.

Skiltet ved jernbaneovergangen som minner oss på å stoppe, se oss for og lytte, kan være en rettesnor for oss. Stoppe opp mens vi jager gjennom livet. Se etter alle de vennlige, omtenksomme og høflige tingene vi kan gjøre, og alle de små menneskelige behovene vi kan dekke. Lytte til andre og finne ut om deres håp og problemer, slik at vi på små måter kan være i stand til å bidra til deres fremgang og lykke.¹⁰

President Ezra Taft Benson sa: “Kristus-lignende tjeneste opphøyer… Herren har lovet at de som mister sitt liv i tjeneste for andre, skal finne seg selv. Profeten Joseph Smith sa at vi skulle ‘gi hele vårt liv’ for å tilveiebringe hans hensikter. (L&p 123:13.)” (Ensign, nov. 1989, s. 5–6.)

Hvis du føler at mye av det du gjør, ikke gjør deg berømt, fatt mot. De fleste av de beste menneskene som noensinne har levd, var heller ikke særlig berømte. Utfør tjeneste og voks, trofast og i stillhet. Vær på vakt mot menneskers ros. Jesus sa i Bergprekenen:

“Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.

Derfor, når dere gir almisse, da skal dere ikke la blåse i basun for dere slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene så de kan bli æret av mennesker. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn!

Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør,

slik at din gave kan være i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.” (Matteus 6:1-4.)

Måtte vår Fader i himmelen alltid belønne deg slik.¹¹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hva prøver president Hunter å hjelpe oss å forstå ved å understreke at Helaman og hans brødre “tjente folket like mye” som kaptein Moroni? (Se del 1.) Hvordan kan denne forståelsen hjelpe deg?
Hva kan eksemplene fra Skriftene i del 2 lære oss? Hvordan kan disse eksemplene påvirke våre egne følelser når vi utfører tjeneste? Hvordan har du blitt velsignet av andre som har virket på stillferdige, ukjente måter?
Hva kan vi lære av historien president Hunter forteller om Oliver Granger? (Se del 3.) Hvorfor skulle vi ikke være opptatt av å motta anerkjennelse når vi utfører tjeneste?
Hvordan kan “popularitetens [eller berømmelsens] rampelys” være farlig? (Se del 4.) Hva kan Nephis eksempel lære deg om å være “opptatt av det som betyr mest”?
Les beretningen om president J. Reuben Clark jr. i del 5. Hva gjør inntrykk på deg ved president Clarks holdning og ord? Overvei ditt svar på spørsmålet “Hvorfor utfører jeg tjeneste?” Hvordan kan vi utvikle holdningen at vi gjør vårt beste, uansett hvor vi virker?
I del 6 henviser president Hunter til Herrens løfte om at “de som mister sitt liv i tjeneste for andre, skal finne seg selv” (se Matteus 10:39; 16:25). Hva betyr det? Hvordan har du opplevd at dette stemmer? Hvordan har tjeneste gjort deg lykkelig?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 6:2–7, 24; 20:25–28; Jakobs brev 1:27; L&p 76:5–7; 121:34–37

Studiehjelpemidler

“Fortell andre om det du har lært. Når du gjør det, vil tankene bli klarere, og du vil være bedre i stand til å bevare kunnskapen” (Undervisning, intet større kall [1999], 17).