Kapittel 17

Vi skulle bevare og beskytte familien

“Hjemmet kan virke trivielt til tider med sine faste plikter, men våre største anstrengelser skulle vies til å lykkes i hjemmet.”

Fra Howard W. Hunters liv

Howard W. Hunter vokste opp i en kjærlig, hardtarbeidende familie der han lærte av sine foreldre at det å skape et lykkelig hjem ofte krever offer. Kort tid før han giftet seg, gjorde han et offer som han mente var nødvendig for sin fremtidige families velbefinnende.

Howard hadde i ung alder blitt glad i musikk. Han lærte først å spille piano og fiolin, og så lærte han seg å spille mange andre instrumenter. Som tenåring startet han sitt eget band, Hunter’s Croonaders, som spilte på dansetilstelninger og andre arrangementer i og rundt Boise, Idaho. Da han var 19, ble han og bandet hans innleid for å spille på et to måneder langt cruise til Asia.¹

Året etter at Howard kom hjem fra cruiset, flyttet han til Syd-California, hvor han fortsatte å spille i forskjellige band. I California møtte han også Claire Jeffs, som han fridde til våren 1931. Fire dager før de giftet seg spilte Howard sammen med bandet sitt, for så å pakke ned instrumentene og aldri igjen spille profesjonelt. Å spille musikk ved dansetilstelninger og fester “var på noen måter glamorøst”, sa han, “og jeg tjente gode penger,” men han følte at deler av livsstilen var uforenlig med den slags liv han så for seg for sin familie. “Dette etterlot seg et tomrom etter noe jeg hadde likt, [men] jeg har aldri angret på avgjørelsen,” sa han mange år senere.²

Howard og Claire ble velsignet med tre sønner, John, Howard William (Billy) og Richard. Til deres sorg døde Billy som spedbarn. Etter hvert som John og Richard vokste, utviklet familien Hunter seg til en tett sammensveiset familie. Howard hadde full timeplan med sin advokatpraksis og kall i Kirken, men han og Claire prioriterte familien. Lenge før Kirken utpekte mandag kveld til familiens hjemmeaften, satte familien Hunter denne kvelden av til å undervise i evangeliet, fortelle historier, spille spill og dra forskjellige steder sammen. Guttene fikk ofte oppdrag i forbindelse med leksjonene.

Howard og sønnene utviklet felles interesser, som for eksempel modelltog. De bygget togene av byggesett og bygget en forseggjort jernbane med spor festet til kryssfinerplater. Han fortalte: “Noe av det vi likte best å gjøre var å dra til området rundt Alhambra jernbanestasjon for få ideer til rangertomter og utstyr.”³

President og søster Hunters familie vokste etter hvert til å omfatte 18 barnebarn. I tillegg til lengre besøk til sine barn og barnebarn, var mange av president Hunters besøk “på farten” under stopp når oppgaver i Kirken førte ham gjennom California. Fordi John ofte tok med seg barna til flyplassen for å møte bestefar under disse stoppene, kalte de ham noen ganger “bestefar som bor på flyplassen”.⁴

foreldre som leker med barn — Familien “overgår enhver annen interesse i livet”.

Howard W. Hunters læresetninger

Familien er den viktigste enheten i samfunnet, i Kirken og i evigheten.

Familien er den viktigste enheten i tid og evighet, og som sådan overgår den enhver annen interesse i livet.⁵

Kirken har ansvaret for – og myndigheten til – å bevare og beskytte familien som samfunnets grunnvoll. Mønsteret for livet i familien, som ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt, gjør det mulig for barn å bli født og oppdratt av en far og mor som er mann og hustru, lovlig gift. Foreldreansvar er en hellig forpliktelse og et privilegium, og barn ønskes velkommen som “en gave fra Herren” (Salmene 127:3).

Et bekymret samfunn begynner nå å se at oppløsningen av familien påfører verden de ulykker som ble forutsagt av profetene. Verdens råd og drøftelser vil bare lykkes hvis de definerer familien slik Herren har åpenbart at den er. “Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves” (Salmene 127:1).⁶

Når vi søker enkeltpersoners og familiers velferd, er det viktig å huske at den grunnleggende enheten i Kirken er familien. Men når vi fokuserer på familien, skulle vi imidlertid huske at i den verden vi lever er ikke familier begrenset til den tradisjonelle grupperingen av far, mor og barn. Familier i Kirken i dag består også av [menn og hustruer] uten barn, enslige foreldre med barn, og enslige personer som bor alene… Hver av disse familiene må motta prestedømmets omsorg. Ofte er det disse familiene som ikke har den tradisjonelle strukturen, som kan trenge mest omsorg. Omsorgsfulle og trofaste hjemmelærere trengs i ethvert hjem. Ingen skulle bli forsømt.⁷

stor familiegruppe — President Hunter med sine sønner, barnebarn og deres familier 2. oktober 1994, dagen etter at han ble oppholdt som Kirkens president

Foreldre er partnere i ledelsen av hjemmet, og er under streng forpliktelse til å beskytte og elske sine barn.

Foreldreansvaret er av største betydning. Resultatene av våre anstrengelser vil få evige konsekvenser for oss og guttene og jentene vi oppdrar. Enhver som blir mor eller far, er under streng forpliktelse til å beskytte og elske [sine] barn og hjelpe dem å vende tilbake til sin himmelske Fader. Alle foreldre skulle forstå at Herren ikke vil holde den uskyldig som forsømmer disse ansvarsoppgavene.⁸

Fedre og mødre har et stort ansvar med hensyn til de barn som de er betrodd å ta vare på… I Ordspråkene finner vi denne formaningen til foreldre:

“Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.” (Ordspråkene 22:6.)

Den beste opplæring som kan gis et barn, er den som kommer fra foreldrenes eksempel. Foreldre må være et forbilde å følge for de unge. Stor styrke som kommer fra hjem der rettferdige prinsipper blir undervist, der det er kjærlighet og respekt for hverandre og bønn har vært en innflytelse på familiens liv, og der det er respekt for de tingene som henhører til Gud.⁹

Effektivt lederskap i familien… krever både kvantitet og kvalitet hva tid angår. Undervisningen og ledelsen i familien må ikke overlates… til samfunnet, til skolen, og heller ikke til Kirken.¹⁰

En mann som har prestedømmet, anser familien for å være forordnet av Gud. Deres lederskap i familien er deres viktigste og helligste ansvar …

En mann som har prestedømmet, leder sin familie når det gjelder deltagelse i Kirken, slik at de vil komme til kunnskap om evangeliet og være under paktenes og ordinansenes beskyttelse. Hvis dere skal nyte godt av Herrens velsignelser, må dere sette deres eget hjem i orden. Sammen med deres hustru bestemmer dere det åndelige klimaet i hjemmet. Deres fremste forpliktelse er å få deres eget åndelige liv i orden ved regelmessig skriftstudium og daglig bønn. Sikre og hedre deres prestedømme og deres tempelpakter, og oppmuntre familien til å gjøre det samme.¹¹

En mann som har prestedømmet, har ærbødighet for morsrollen. Mødre har fått det hellige privilegium å “føde menneskenes sjeler, for på denne måten videreføres [Faderens] gjerning så han kan bli forherliget” (L&p 132:63)…

Prestedømmet kan ikke utarbeide sin fremtid, og Guds hensikter kan ikke bli oppfylt uten våre medhjelpere. Mødre utfører et arbeid som prestedømmet ikke kan gjøre. Prestedømmet skulle ha ubegrenset kjærlighet til sine barns mødre for denne livets gave.

[Brødre,] hedre deres hustrus enestående og guddommelig tildelte rolle som mor i Israel og hennes spesielle evne til å føde og oppfostre barn. Gud har befalt oss å bli mange og fylle jorden og oppdra våre barn og barnebarn i lys og sannhet (se Moses 2:28; L&p 93:40). Som en kjærlig partner deler dere omsorgen for barna. Hjelp henne å skjøtte og bevare deres hjem. Vær med på å undervise, lære opp og disiplinere deres barn.

Dere skulle regelmessig overfor deres hustru og barn gi uttrykk for deres ærbødighet og respekt for henne. Noe av det største en far kan gjøre for sine barn, er faktisk å elske deres mor.¹²

En mann som har prestedømmet, godtar sin hustru som en partner i ledelsen av hjemmet og familien, og med full kunnskap om og full deltagelse i alle avgjørelser i den forbindelse. Det må nødvendigvis være en presiderende embedsmann i Kirken og i hjemmet (se L&p 107:21). Gud har bestemt at ansvaret for å presidere i hjemmet påhviler prestedømsbæreren (se Moses 4:22). Det var Herrens hensikt at hustruen skal være en medhjelp for mannen – dvs. en ledsager som er likeverdig og nødvendig i et fullt partnerskap. For å kunne presidere i rettferdighet må det være et delt ansvar mellom mann og hustru. Sammen handler dere i kunnskap og deltagelse i alle saker som angår familien. Hvis en mann handler uavhengig av eller uten hensyn til sin hustrus følelser og råd i ledelsen av familien, utøver han urettferdig herredømme.¹³

Vi oppfordrer dere, brødre, til å huske at prestedømmet kun er en rettferdig myndighet. Gjør dere fortjent til barnas respekt og tillit ved et kjærlig forhold til dem. En rettferdig far beskytter sine barn med sin tid og sitt nærvær i deres sosiale, utdannelsesmessige og åndelige aktiviteter og ansvarsoppgaver. Ømme uttrykk for kjærlighet og hengivenhet overfor barn er like mye farens som morens ansvar. Fortell deres barn at dere er glad i dem.¹⁴

Vårt hjem skulle bære preg av kjærlighet, bønn og undervisning i evangeliet.

Vi må ganske enkelt ha kjærlighet, integritet og sterke prinsipper i vårt hjem. Vi må ha en urokkelig plikttroskap til ekteskap, barn og moral. Vi må lykkes der suksess teller mest for neste generasjon.

Det sterkeste og vakreste hjem er utvilsomt et hvor enhver tar hensyn til de andres følelser, gjør sitt beste for å hjelpe andre og prøver å følge de prinsipper i hjemmet som vi viser i mer offentlige sammenhenger. Vi må prøve hardere å etterleve evangeliet i familien. Vårt hjem fortjener vårt mest trofaste engasjement. Et barn har rett til å føle at hjemmet er trygt, at han eller hun der blir beskyttet mot utenomverdenens farer og onder. Familieenhet og integritet er nødvendig for å dekke dette behovet. Et barn trenger foreldre som er lykkelige i sitt forhold til hverandre, som arbeider lykkelig mot det ideelle familieliv, som elsker sine barn med oppriktig og uselvisk kjærlighet, og som er opptatt av familiens fremgang.¹⁵

Da familiens hjemmeaften ble presentert som et offisielt program i Kirken, sa Det første presidentskap: “Hvis de hellige følger dette rådet [om å ha familiens hjemmeaften], lover vi at det vil føre til store velsignelser. Kjærligheten i hjemmet og lydigheten mot foreldrene vil tilta. Det vil utvikle tro i hjertet til Israels ungdom, og de vil få kraft til å bekjempe den onde innflytelsen og fristelsene som omgir dem.” Vi bekrefter de lovede velsignelser til dem som trofast holder familiens hjemmeaften.

Mandag kveld skulle forbeholdes familiens hjemmeaften. Lokale ledere skulle påse at Kirkens bygninger og fasiliteter er stengt, at ingen aktiviteter i menighet eller stav planlegges for mandagskvelder, og at man unngår annet som virker forstyrrende inn på familiens hjemmeaften.

Hovedformålet med familiens hjemmeaften skulle være at familien er sammen og studerer evangeliet. Vi minner alle om at Herren har formant foreldre til å undervise sine barn i evangeliet, til å be og til å holde sabbatsdagen hellig. Skriftene er den viktigste ressursen for undervisning i evangeliet.¹⁶

Be som familie både morgen og kveld. Store velsignelser kommer til barn som hører sine foreldre be til Herren om deres velferd. Barn som er under innflytelse av slike rettferdige foreldre, vil utvilsomt være bedre beskyttet mot djevelens innflytelse.¹⁷

For at foreldre og barn skal kunne forstå hverandre bedre, har Kirken innført en plan som er kjent som “familieråd”. Dette rådet sammenkalles og ledes av foreldrene, og alle familiemedlemmene deltar. Det styrker familiebånd, forsikrer barna om at de “hører til” og overbeviser dem om at foreldrene er interessert i problemene deres. Dette familiemøtet lærer familiemedlemmene gjensidig respekt for hverandre, eliminerer selviskhet og understreker den gylne regel [se Matteus 7:12] i hjemmet og det å leve et rent liv. Familiens gudsdyrkelse og bønn undervises, sammen med lærdommer om vennlighet og ærlighet. Vanskeligheter i familien kommer vanligvis på så nært hold at deres virkelige omfang og betydning blir vanskelig å forstå, men når familier står sterkt og samlet i sine anstrengelser for å tjene Gud og holde hans bud, forsvinner mange av vår tids problemer.¹⁸

[Brødre,] ta alvorlig deres ansvar for å undervise familien i evangeliet ved regelmessig familiens hjemmeaften, familiebønn, andaktstid, skriftlesning og andre undervisningsøyeblikk. Legg spesielt vekt på forberedelse til misjonærtjeneste og tempelekteskap. Som patriark i hjemmet utøver dere prestedømmet ved å utføre de aktuelle ordinanser for familien og ved å gi deres hustru og barn velsignelser. Nest etter deres egen frelse, brødre, finnes det ikke noe som er viktigere enn deres hustru og barns frelse.¹⁹

ektepar som går sammen med en tenåringssønn — “Vi må være ydmyke og… la våre barn få vite om vår kjærlighet og omtanke.”

Foreldre som har lykkes, er de som har elsket, ofret og hatt omtanke for, undervist og dekket alle barnets behov.

Generalautoritetene har anledning til å møte og bli kjent med medlemmer av Kirken over hele verden som konsekvent har levd et godt liv og oppdratt sine barn i evangeliets innflytelse. Disse medlemmene har mottatt de store velsignelser og den trøst som kan komme av å se tilbake som foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, på en lang og vellykket innsats som foreldre. Dette er ganske sikkert noe vi alle ønsker.

Det finnes imidlertid mange i Kirken og i verden som har skyldfølelse og føler seg uverdige fordi noen av deres sønner og døtre har kommet på avveier eller forlatt hjorden …

Vi forstår at samvittighetsfulle foreldre forsøker å gjøre sitt beste, men likevel har nesten alle gjort feilgrep. Man setter ikke i gang med et slikt prosjekt som å bli foreldre uten snart å innse at det vil bli begått mange feil underveis. Vår himmelske Fader vet med sikkerhet at det vil bli gjort feil og feilbedømmelser når han overlater ansvaret for sine åndebarn til unge og uerfarne foreldre …

Vi er alle unike. Hvert barn er unikt. Akkurat som vi alle har forskjellig utgangspunkt i livet, og slik vi alle har forskjellige sterke og svake sider og talenter, er hvert barn velsignet med sitt eget spesielle knippe egenskaper. Vi må ikke anta at Herren vil vurdere én persons fremgang på nøyaktig samme måte som en annens. Som foreldre antar vi ofte at vi har mislyktes hvis våre barn ikke presterer på høyt nivå på alle områder. Vi skulle være forsiktige med å dømme …

Foreldre som har lykkes, er de som har elsket, som har ofret og som har hatt omtanke for, undervist og dekket alle barnets behov. Hvis dere har gjort alt dette og barnet deres fremdeles er opprørsk eller vanskelig eller verdsligsinnet, kan det godt være at dere likevel har lykkes som mor eller far. Kanskje er det barn som har kommet til verden som ville utfordre et hvilket som helst foreldrepar under hvilke som helst omstendigheter. Likeledes kan det være andre som ville være en velsignelse og en glede for nesten et hvilket som helst foreldrepar.

Det jeg er bekymret for i dag, er at det kan være foreldre som dømmer seg selv svært strengt og som kan la disse følelsene ødelegge sitt liv, mens de i virkeligheten har gjort sitt beste og skulle fortsette i tro.²⁰

En far eller mor [hvis barn har kommet på avveier] er ikke alene. Våre første foreldre kjente til den smerte og lidelse som kommer av å se noen av deres barn forkaste det evige livs læresetninger. (Se Moses 5:27.) Mange hundre år senere ble Jakob kjent med misunnelsen og de onde følelsene som hans voksne sønner hadde overfor hans kjære Josef. (Se 1 Mosebok 37:1-8.) Den store profeten Alma, som hadde en sønn som het Alma, ba mye til Herren med hensyn til sin sønns opprørske holdning, og var uten tvil overveldet av bekymring for den splid og ugudelighet sønnen forårsaket blant dem som var i Kirken. (Se Mosiah 27:14.) Vår himmelske Fader har også mistet mange av sine åndebarn til verden, så han vet hvordan det føles …

Ikke gi opp håpet for en gutt eller jente som har kommet på villspor. Mange som har virket helt fortapt, har vendt tilbake. Vi må være ydmyke og, om mulig, la våre barn få vite om vår kjærlighet og omtanke …

Vit at vår himmelske Fader vil anerkjenne vår kjærlighet og vårt offer, vår bekymring og omtanke, selv om våre store anstrengelser har mislykkes. Foreldre blir ofte sønderknust. Likevel må de forstå at det endelige ansvar ligger hos barnet etter at foreldrene har undervist i korrekte prinsipper…

Uansett sorg, uansett bekymring, uansett smerte og kvaler, prøv å gjøre det beste ut av det – kanskje ved å hjelpe andre å unngå de samme problemene, eller kanskje ved å utvikle større innsikt i andres følelser som strever på lignende vis. Vi vil utvilsomt få dypere forståelse av vår himmelske Faders kjærlighet når vi, gjennom bønn, til slutt skjønner at han forstår og ønsker at vi skal se fremover …

Vi skulle aldri la Satan lure oss til å tro at alt er tapt. La oss være stolte over det gode og riktige vi har gjort, forkaste og kaste ut av vårt liv det som er galt, søke Herrens tilgivelse, styrke og trøst, og så gå fremad.²¹

Våre hjem skulle være hellige steder der evangeliets prinsipper kan etterleves, og der Herrens Ånd kan være.

Vi håper dere ikke vil bli overveldet av motløshet i deres forsøk på å oppdra deres barn i rettferdighet. Husk at Herren har befalt: “Men mine disipler skal stå på hellige steder, og skal ikke rokkes” (L&p 45:32).

Selv om noen mener dette betyr templet, noe det virkelig gjør, gjelder det også hjemmet vi bor i. Hvis dere vil arbeide flittig for å lede deres familie i rettferdighet, oppmuntre til og delta i daglig familiebønn, skriftstudium og familiens hjemmeaften, og elske og støtte hverandre i å etterleve evangeliets læresetninger, vil dere motta Herrens lovede velsignelser med hensyn til en rettferdig etterslekt.

I en stadig mer ugudelig verden er det avgjørende at hver enkelt av oss “[står] på hellige steder” og forplikter oss til å være trofaste mot læresetningene i Jesu Kristi evangelium.²²

For å oppnå suksess i familien, må foreldre ha kjærlighet og respekt for hverandre. Mannen, prestedømsbæreren, skulle ha den høyeste aktelse for sin hustru foran barna, og en hustru skulle elske og oppholde sin mann. Til gjengjeld vil barna ha kjærlighet til sine foreldre og hverandre. Hjemmet vil da ha blitt et hellig sted hvor evangeliets prinsipper best kan etterleves, og hvor Herrens Ånd kan være. Å være en god far eller en god mor er langt større enn å være leder eller ha høye stillinger i næringsliv, politikk eller andre verdslige anliggender. Hjemmet kan virke trivielt til tider med sine faste plikter, men våre største anstrengelser skulle vies å lykkes i hjemmet.²³

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Når du studerer president Hunters læresetninger i del 1, skulle du overveie familiens betydning. Hvilket ansvar har Kirken for familien? Hvordan kan vi beskytte og styrke vår familie?
Grunn på president Hunters læresetninger om at foreldre er partnerne i hjemmets ledelse (se del 2). Hvordan kan disse læresetningene hjelpe både fedre og mødre? Hvordan kan foreldre bli samstemt med hensyn til å oppdra sine barn? Overvei hvordan du kan forbedre den “åndelige atmosfæren” i hjemmet.
I del 3 gir president Hunter råd om å bygge opp en sterk familie. Hvordan kan vi utvikle større “familieenhet og integritet”? Hvordan har familiens hjemmeaften velsignet din familie? Hvordan har familiens skriftstudium og familiebønn velsignet din familie?
Hvordan kan president Hunters læresetninger i del 4 hjelpe foreldre til et barn som har kommet på villspor? Hvordan kan foreldre som opplever sorg og smerte, vende den til noe positivt? Hva kan foreldre, besteforeldre, ungdomsledere og andre gjøre for å hjelpe barn som kommer på villspor?
Etter å ha lest del 5, kan du reflektere over president Hunters læresetninger om å gjøre våre hjem til “hellige steder”. Kan du nevne noen utfordringer vi møter når vi prøver på dette? Hvordan kan vi gjøre vårt beste for å gjøre våre hjem til hellige steder?

Aktuelle skriftsteder

2 Mosebok 20:12; 5 Mosebok 6:4–7; Salmene 127:3–5; Efeserne 6:1–4; Enos 1:1–3; Mosiah 4:14–15; Alma 56:45–48; 3 Nephi 18:21; L&p 68:25–28; 93:40; 121:41–46

Hjelp til undervisningen

Be klassens medlemmer om å arbeide parvis og planlegge hvordan de ville undervise en del av kapitlet på en familiens hjemmeaften. Hvordan kan vi gjøre læresetningene relevante for barn og ungdom? Be noen av parene om å dele sine planer med klassen.