Refleksjoner og speilbilder
Et julemirakel
Artikkelforfatteren bor i North Carolina, USA.
Hjertet hans slår fortsatt. Ikke like godt som det gjorde før hjerteinfarktet. Men det slår fortsatt.
Illustrasjon: Julie Rogers
Jeg føler meg varm i hjertet i kveld. Sønderknust, medtatt, opprevet, så absolutt. Men likevel en herlig varme. Jeg føler intens takknemlighet – en takknemlighet som er så dyp og altomfattende at det virker som om et nytt hull har åpnet seg i min sjel for å gjøre plass, en takknemlighet som er så tilfredsstillende og så personlig at den ikke vil slutte å renne nedover kinnene mine som stille tårer. Mannen min puster. Jeg kan høre det, dypt og mildt.
For bare noen timer siden klatret jeg opp i sykesengen hans, idet jeg ignorerte de milde sparkene fra vårt nye barn som snart skal bli født, og fant et sted blant alle ledningene som var festet til brystet hans, hvor jeg kunne hvile hodet. Å lytte til hjerteslagene hans var en opplevelse som vil bli brent inn i minnet mitt for alltid.
Hjertet hans slår fortsatt. Ikke like godt som det gjorde før hjerteinfarktet. Men det slår fortsatt.
Det varme lyset fra julelysene som henger tvers over rommet, gjør at jeg føler meg komfortabel i kveld på mer enn én måte. Den myke gløden gir en beroligende stemning, men det virkelige velværet kommer av å vite at sanne venner var villige til å glemme sine egne planer på julaften for å komme og pynte da Brian ble flyttet fra intensivavdelingen. Det én meter høye juletreet står i vinduet som et symbol på deres kjærlighet.
Hvordan kan jeg få takket vennene våre? Vil de noen gang vite hvor sårt jeg trengte dem og hvor takknemlig jeg er? Mens jeg ikke klarte å tenke på noe annet enn min mann, viste de kjærlighet til barna, rengjorde huset, fylte opp kjøleskapet, vasket klær, pakket inn julegavene våre og ga meg kjærlighet gjennom klemmer, middager, gavekort, penger, telefonsamtaler, tekstmeldinger, e-post, budskap, poser med kanelparfymerte kongler og en koffert full av pynt. De gråt sammen med meg og ba og fastet. Og da de gjorde alt dette, ga de meg den mest verdifulle gaven de kunne ha gitt – sin tid. Jeg er så glad i dem alle!
Jeg tror jeg vil sove godt i natt, for jeg er innhyllet i en tilsynelatende endeløs takknemlighet til dem alle.
Men mest av alt føler jeg takknemlighet til Herren for min manns liv – hans dype åndedrag, hans hjerte som pumper blod, hans levende kropp og sjel. Hans liv er mitt julemirakel.