HVORDAN ER DET Å VÆRE HELT NYKONVERTITT?
Du kan hjelpe nye medlemmer når du forstår hva de gjennomgår.
Hvis man vokser opp i Kirken, blir kirketing ganske vanlige. Man blir vant til regelmessige møter, bygningen man er i og klærne folk bruker i kirken. Ting som å holde tale på nadverdsmøtet, betale tiende og fasteoffer, og faste en gang i måneden, er bare en del av livet. Å etterleve Visdomsordet, ta imot kall til å tjene og etterleve kyskhetsloven er noe av det man lærer å gjøre.
For konvertitter kan det imidlertid være en stor tilpasning å prøve å ta alt sammen til seg. Å få et vitnesbyrd om evangeliets sannheter er utvilsomt første trinn til medlemskap i Kristi kirke. Men å ha et vitnesbyrd betyr ikke at overgangen til livet som medlem av Kirken, er lett.
Kirken kan virke svært annerledes
Ta meg, for eksempel. Jeg har hatt venner i Kirken siden jeg var 13, og til slutt ble jeg medlem av Kirken da jeg var 19. Men til tross for at jeg lærte mye om Kirkens kultur i årenes løp, hadde jeg en vanskelig overgang. For meg var Kirkens kultur og praksis så annerledes at det virket litt underlig.
Jeg vokste opp i et kirkesamfunn som på mange måter er helt annerledes enn det dere kjenner, eller er i ferd med å bli kjent med. I kirken bar prestene og koret kjortler som ligner på dem man bruker når man har fullført videregående skole. Under gudstjenesten – deres motstykke til nadverdsmøtet – holdt prestene taler og sto for all snakkingen. Hver søndag gjentok vi alle Herrens bønn i kor og sang alltid salmen “Praise God from Whom All Blessings Flow”. Spedbarn ble døpt ved å få vann stenket på hodet, mens bekreftelsen (konfirmasjonen) fant sted når de var rundt 14 år gamle.
Vi brukte druesaft istedenfor vann til nadverden, og ungdommene deltok i Søndagsskolen sammen med de voksne i en klasse som handlet om aktuelle saker i samfunnet.
Til og med bygningen var forskjellig fra Jesu Kristi Kirkes bygninger som jeg hadde besøkt. Vi hadde en stor kirkebygning etter modell av kristne kirker i Europa, med høyt kuppeltak og glassmaleri-vinduer. Det var et kors i galleriet. Utenfor var det et vakkert, høyt klokketårn. Jeg elsket å ringe med den klokken etter gudstjenesten. Den var så tung at den kunne løfte et lite barn opp fra bakken når tauet gikk opp og ned.
Våre skikker og sosiale oppfatninger var også annerledes. Vi ble lært at det var greit å drikke alkohol eller røyke. Å ha kjæreste som tenåring, var greit. Vi lærte til og med at man kunne ha seksuell omgang før ekteskapet så lenge man mente man var forelsket. Vi snakket aldri om å ha et vitnesbyrd. Første gang jeg så et faste- og vitnesbyrdsmøte, ble jeg helt himmelfallen! Jeg kunne ikke tro hvor underlig det virket. Ingen reiste seg noen gang for å uttrykke sin tro på denne måten i min kirke.
Å komme til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige handlet ikke bare om å lære nye læresetninger, som for eksempel det førjordiske liv og dåp for døde. Det var en forandring i livsstil, kultur og forventninger. Å venne seg til disse forskjellene var en tung vei å gå.
De første seks månedene etter dåpen var virkelig vanskelige. Det var så vidt jeg klarte det. Alt var så annerledes, spesielt fordi jeg gikk i kirken uten familien. Jeg strevde fremdeles med visse ting i læren, så vel som følelsen av å fjerne meg fra min fortid.
Heldigvis var mine venner i Kirken tålmodige, vennlige og standhaftige. De tok meg med på aktiviteter, inviterte meg hjem på middag og familiens hjemmeaften, og ba sammen med meg. Det betydde enormt mye ikke bare for at jeg sluttet meg til Kirken, men også for at jeg holdt meg aktiv og fant styrke når mitt vitnesbyrd vaklet. Jeg står i stor gjeld til dem for at de hjalp meg å finne ut av ting.
I følgende beretninger forteller to unge medlemmer om sine egne erfaringer med å slutte seg til Kirken og hvordan de fant styrke til å klare det. Mens du leser om deres erfaringer, kan du tenke over hva du kan gjøre for å hjelpe en ny konvertitt eller en som vender tilbake til aktivitet, å finne styrke til å tilpasse seg sosialt og kulturelt, og til å vokse åndelig.
Jeg ventet i mange år før jeg ble døpt
Da jeg gikk på videregående skole, bestemte jeg meg for å slutte meg til Kirken etter å ha møtt misjonærene på engelsk-kurs, og etter å ha studert sammen med dem. Foreldrene mine reagerte ganske negativt da jeg fortalte dem at jeg ønsket å bli døpt. De visste ikke mye om Kirken, og de var redd jeg skulle bli innblandet i noe farlig. De trodde at Kirken ville komme i veien for min utdannelse og at jeg ikke ville kunne nyte livet på grunn av alle reglene. De ville ikke la meg bli døpt på to og et halvt år.
Jeg ble umiddelbart satt på prøve. I årene før jeg kunne bli døpt ba jeg om og om igjen om styrke og den nødvendige tro til å fortsette. Jeg kunne ikke gå i kirken eller være sammen med medlemmer eller misjonærer. Jeg måtte bygge opp min tro og mitt vitnesbyrd med bønn, skriftstudium og ord fra profeter i vår tid – alene. Jeg gikk glipp av mange interessante programmer og morsomme aktiviteter.
Da jeg flyttet til Roma for å studere, ble min biskop en sann venn som støttet meg når foreldrene mine ble veldig sinte. Han lærte meg at det var viktig å elske mine foreldre uansett.
Da jeg endelig ble døpt, kom mange medlemmer av menigheten og støttet meg. Jeg ble medlem av koret og fikk mange venner der. Deres vennskap og vennlighet fikk meg til å føle meg hjemme.
Når vi er trofaste mot Jesu Kristi læresetninger og følger hans eksempel på kjærlighet og omsorg for andre, vil nye konvertitter og undersøkere se at vi ikke bare snakker, men følger opp med handling.
Ottavio Caruso er fra Italia og er nå på heltidsmisjon.
Jeg passet ikke inn
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 13 år gammel. Jeg hadde et vitnesbyrd om evangeliet, men jeg hadde en nagende følelse av at jeg ikke helt passet inn i kirken. Alle andre kunne sangene og historiene fra Skriftene. Ikke jeg. Alle andre hadde minner fra Primærs aktiviteter eller familiens hjemmeaften-leksjoner. Jeg hadde aldri gjort noen av disse tingene.
I tillegg syntes alle å ha de samme interessene og oppfatningene – noen ganger svært sterke meninger som var motsatt av mine – om alt fra filmer og politikk til tolkningen av bestemte skriftsteder. Jeg så meg deg rundt på alle de nikkende hodene og tenke: “Dere er gode mennesker, og jeg er et godt menneske. Men vi er bare altfor forskjellige. Jeg hører ikke hjemme her.”
Jeg strevde med disse følelsene i flere år. Så husket jeg og leste om igjen beretningen fra Lukas 19 om Sakkeus. Fordi han var toller, var han upopulær og betraktet som en synder. Men da Jesus gikk gjennom byen hans, klatret Sakkeus opp i et tre for å se over folkemengden. Han brydde seg ikke om hva andre mente om ham. Det var denne handlingen – å klatre opp i treet og skille seg ut fra mengden – som gjorde ham i stand til å ha en svært vakker og personlig opplevelse med Frelseren. Da jeg leste, innså jeg at mine følelser av å være en utenforstående ikke kom fra Kristus. Jesus var inkluderende og tilgivende. Han søkte aktivt dem som ble dømt og utstøtt – de som syntes å være annerledes.
Jeg kan ikke si at jeg har aldri følt meg utenfor igjen. Det har jeg. Jeg har imidlertid lært at det som gjør meg annerledes – mitt utseende, andres syn på meg, det jeg er opptatt av, mitt syn på verden – dette er ikke grunner til å falle fra. Dette er grunner til at Kirken trenger oss alle, med alle våre forskjellige talenter, sterke sider og perspektiver.
Elaine Vickers bor i Utah i USA.