De 500 tapte ÅR: Fra Malaki til døperen Johannes
De 500 årene mellom Det gamle og Det nye testamente kan lære oss om tilstandene i oldtidens Palestina før Jesu Kristi komme, og hjelpe oss å fornye vår beslutning om å følge Frelseren.
Da profeten Malaki forlot dette jordeliv rundt 450 f. Kr., ble ingen sann profetisk røst hørt igjen på ca. 500 år. Vi kjenner denne perioden som den intertestamentale perioden – kløften mellom evangelieutdelingene i Det gamle og Det nye testamente. Uten en profet begynte folket i landet å bli oppdelt i parter og grupper, og alle hevdet retten til å tolke Skriftene og lede Herrens folk. Den sanne forståelse av Jehova avtok blant disse gruppene. En lang natt med forvirring fulgte, som endte da Gud sendte en ny profet, døperen Johannes, for å innlede en ny evangelieutdeling. Men selv da døperen Johannes og Frelseren underviste folket, var mange ute av stand til å overvinne verdens tradisjoner og oppfatninger som hadde utviklet seg og blitt sterkere i den intertestamentale perioden. Når vi forstår disse 500 årene og forvirringen som ledsaget dem, kan vi forstå mer av Frelserens virke og fornye vår beslutning om å følge ham.
Landflyktighet og trelldom – prisen for ulydighet
Profeter som Jesaja og Jeremia advarte Jerusalems innbyggere og sa at hvis de fortsatte å bryte sine pakter med Herren, ville byen og templet deres bli ødelagt. Denne profetien viste seg å være sann da Babylon første gang invaderte Juda rundt 600 f. Kr. og ødela dens landsbyer, byer og religiøse liv.
Til slutt falt Jerusalem i 587 f. Kr., og de landsforviste jødene ble tvunget fra sitt ødelagte hjemland (se Salmene 137:1). Noen ble værende i og rundt Jerusalem – herunder samaritanene, som etter hvert giftet seg med ikke-israelitter (se Jeremia 40:7, 11-12). Senere begynte landflyktige å vende tilbake til Palestina og gjenoppbygge sine hjem og sitt religiøse liv (se Esra 3). Templet i Jerusalem, som til slutt ble gjenoppbygget og ferdigstilt i 515 f. Kr., ble igjen sentrum for den jødiske gudsdyrkelse.
Fordi jødene forkastet samaritanenes tilbud om å hjelpe med å gjenoppbygge templet, bygget samaritanene et alternativt tempel på Garisim-fjellet, 64 kilometer nord for Jerusalem, på slutten av det fjerde århundre. Derfor ble gudsdyrkelsen og troen på Jehova oppdelt mellom det nye templet på Garisim-fjellet og templet i Jerusalem, fordi de kom med konkurrerende påstander om prestedømsmyndighet (se Johannes 4:20).
Denne vekkelsen varte imidlertid ikke lenge. Slik profeten Amos hadde profetert, sendte Herren etter Malaki “hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord” (Amos 8:11). Denne sentrale endringen fikk store konsekvenser idet folket forsøkte å forstå og etterleve loven uten en profets autoritative læresetninger og tolkninger.
Omstendighetene rundt frafallet
Som en virkning av dette frafallet, delte folket seg i grupper med forskjellige politiske, religiøse og sosiale dagsordener. De hadde også forskjellig tro og forskjellige tradisjoner med hensyn til Messias. De religiøse gruppene prøvde å etterleve Moseloven slik de forsto den, men hver gruppe tolket Skriftene ut fra så varierte perspektiver at det jødiske samfunn ble stadig mer splittet. Resultatet ble at den sanne forståelse av hvem Frelseren ville være, ble forvirret.
Da profetenes røster ble tause, ble prestene og de andre tempelarbeiderne, levittene, de viktigste lederne blant jødene, og gjorde krav på retten til å tolke Skriftene. Embedet høyprest mistet imidlertid sin betydning ettersom det ble kjøpt og solgt i denne perioden.
Mange jøder følte at prestene og levittene ikke oppfylte sitt ansvar for å undervise i loven på riktig måte (se Mosebok 33:10), og dermed utviklet det seg en ny gruppe som ønsket å undervise i loven. De var kjent som skriftlærde, og så opp til Esra, som hadde hjulpet sitt folk å bli ivrige etter å lære og adlyde loven (se Esra 7:25; Nehemja 8:1–8).
Aleksander den store erobret området i 332 f.Kr. Da han døde, ble riket fordelt på generalene hans. Med tiden kom Palestina under innflytelse av de gresktalende selevkidiske keiserne. I 167 f.Kr. forbød de selevkidiske herskerne den jødiske tro, herunder omskjærelse, og vanhelliget templet ved å ofre svinekjøtt på alteret. Mange jøder gjorde motstand, ledet av en familie kjent som makkabeerne eller hasmoneanerne. Opprøret – kalt makkabeerkrigen – bragte omsider frihet til jødene og opprettet en jødisk nasjon for første gang siden Jerusalems fall. På samme tid ble det dannet en annen religiøs gruppe kjent som hasideanerne, “de fromme”. De viste sin hengivenhet til Gud ved å prøve å etterleve alle aspekter av Moseloven slik de forsto den.
Det oppsto også andre religiøse grupper i den intertestamentale perioden, som alle gjorde krav på enerett til å tolke Skriftene. Fariseerne var en uavhengig religiøs gruppe som oppsto like etter makkabeerkrigen. De ble svært innflytelsesrike i det jødiske samfunn ved å innføre et smalt fokus på matlover og rituell renhet, som først og fremst var rotfestet i deres muntlige tradisjoner, ikke Skriftene. I hjemmet sitt prøvde de å oppføre seg som om de bodde i templet.
Sadduseerne, derimot, hvis opprinnelse fremdeles er ukjent, forkastet enhver tilknytning til muntlige tradisjoner, holdt seg strengt til de fem Mosebøkene, og vendte ryggen til andre profeters skrifter. Denne gruppen besto for det meste av eliten i Jerusalem. Da Jesus ble født, hadde de utvidet sin makt ved å ta kontroll over templet i Jerusalem.
Hver av disse religiøse gruppene bevarte tradisjoner og læresetninger som de mente var avgjørende for et gudfryktig liv. Men fordi de manglet veiledning fra en sann profet, ble de overlatt til sine egne tolkninger.
I påvente av en ny evangelieutdeling
Uavhengig av sin religiøse overbevisning, så fortsatt rettskafne menn og kvinner frem til Messias’ komme i den intertestamentale perioden. Diktere sang salmer og vanlige mennesker ba, snakket og drømte om hans komme – en David-lignende konge som skulle komme for å frelse sitt folk.
Én gruppe som ventet på Messias, var esseerne, som oppsto under den makkabenske konflikten. Esseerne mente at tempelprestene i Jerusalem var uhederlige og at templet trengte betydelige reformer. Etter deres syn var Messias komme nært forestående. De trodde han ville slutte seg til dem for å kaste av seg Romas undertrykkende åk, hvis ledere hadde erobret Palestina rundt 60 år før Jesu fødsel.
I likhet med reformasjonen som gikk forut for gjenopprettelsen, fant det i den intertestamentale perioden også sted hendelser som forberedte verden for Jesu Kristi komme. Denne gangen vokste det frem en bemerkelsesverdig produksjon av religiøs litteratur, herunder oversettelsen av Bibelen til gresk og begynnelsen av Dødehavsrullene og de apokryfiske bøker. I denne perioden ble tanker om engler, oppstandelse, himmel og helvete utviklet og foredlet.
Men uten en profet til å veilede dem, diskuterte jødene Skriftenes betydning og om hvem Messias skulle bli. Selv om de fleste ventet på en David-lignende Messias (en som stammet fra kong David), forfektet andre en Messias som var sønn av Aron – en presteaktig Messias. Atter andre forventet ikke at Messias skulle komme i det hele tatt.
Så mange forventninger hadde bygget seg opp blant de forskjellige gruppene i den intertestamentale perioden at gruppene ikke visste hvordan de kunne gjenkjenne den sanne Messias da han kom til dem. Noen av gruppene – skriftlærde, fariseere, esseere eller saddukeere – aksepterte døperen Johannes som profet eller Jesus som Messias. Noen medlemmer av disse gruppene ble Johannes og Jesu hovedmotstandere under deres tjenestegjerning (se Matteus 21:23–46).
Debatter og ordstrid om Messias fortsatte blant de forskjellige gruppene. Den første profet i den nye evangelieutdelingen, døperen Johannes, bekjentgjorde den sanne Messias komme og forklarte hva slags frelse han ville tilby. Idet han viste til Jesus Kristus, sa Johannes: “Se, Guds Lam som tar bort verdens synd” (Johannes 1:29). Mange jøder aksepterte Johannes da han forberedte folket på Kristi komme.
Da Jesus Kristus innledet sin tjenestegjerning, underviste han folket “som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde” (Matteus 7:29). Han hadde mange diskusjoner med religiøse ledere, hvor han forklarte læren om ekteskap, oppstandelse, Guddommen og sin rolle som verdens Frelser. Ettersom mange av de religiøse lederne forkastet ham (se Matteus 26), fortalte Jesus dem: “Dere kjenner verken meg eller min Far. Hvis dere kjente meg, da kjente dere også min Far.” Han tilføyde: “Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg” (Johannes 8:19, 42).
Fordi de forventet en Messias som var så annerledes enn Jesus, forkastet de ham. Heldigvis lever vi i en tid da evangeliets sannheter er bygget på de grunnleggende læresetningene fra profeter og apostler (se Efeserne 2:20). Vi trenger ikke å velge blant de åndelige sidevindene som oppstår uten veiledning av profeter og apostler. Når vi følger våre siste-dagers profeter og apostler, vil vi lære å forstå Frelseren Jesu Kristi sanne lære, som ble åpenbart til profeten Joseph Smith:
“For [jeg] så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og [jeg] hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne,
at ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud” (L&p 76:23–24).