Pionerer i alle land
Kirken i Sverige: Vekst, utvandring og styrke
Artikkelforfatteren bor i Sverige.
Kirken i Sverige har gjennomlevd utvandringen av trofaste medlemmer, ugunstige mediereportasjer og stadig mer verdslig omgivelser, men Herren fremskynder sitt verk i dette utvalgte landet.
I 1849 kalte president Brigham Young et lite antall menn til å reise til forskjellige deler av verden for å forkynne evangeliet. En tidligere svensk sjømannen, John Forsgren, som hadde sluttet seg til Kirken i Massachusetts i USA og reist til Saltsjødalen, ba president Young om å bli sendt til Sverige som misjonær. Han ble kalt til å tjene og kom til Sverige i juni 1850.
Eldste Forsgren besøkte først sine yngre søsken i Gävle. Hans bror Peter var syk, og legene sa at det ikke var noe de kunne gjøre for ham. Eldste Forsgren forklarte hensikten med sin misjon for sine søsken, og deretter salvet og velsignet han Peter, som ble helt frisk. Den 19. juli 1850 døpte eldste Forsgren sin bror, som ble den første konvertitten i Sverige.
Eldste Forsgrens søster, Erika, hadde en interessant opplevelse som forberedte henne og Peter til å motta evangeliet. Noen måneder før hennes brors ankomst gikk hun i kirken slik hun hadde for vane. Mens de sang en salme, så hun en person som sto foran henne og sa: “Den femte dag i juli vil en mann komme til deg med tre bøker, og alle som tror på det som er skrevet i disse bøkene, vil bli frelst.” Da hennes bror kom med Bibelen, Mormons bok og Lære og pakter, trodde hun på vitnesbyrdet hans uten å tvile.1
Dessverre måtte eldste Forsgren forlate landet etter bare tre måneder. Etter noen få år ble andre misjonærer sendt til Sverige. De fant innbyggerne i Skönabäck i Skåne fylke mottakelige for evangeliet. Det var så mange som ble omvendt til evangeliet der, at den første grenen ble organisert i 1853, med 36 medlemmer. En av de første lederne i Skåne var Carl Capson, som ble kalt som grenspresident i Lund. Rundt 100 medlemmer var tilstede på den første konferansen i Kirken på Carls låve, som ble holdt om kvelden for å unngå forfølgelse.2
Kvinner med tro
Kvinner som mottok evangeliet, ble støttepilarer i Sverige. Ett eksempel er den første som tok imot evangeliet i Vingåker, Britta Olsdotter Persson. For å forsørge familien reiste hun i 1877 til Stockholm for å selge vevearbeidene sine. Der møtte hun misjonærene, skjønte at de underviste sannheten og ble døpt, 50 år gammel.
Hennes omvendelse til evangeliet og tapre arbeid for å fremme Herrens verk førte til slutt til flere dåp, og en gren ble opprettet i Vingåker. Hennes etterkommere er fremdeles aktive i Kirken. Søster Perssons tippoldebarn Laila Krylborn bemerket: “Det er herlig å se hva som har hendt i våre barns og barnebarns generasjoner. Nå har familiene våre flere prestedømsbærere og misjonærer.”
En annen pionerkvinne var Lovisa Munter fra Uppsala. Hun ble medlem i 1886, og var trofast til hun døde 91 år gammel. Mang en søndag gikk hun til møtesalen, tente lyset og ventet på at de andre medlemmene skulle komme. Ofte kom ingen. Klokken 11 tenkte hun: “Gud burde ikke behøve å vente.” Hun sang en sang, holdt bønn og en liten tale, og avsluttet så med en sang og en bønn igjen.
Når hun fikk anledning til å reise til Stockholm med tog, delte søster Munter ut brosjyrer om Kirken. Hennes trosarv fortsetter. Flere av hennes etterkommere har vendt tilbake til Sverige som misjonærer.3
Misjonærer besøkte også Smedjebacken i Dalarna fylke. Blant annet ble en familien Jansson medlem av Kirken i 1886. En etterkommer av denne familien var Reid Johnson, en misjonær som kom til Sverige etter andre verdenskrig. Han kom tilbake flere ganger etter sin misjon – som misjonspresident, regionalrepresentant og tempelpresident. Familien Jansson frembragte også en hustru til en profet, søster Frances Monson.
De overvant forfølgelse
I flere tiår var forfølgelsene mot Kirkens medlemmer alvorlige. Mange misjonærer havnet i fengsel, blant andre Mikael Jonsson, en innfødt svenske. Han ble arrestert i 1852 og ført i lenker 770 km til Malmö, hvor han ble kastet i slottsfengselet, utmattet av sult og savn. Han fikk besøk av en prest, som fant ut at eldste Jonsson var en intelligent mann med utdannelse. Presten sa at han var villig til å hjelpe ham, og lovet ham til og med videre utdannelse – på betingelse av at han sluttet seg til den lutherske tro og fornektet “mormonismen”. Eldste Jonsson ville ikke fornekte sin tro, og derfor ble han landsforvist.4
Carl A. Carlquist, født i nærheten av Vänersborg i 1857, var en annen trofast misjonær. I en alder av 17 hadde han et sterkt ønske om å forkynne evangeliet, og ble kalt til å dele ut Kirkens brosjyrer i og rundt Jönköping. Han var fattig, så grenens medlemmer, syv enker og deres barn, skaffet en dressjakke og støvler til ham. Carl hadde ingen frakk til vinteren, men han fikk lov til å låne en i noen timer hver dag av noen av medlemmene når de ikke trengte sine.5
Carl utvandret senere til Utah og giftet seg med Hulda Östergren, en svensk innvandrer. Han kom tilbake til Sverige på misjon to ganger, blant annet som misjonspresident for Den skandinaviske misjon. Mye av hans siste misjon gikk med til å korrigere falske rapporter om Kirken som ble publisert av pastor P. E. Åslev, en prest som hadde bodd i Salt Lake City og ble ansatt for å fremme negative følelser overfor mormonene i Sverige. I 1912 skrev for eksempel Åslev en artikkel i avisen Svenska Dagbladet hvor han hevdet at bror Carlquist var polygamist.6 Carls innsats omfattet å møte kong Gustaf V og å gjendrive Åslevs påstander på offentlige møter.7
For å bekjempe Åslevs påstander tilbød et lokalt medlem, Einar Johansson, seg å snakke for Kirken. Han gikk til søksmål fordi Åslev også hadde sagt at Kirkens misjonskontor “drev slaveri med hvite”, en ærekrenkende påstand.8 Bror Johansson fikk stor betydning som leder for Kirken i Sverige, blant annet som grenspresident i Stockholm.9
Til tross for forfølgelse i denne perioden, ble mange omvendt til evangeliet. Det mest fremgangsrike året hittil var 1862, da 640 personer ble døpt og bekreftet. De fleste av konvertittene dro imidlertid snart til Utah. Den gangen oppfordret lederne til denne utvandringen for å styrke Kirken der. Resultatene av denne utvandringen sees i dag: omtrent halvparten av Utahs innbyggere har skandinaviske røtter.
I 1910 besøkte imidlertid president Joseph F. Smith Stockholm og oppfordret medlemmene til å bli der og bygge opp Kirken i Sverige.
Kirken etter andre verdenskrig
Da andre verdenskrig brøt ut, måtte alle amerikanske misjonærer dra hjem. Lokale svenske menn ble da bedt om å virke som misjonærer. C. Fritz Johansson, som hadde sluttet seg til Kirken i 1931, ble kalt som ny misjonspresident. Ett år før krigen solgte han dagligvareforretningen sin og ble misjonær sammen med sin hustru og tre barn. Da krigen var over, ble president Johansson og syv misjonærer fra Sverige kalt til å innlede misjonærarbeidet i Finland, som hadde blitt stoppet på grunn av krigen.
Da amerikanske misjonærer kom tilbake til Sverige i 1946, underviste de i engelsk som en del av sitt misjonærarbeid, og mange av elevene ble medlem av Kirken. Veksten varte imidlertid ikke lenge, for mange svenske medlemmer utvandret til Utah. Frykt for sine tidligere fiender, oppmuntring fra misjonspresidenten og anledning til å motta sine tempelordinanser motiverte 250 aktive medlemmer til å forlate Sverige mellom 1948 og 1950.
Én slik familie var Oskar og Albertina Andersson, som ble medlem av Kirken i 1915. Etter andre verdenskrig tok Oskar, Albertina og syv av deres barn som hadde giftet seg med medlemmer, den hjerteskjærende beslutningen om å selge alt de eide og “reise til Sion”. Fra 1949 til 1950 forlot 29 medlemmer av familien Andersson Sverige. Oskar og Albertina forlot sitt hjem, tre barn og fire barnebarn, som de aldri skulle få se igjen. De kom til en ørken og en by hvor de snakket et språk de ikke forsto. Men for disse trofaste medlemmene var det å være nær templet viktigere enn noe annet.
Medlemmer av familien Andersson har siden virket som misjonærer og kirkeledere i alle deler av verden, blant annet som områdepresident i Afrika og tempelpresident i Sverige.
Men andre medlemmer av Kirken bestemte seg for å bli i Sverige, og ble ledere. En av dem var Bo Wennerlund, en ung far som ble døpt i 1949. Han ble en viktig leder i Kirken i Sverige, og virket som misjonspresident, regionalrepresentant og tempelpresident.
Tempelvelsignelser i Sverige
Utvandringen opphørte i stor grad da et tempel ble innviet i Sveits i 1955. I 30 år foretok de svenske medlemmene den mange dager lange reisen dit med tog, buss, bil og til og med fly – noen ganger flere ganger i året.
Medlemmene følte grenseløs glede da et tempel ble bygget i Stockholm og innviet i 1985. Berit Vennerholm, et medlem av Västerhaninge menighet, beskriver innvielsen som “en sårt etterlengtet og strålende opplevelse. Det jeg husker best var da vi alle vinket med våre hvite lommetørklær og ropte: ‘Hosianna!’”
Valg av tempeltomt viser Herrens hånd i prosessen. Etter mange diskusjoner med flere bydeler i Stockholm-området, ble to egnede tomter funnet. En komité av lokale ledere i Kirken foreslo en av dem, men Kirkens president besluttet at den andre ville være bedre. Denne beslutningen har vist seg å være inspirert, ettersom den andre tomten senere viste seg å være uegnet for et tempel.
Selv om Kirken har slitt med å få positiv oppmerksomhet i svenske medier, fikk den det en gang i 1984, da de unge brødrene i familien Herrey vant den største sangkonkurransen i Europa. Deres opptreden på TV og i avisene ga Kirken god publisitet, og mange unge sluttet seg til Kirken på denne tiden.
På slutten av 1980-tallet var et annet medlem som fikk god pressedekning, den 35 år gamle amerikanske ambassadøren i Sverige, Gregory Newell, som ofte var å se på forskjellige offentlige arrangementer. Han og hans hustru kom tilbake til Sverige i 2011 for å presidere over Sverige Stockholm misjon frem til juli 2014.
President Newell presiderte over et økende antall misjonærer, fra 84 til 205. Ettersom det er få og dyre leiligheter i Sverige, beskriver han det som “et mirakel at misjonen klarte å finne ytterligere 56 leiligheter til våre ankommende misjonærer.”
Virkelig vekst
I etterkrigstiden har Sverige blitt et stadig mer verdslig land. Det finnes imidlertid mange innvandrere som søker Gud. Hver sjette svenske i dag er født utenfor landet. Flertallet av dem som slutter seg til Kirken i Sverige, er innvandrere. President Newell beskrev noen nye konvertitter: “Brødre og søstre fra 28 land har blitt omvendt til Kirken i Sverige. Jeg har uttrykt min oppfatning at Herren samler Israel ved å spre dem fra deres hjemland. Det foregår en tydelig fremskyndelse av arbeidet i vår tid i dette utvalgte landet.”
Kirken vokser også blant medlemmene. Flerstavskonferanser tiltrekker seg mange unge mennesker fra nabolandene og bidrar til å bygge opp nye familier. Det offentliges generøse barnetrygd og betalt permisjon for nybakte foreldre gjør det mulig å ha ganske store familier.
I dag reiser de fleste av de aktive unge medlemmene på misjon over hele verden. En hjemvendt misjonær, David Halldén, den første misjonæren i Jekaterinburg i Russland, har i dag en flott familie med seks barn. Han forteller hvordan evangeliet hjelper familien hans: “Det er så mange røster som kan føre barn på villspor. Evangeliet hjelper oss å styrke dem og få deres tillit.”
Til tross for det verdslige miljøet og en del dårlig publisitet, bor det mange trofaste medlemmer og sterke ledere i Kirken i Sverige. Medlemmene verdsetter den hjelp som Kirkens læresetninger og aktiviteter gir familier og enkeltpersoner, og det er deres store ønske at mange flere vil motta det gledelige budskapet om Jesus Kristus og hans forsoning.