Malaki

“[Jesus] befalte dem at de skulle skrive de ord som Faderen hadde gitt Malakias” (3 Nephi 24:1).

Navnet mitt betyr “min budbringer”, og som sådan videreformidlet jeg “Herrens ord til Israel”.¹ På min tid, ca 450 år før Kristi fødsel,² ble mange av jødene motløse og hadde sluttet å leve rettskaffent. Herren refset dem gjennom min undervisning.³

Jødenes prester fra Levis stamme var normalt opptatt av å sørge for ordinanser, men levittene var fordervet på min tid. De var utakknemlige, nektet å hedre Gud og ofret urent brød og ufullkomne dyreofringer.⁴ De hadde brutt prestedømmets pakt som Gud hadde inngått med Levi.

Folket – ikke bare prestene – var også fordervet. De giftet seg utenfor pakten, skilte seg fra sin ungdoms hustru og nektet å betale tiende og offergaver.⁵

Men selv da Herren talte mot disse ugudelige handlingene, var han villig til å tilgi fordi han elsket sitt folk: “Vend om til meg, så vil jeg vende meg til dere.”⁶ Én måte å vende tilbake til Herren på var å bringe “hele tienden inn i forrådshuset”.⁷

Folket klaget: “Fåfengt er det å tjene Gud… Ikke bare går det dem vel, disse som gjør det onde,”⁸ men jeg underviste at navnene på dem som “frykter Herren og tenker på hans navn”, ble skrevet i “en minnebok”.⁹

Jeg profeterte også at ved Herrens annet komme, skal de ugudelige “være som halm”, men for dem som frykter hans navn, “skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.”¹⁰

Jeg profeterte at før det annet komme ville profeten Elijah komme for å gjengi de prestedømsnøkler som ville “vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre”.¹¹

Gjennom mine læresetninger ser vi at Herren husker sitt folk og holder sine løfter til sine trofaste barn. Han ønsker at vi skal tro på disse løftene og, gjennom omvendelse, vende tilbake til ham.¹²