Budskap fra Det første presidentskap
Fyll verden med Kristi kjærlighet
Når vi tenker på julen, tenker vi ofte på å gi og motta gaver. Gaver kan være en del av en avholdt tradisjon, men de kan også virke som en avledning fra denne høytidens enkle verdighet og hindre oss i å feire vår Frelsers fødsel på en meningsfylt måte.
Jeg vet av personlig erfaring at de mest minneverdige julehøytider kan være de mest beskjedne. Gavene som ble gitt da jeg var barn, var så absolutt beskjedne sammenlignet med dagens. Noen ganger fikk jeg en lappet skjorte eller et par hansker eller sokker. Jeg husker en spesiell jul da min bror ga meg en kniv med treskaft som han hadde skåret ut.
Man trenger ikke dyre gaver for å gjøre julen meningsfylt. Jeg minnes en historie eldste Glen L. Rudd fortalte. Han var medlem av De sytti fra 1987 til 1992. En dag før jul for mange år siden, mens han ledet et biskopenes lagerhus, informerte en leder i Kirken ham om en trengende familie som nylig hadde flyttet til byen. Da han dro for å besøke dem i deres lille leilighet, fant han en alenemor med fire små barn under 10 år.
Familiens behov var så store at moren ikke kunne kjøpe noe ekstra godt å spise eller gaver til sine barn den julen – hun hadde ikke engang råd til et tre. Bror Rudd snakket med familien og fant ut at de tre små jentene ønsket seg en dukke eller et kosedyr. Da han spurte den seks år gamle sønnen hva han ønsket seg, svarte den sultne lille gutten: “Jeg ønsker meg en bolle med havregrøt.”
Bror Rudd lovet den lille gutten havregrøt og kanskje noe annet. Så dro han til biskopenes lagerhus og fant mat og andre forsyninger for å dekke familiens umiddelbare behov.
Samme morgen hadde en gavmild siste-dagers-hellig gitt ham 50 dollar “til noen som trenger det”. Med denne gaven tok bror Rudd med seg tre av sine egne barn og dro på julehandel. Barna valgte ut leker til de trengende barna.
Etter å ha lastet opp bilen med mat, klær, et juletre og litt pynt, kjørte familien Rudd til familiens leilighet. Der hjalp de moren og barna å sette opp treet. Deretter la de gaver under det og ga den lille gutten en stor pakke havregryn.
Moren gråt, barna strålte av glede, og alle sang en julesang. Den kvelden da familien Rudd satte seg for å spise middag, takket de for at de hadde vært i stand til å bringe litt juleglede til en annen familie, og hjelpe en liten gutt å få en bolle med havregrøt.1
Kristus og gavmildhetens ånd
Tenk på den enkle, men verdige måten vår himmelske Fader valgte å markere sin Sønns fødsel på. På denne hellige kvelden viste ikke englene seg for de rike, men for hyrdene. Jesusbarnet ble ikke født i et herskapshus, men i en krybbe. Barnet ble ikke svøpt i silke, men i simpelt tøy.
Denne første julens enkelhet bar bud om hvordan Frelserens liv skulle bli. Selv om han hadde skapt jorden, vandret i storhet og herlighet og hadde stått ved Faderens høyre hånd, kom han til denne jord som et hjelpeløst barn. Hans liv var et eksempel på beskjeden edelhet, og han vandret blant de fattige, de syke, de nedslåtte og de som hadde tungt å bære.
Selv om han var konge, brydde han seg ikke om menneskenes heder eller rikdom. Hans liv, hans ord og hans daglige aktiviteter var monumenter for enkel, men gjennomgripende verdighet.
Jesus Kristus ga oss et fullkomment mønster for det å gi. Til dem hvis hjerte er tynget av ensomhet og sorg, kommer han med medlidenhet og trøst. Til dem hvis kropp eller sinn er rammet av sykdom og lidelse, kommer han med kjærlighet og helbredelse. Til dem hvis sjel er nedtynget av synd, tilbyr han håp, tilgivelse og forløsning.
Om Frelseren var blant oss i dag, ville vi ha funnet ham der han alltid var – i tjeneste for de saktmodige, de nedslåtte, de ydmyke, de nødlidende og de fattige i ånden. Gjennom denne julehøytiden og alltid kan vi gi av oss selv til ham ved å vise vår kjærlighet slik han gjør det. Måtte vi minnes den ydmyke verdighet som kjennetegnet hans fødsel, hans gaver og hans liv. Og måtte vi, ved våre enkle velgjerninger, vår kjærlighet og vår medfølelse, fylle verden med hans kjærlighets lys og hans helbredende kraft.