Han trenger min tjeneste nå
Jean Hedengren Moultrie, Washington, USA
Jeg sitter ved symaskinen og mater tråd inn i sømmer av flanell. Barnemønstre i duse farger pryder forsidene, og koordinerende farger danner baksiden av nyfødt-teppene jeg syr.
Hjelpeforeningen i menigheten setter sammen nyfødtpakker til fattige og katastroferammede områder. Jeg er en amatør på søm, men jeg gjør mitt beste for å bidra. Jeg liker å velge stoff til prosjektet og klippe ut ruter til lappetepper.
Jeg setter tøybitene sammen, syr rundt kantene og lar et område være åpent slik at teppet kan vrenges. Så syr jeg langs kantene, klipper av hjørnene, vender teppet slik at de fargerike sidene er på utsiden, og syr sammen det åpne området.
Jeg syr langs kantene igjen for å forsterke sømmene. Jeg legger stoffet forsiktig på plass og skynder meg av gårde. Når jeg skynder meg for å bli ferdig så jeg kan fortsette med huslige plikter, slår tanken meg: “Hva om jeg sydde dette teppet til Jesusbarnet?”
Når jeg tenker dette, roer jeg ned og retter sømmene med stor omhu. Men selv om jeg gjør mitt beste, går ikke sømmene rett.
Deretter syr jeg en rute på 25 cm i midten for å feste forsiden til baksiden. Jeg lager en mal av kartong, legger den midt på teppet og markerer forsiktig rundt den. Jeg legger stoffet på plass, setter nålen forsiktig ned og syr omhyggelig.
Når jeg er ferdig, klipper jeg trådene og trekker ut det ferdige teppet. Det er ikke kvadratisk – det er en blanding mellom et trapes og et parallellogram.
Jeg legger teppet til side, finner frem ny flanell og begynner på nytt – og er enda mer nøye med denne gaven som skal være Guddommen verdig. Men selv med den ekstra anstrengelsen, blir resultatene bare litt bedre. Hvert teppe jeg syr, er ufullkomment.
Jeg føler ikke at jeg kan ta noen av teppene med til innsamlingsstedet, i hvert fall ikke i år. Jeg vil fortsette å øve, og kanskje en dag kan jeg yte et bidrag.
Men så slår en annen tanke meg: “Hvis du venter til sømmen din er fullkommen, vil Jesusbarnet være i Egypt.”
Jeg forstår. Anledningen til å tjene ville være borte. Frelseren aksepterer våre offergaver når vi gjør vårt beste, selv om de er ufullkomne. Jeg vet at en nyfødt, inntullet i et mykt, rent teppe, ikke ville nekte å sove fordi hjørnene ikke var rette.
Når jeg tenker på om mine anstrengelser vil ha noen betydning for verdensomspennende behov, tenker jeg på Kristi rettledning: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40).
Så jeg fortsetter å sy tepper, idet jeg gjør mitt beste for å gjøre dem så pene som jeg kan. Jeg vet at det finnes behov nå, ikke en eller annen gang i fremtiden når jeg kan sy dem perfekt.