Bønn sammen med Zara
Artikkelforfatteren bor i Queensland i Australia.
En varm sommerdag inviterte Reesey og Cheyenne Zara over for å leke. Mamma laget en matbit. Jentene satte seg ved bordet for å spise.
Mamma kuttet opp mango fra mangotreet deres. Hun la epleskiver og druer på en tallerken. Reesey så på den deilige maten. Hun husket å holde bønn før hun spiste. Hun spurte Zara: “Ber dere hjemme hos dere?”
“Hva er det?” spurte Zara.
“Slik,” sa Cheyenne. Hun foldet armene og bøyde hodet. Hun ba for maten. Da hun var ferdig, sa hun: “Ser du? Sånn. Enkelt!”
“Vi gjør ikke det hjemme hos oss. Vi bare spiser,” sa Zara.
Reesey hadde aldri tenkt på å ikke be. “Mamma,” sa hun, “kan vi slutte å be?”
Mamma smilte mens hun bar kopper med isvann til bordet. “Vi liker å takke vår himmelske Fader for det han har gitt oss. Vi kommer til å fortsette å be. Men det er helt i orden om andre ikke gjør det.”
Reesey visste at mamma hadde rett. Hun var glad når familien hennes ba. Kanskje Zara også ville bli glad av å be. “Du kan jo prøve det”, sa hun til Zara. “Bønn er bra.”
“Jeg liker når vi ber”, sa Cheyenne. “Det føles som om jeg smiler innvendig.”
Zara smilte. “Kanskje det”, sa hun og spiste en skive mango.
Reesey og Cheyenne var glade for at de kunne fortelle venninnen sin om bønn. De spiste opp og løp ut igjen for å leke.