Jeg fikk tilbake mine pakter
Jeg lærte å verdsette mine pakter etter å ha opplevd å miste dem ved utelukkelse.
Illustrasjoner: Dilleen Marsh
Jeg vokste opp i Kirken, og ble døpt og bekreftet da jeg var åtte år gammel. Evangeliet var en livsstil for meg og for de fleste av menneskene rundt meg. Den hellige ånd var en svært kjent og kjær tilstedeværelse i mitt liv.
Da jeg ble utelukket, følte jeg en nesten håndgripelig følelse forlate meg. Det føltes som om tankegangen min hadde blitt forstyrret og bremset, og det var forvirrende og vanskelig å ta beslutninger. Jeg var engstelig og hadde vanskelig for å føle fred.
Jeg hadde aldri skjønt hvordan det å miste mitt medlemskap ville forandre livet mitt fullstendig. Jeg kunne ikke lenger bruke tempelkledningen eller gå i templet. Jeg kunne ikke betale tiende, utføre noe kall, ta del i nadverden eller bære vitnesbyrd eller be i kirken. Jeg hadde ikke lenger Den hellige ånds gave. Men det verste var at jeg ikke var i et paktsforhold til min Frelser gjennom dåpens og templets ordinanser.
Jeg var fortvilet og redd. Mine tre barn var da 16, 14 og 12 år gamle. De var min arv, så jeg ønsket inderlig å gi dem en arv av håp. Jeg satte meg ned med dem og fortalte dem at hvis jeg skulle dø før jeg kunne bli døpt på ny, trengte jeg at de utførte ordinansen igjen på mine vegne så snart det var tillatt. Jeg var redd for at jeg ikke lenger hadde velsignelsene ved å holde mine dåpspakter, og jeg var bekymret for at jeg kanskje ikke kunne vaskes ren igjen.
Min vei tilbake
Jeg hadde aldri tvilt på at Kirken var sann og at evangeliet var slik jeg ønsket å leve livet, så jeg fortsatte å gå i kirken. Jeg ønsket at min himmelske Fader skulle vite at jeg elsket ham, og at jeg var så lei meg for det jeg hadde gjort. Jeg gikk i kirken hver uke, selv om det var veldig vanskelig. Menigheten var utilpass med at jeg var der, og nesten ingen ville snakke med meg. En spesiell ung kvinne med Downs syndrom som heter Holly, var imidlertid spesielt kjærlig. Hver søndag når jeg kom inn i kirkesalen, løp hun mot meg, slo armene rundt meg, ga meg en god klem og sa: “Det er så godt å se deg! Jeg er glad i deg!” Det føltes som om hun handlet for Frelseren, som fortalte meg at han var glad for at jeg var der.
Det var spesielt vanskelig å måtte la nadverden gå forbi meg uten å kunne ta del, for jeg visste at jeg ikke fikk velsignelsene. Det er virkelig en velsignelse å ta nadverden. Det er fantastisk å bli velsignet med å bli gjort ren ved Frelseren og hans sonoffers kraft, å få tilgivelse for våre synder og mangler uke etter uke, og igjen å forplikte oss med kjærlighet og trofasthet til pakten vi har inngått om alltid å minnes Frelseren og holde hans bud.
Fordi det var så viktig for meg å betale tiende, åpnet jeg en bankkonto og satte inn tienden min på den hver måned. Jeg ville at Herren skulle vite at selv om han ikke kunne ta imot tienden min nå, ønsket jeg fortsatt å betale den. Jeg var enslig på den tiden og oppdro mine tre tenåringsdøtre, og jeg følte at jeg trengte velsignelsene ved å vise Herren min villighet til å betale tiende, selv om jeg ikke kunne. Jeg er ikke det minste i tvil om at vi ble svært velsignet på grunn av det.
Velsignelser gjengitt
Jeg ble døpt på ny litt over et år etter at jeg ble utelukket. For en lettelse det var å komme opp av vannet og vite at Jesus nå var min talsmann, min partner. Han hadde betalt for mine synder, og jeg var igjen i et paktsforhold til ham. Jeg var fylt av takknemlighet!
Jeg mottok Den hellige ånds gave igjen. Jeg følte igjen en virkelig tilstedeværelse: Min kjære venn var tilbake for godt! Jeg ville prøve så hardt å ikke krenke ham igjen, slik at han ikke ville måtte å forlate meg.
Jeg lukket kontoen med tienden min på, skrev sjekken og ga den ivrig til biskopen.
Fem år senere var jeg i stand til å få mine tempelvelsignelser gjengitt. Jeg følte meg så lettet og takknemlig. Nok en gang var jeg omsluttet av kjærlighet og beskyttet ved kraften av de pakter jeg hadde inngått i templet.
Jeg er nå beseglet til en mann som elsker meg, og jeg ham, og sammen prøver vi aktivt å grunnfeste vår besegling som et paktsforhold som vil vare gjennom evigheten.
Samvittighetsnagets trelldom
I de 20 årene siden har jeg noen ganger følt dypt samvittighetsnag skylle over meg og gjøre meg svært ulykkelig og bekymret. Jeg lurte på om jeg hadde gjort nok for å omvende meg, og om jeg virkelig hadde fått tilgivelse. Så sent som for bare noen år siden, følte jeg noe tilsvarende som Alma den yngre, som beskrev følelsene sine i Alma 36:12-13:
“Jeg var sønderrevet i evig pinsel, for min sjel var i høyeste grad opprørt og sønderrevet av alle mine synder.
Ja, jeg husket alle mine synder og misgjerninger, og for dette ble jeg pint med helvetes smerter. Ja, jeg forsto at jeg hadde gjort opprør mot min Gud, og at jeg ikke hadde holdt hans hellige bud.”
En dag knelte jeg ned i bønn og spurte: “Far, har jeg gjort nok? Jeg vil gjøre hva som helst for å bli kvitt denne følelsen.” Så ventet jeg og lyttet med hjertet.
Svaret kom svært tydelig: “Du har gjort nok.” Jeg ble overveldet av ren glede. Jeg kunne ikke slutte å smile, og gledestårene rant. Hele den dagen var jeg ør av glede. All skam og skyldfølelse var borte for godt.
Igjen tenkte jeg på Alma den yngres opplevelse:
“[Jeg kunne] ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder.
Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så! Ja, min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært.” (Alma 36:19-20).
Min reise for å gjenvinne mitt medlemskap i Kirken og mitt paktsforhold til Frelseren var hjerteskjærende og dyptfølt. Jeg kom ut av denne prøvelsen vel vitende om at Jesu Kristi forsoning er meget dyrebar. Det har tatt meg nesten alle disse 20 årene å komme over skammen og skyldfølelsen ved min utelukkelse, og å finne styrke til å dele mine erfaringer med andre. Jeg håper min erfaring inspirerer andre til å finne mot til å forandre seg og til å strekke seg ut til dem som ønsker å forandre seg. Jeg kan stå og vitne uten tvil om at Kristi forsoning er virkelig. Hans kraft kan forandre livet ditt, ikke bare til det bedre, men til det aller beste.
Jeg elsker mitt medlemskap i Kirken inderlig. Det er en uvurderlig gave og en fantastisk velsignelse i mitt liv. Jeg ønsker aldri å være uten den igjen.