Refleksjoner og speilbilder
Våket over av vår himmelske Fader
Foto: Tobias Keller/Unsplash
Før Alzheimers tok forstanden hans, hadde far alltid en historie eller en sang på lur til barna sine. Jeg kan huske da han satt i den store stolen sin og holdt lillebroren min på fanget mens hans milde røst fylte rommet med historier fra hans ungdom – alt fra å stelle kyrne mens katten lå over skuldrene hans, til å ake nedover den røde Escalante-klippen i Utah. Så, når min bror begynte å lukke øynene, sluttet historiene, og den samme cowboy-vuggesangen begynte:
Lukk dine søvnige øyne, min lille cowboy,
mens din himmelske Fader våker over deg.
Det er på tide å sove nå, nok en dag er over.
Sov nå, sov i ro, min kjære lille cowboy.1
Nå er min lillebror far, og pappa ligger i en sykehusseng i San Diego i California. Selv om han ser palmer, tror han at han er en gutt som vender vannspredere nedover rader med mais, tomater og grønne bønner. Men det gjør han ikke. Han er i ferd med å dø.
Dag etter dag samles min mor, mine brødre og min søster rundt sengen hans. Mor ringer meg hjemme i fjellene i Utah. Hun forteller meg at når hun viser min far gamle familiebilder, kan hun se et smil i det innhulte ansiktet. Andre ganger vandrer hans brødre, som for lengst er døde, inn og ut av hans sinn og hjerte. Hun prøver å få ham til å spise, men han nekter. Han sier at brødrene hans har fisket noen ørret, og at han må gå og ta seg av hestene før middag.
En etter en har vi slått oss til ro med vissheten om at når han forlater dette jordeliv, vil far bli “tatt hjem til den Gud som ga [oss] liv,” til “paradis… hvor [han] skal hvile fra alle sine vanskeligheter og fra all bekymring og sorg” (Alma 40:11-12).
Jeg ringer mor, og hun rekker telefonen til pappa. Til min overraskelse, begynner han å synge for meg: “Lukk dine søvnige øyne, min lille cowboy, mens din himmelske Fader våker over deg”.
Jeg lurer på om pappa egentlig vet at det er meg. Det gjør han nok ikke, men denne sangen kommer som en gave drivende inn i mitt hjerte. Jeg gråter av takknemlighet for denne milde barmhjertigheten fra min himmelske Fader og for hans frelsesplan. Snart er vuggesangen over, og jeg forestiller meg pappa som begynner å lukke øynene. Øyeblikket er borte, men jeg finner håp i vissheten om at døden er en del av Guds plan for å bringe oss hjem til ham. Jeg tror på Guds plan og hans kjærlighet til oss når vi forlater dette liv. Jeg hvisker: “God natt, pappa. Sov nå. Vår himmelske Fader våker over deg”.