Tjeneste i Kirken
ENSOM tjenestegjerning i Sarajevo
Artikkelforfatteren bor i Rheinland-Pfalz i Tyskland.
På søndager pleide jeg å synge, be og holde taler for meg selv. Ville andre medlemmer også begynne å delta på møtene?
Illustrasjon: Mia Price/Shannon Associates
Som ansatt i det tyske Forsvaret, tilbrakte jeg mer enn halve 1999 i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia-Herzegovina. Mitt militæroppdrag innebar store utfordringer og lange dager, men jeg tok meg alltid tid til å gå i kirken i et lite kapell som ble brukt av forskjellige trossamfunn i leiren vår med 750 mennesker.
Da jeg kom til kapellet en søndag ettermiddag, fant jeg dørene låst. Jeg fant ut at de andre medlemmene av Kirken i leiren hadde blitt beordret til andre steder. Jeg ble skuffet fordi jeg hadde gledet meg til å gå i kirken og ta del i nadverden. Før jeg kom til Sarajevo hadde jeg det travelt som grenspresident i Tyskland og kunne ta del i nadverden regelmessig.
Noen uker senere fikk jeg i oppdrag å ledsage generalen min på et besøk til en amerikansk divisjon. I lunsjpausen spurte en amerikansk kaptein som hadde sett meg snakke med andre soldater, om jeg var medlem av Kirken. Da jeg sa ja, ga han navnet mitt og kontaktinformasjonen min til Kirkens gruppeleder der.
Snart kontaktet en bror Fisher meg. Etter et intervju, beskikket han meg som Kirkens gruppeleder i Sarajevo og ga meg i oppdrag å organisere en gruppe. (En gruppe er en kirkeenhet ved et militæranlegg, omtrent som en gren.)
Jeg begynte å henge møtetider på oppslagstavler og sende ut invitasjoner, i håp om å finne andre siste-dagers-hellige i militærbrakkene i Sarajevo. De første ukene var det ingen som kom. Så på søndagene pleide jeg å synge, be og holde taler for meg selv. Ifølge Kirkens retningslinjer for ledere og medlemmer i militærtjeneste var jeg i stand til å velsigne og ta del i nadverden uten en annen prestedømsbærer. Dette ga meg stor glede.
Jeg holdt mine ensomme møter på engelsk slik at jeg kunne forbedre mine engelskkunnskaper. Den første talen jeg holdt, handlet om Joseph Smith. Jeg kunne ikke se noen andre i rommet, men jeg kunne føle andres tilstedeværelse. Den hellige ånd styrket meg og viste meg hvor viktig det var at Herrens verk kunne begynne på nytt på dette stedet.
Noen uker etter at jeg holdt mitt første søndagsmøte, kom en ung amerikansk soldat inn i kapellet. Hun ble døpt bare noen måneder tidligere. Jeg ble så glad! To uker senere kom en annen søster. Så kom det to brødre. Med Herrens hjelp begynte Kirken å vokse i Sarajevo.
Nå har Kirken en gren i Sarajevo. Når jeg tenker på min tid der, reflekterer jeg over den ære Herren ga meg ved å få tjenestegjøre på en spesiell måte – å få være en liten brikke i hans arbeid og vite at “ut av små ting kommer det som er stort” (L&p 64:33).