Religionens avgjørende funksjon over hele verden
Av eldste Dallin H. Oaks
i De tolv apostlers quorum
Eldste Oaks holdt denne talen ved Oxford University i England 9. juni 2016 under et symposium om religionsfrihet.
Vi kan ikke miste religionens innflytelse i det offentlige liv uten å sette alle våre friheter i alvorlig fare.
Fotografier fra Getty Images
I mer enn 30 år har jeg vært en av Jesu Kristi tolv apostler. Etter anvisning fra vårt første presidentskap leder vi vår verdensomspennende kirke med nesten 16 millioner medlemmer i like over 30 000 forsamlinger. Vi underviser og vitner om Jesu Kristi guddommelighet og om hans prestedømme og fylden av hans lære. En unik side ved vår lære er vår kunnskap om at Gud fortsetter å kalle profeter og apostler til å motta åpenbaring og undervise om hvordan hans bud kan anvendes på vår tids omstendigheter.
1. Religionens betydning over hele verden
Religionsfrihet er noe jeg har vært interessert i hele livet. Min første publikasjon som ung jusprofessor ved University of Chicago for 54 år siden, var en bok jeg redigerte om forholdet mellom kirke og stat i USA.1
I dag er det enda større grunn til ikke å overse religionens betydning på verdensbasis – i politikk, konfliktløsning, økonomisk utvikling, humanitær bistand osv. 84 prosent av verdens befolkning identifiserer seg med en bestemt religion,2 samtidig som 77 prosent av verdens befolkning bor i land med strenge eller svært strenge restriksjoner på religionsfriheten.3 Hvis vi skal forsøke å forbedre verden vi lever i, er det helt avgjørende å forstå religionen og dens forhold til globale interesser og myndigheter.
Selv om religionsfrihet er ukjent i det meste av verden og trues av sekularisme og ekstremisme i resten av verden, snakker jeg om idealet der friheter som religionen prøver å beskytte, er gudgitte og dypt rotfestede, men realiseres ved et gjensidig utfyllende forhold til myndigheter som arbeider for alle sine borgeres trivsel.
Derfor skulle en regjering sikre religionsfrihet for sine borgere. Slik det er uttrykt i artikkel 18 av FNs innflytelsesrike Verdenserklæring om menneskerettigheter: “Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”4
Religionens utfyllende ansvar, gjennom dens tilhengere, er å overholde lovene og respektere kulturen i landet som sikrer dens friheter. Når religionsfriheten er sikret, er en slik reaksjon en takknemlighetsgjeld som betales med glede.
Hvis det fantes allmenn aksept og anvendelse av disse generelle prinsippene, ville det ikke være behov for disse debattene om religionsfrihet. Men som vi alle vet, er vår verden forfulgt av konflikter om disse generelle prinsippene. For eksempel utfordrer nå fremtredende røster hele tanken om en egen beskyttelse for religion. Én slik bok har tittelen Freedom from Religion [Frihet fra religion], og en annen Why Tolerate Religion? [Hvorfor tolerere religion?]5
Andre røster forsøker å marginalisere religion og troende, for eksempel ved å begrense religionsfriheten til undervisning i kirker, synagoger og moskeer, men nekte utøvelse av religiøs tro i det offentlige rom. Slike forsøk bryter naturligvis med Verdenserklæringens forsikring om retten til å gi uttrykk for religion eller livssyn “offentlig eller privat”. Fri religionsutøvelse må også gjelde når troende handler som et fellesskap, for eksempel ved sin innsats innen utdannelse, medisin og kultur.
2. Religionens samfunnsnormer
Religiøs tro og praksis blir også kritisert som irrasjonelt og i strid med viktige offentlige og sosiale mål. Jeg hevder naturligvis at religion er unikt verdifullt for samfunnet. Som en ateist nylig erkjente i en bok: “Man behøver ikke være religiøs for å forstå at kjerneverdiene i den vestlige sivilisasjon er forankret i religion, og for å være bekymret for at nedbrytingen av religionsutøvelse derfor undergraver disse verdiene.”6 En av disse “kjerneverdiene” er menneskets medfødte verdighet og verdi.
Her er syv andre eksempler på religionens samfunnsnormer:
1. Mange av de viktigste moralske fremskrittene i vestlig sivilisasjon har vært motivert av religiøse prinsipper og drevet til offisiell godkjennelse ved forkynnelse fra talerstolen. Slik var det med avskaffelsen av slavehandelen i det britiske imperiet, Frigjøringsproklamasjonen i USA og borgerrettighetsbevegelsen i det siste halve århundret. Disse fremskrittene var ikke motivert og drevet av verdslig etikk, men først og fremst av personer som hadde et tydelig religiøst syn på hva som var moralsk riktig.
2. I USA stammer vår enorme private sektor av veldedig arbeid – utdannelse, sykehus, omsorg for de fattige og utallige andre veldedige tiltak av stor verdi – fra og blir fortsatt i all hovedsak drevet av religiøse organisasjoner og religiøse impulser.
3. Vestlige samfunn holdes ikke først og fremst sammen av den generelle håndhevelse av lover, noe som ville være upraktisk, men hovedsakelig av borgere som frivillig adlyder det som ikke kan håndheves på grunn av sine interne normer for god oppførsel. For mange er det religiøs tro på riktig og galt og en forventet ansvarlighet overfor en høyere makt som skaper denslags frivillig selvregulering. Religiøse verdinormer og den politiske virkelighet er faktisk så sammenvevd i vestlige nasjoners opprinnelse og videreføring at vi ikke har råd til å miste religionens innflytelse på vårt offentlige liv uten at det setter vår frihet i alvorlig fare.
4. Sammen med deres private motstykker, fungerer religiøse organisasjoner som bindeledd for å forme og anpasse statens inngripende makt over enkeltpersoner og private organisasjoner.
5. Religion inspirerer mange troende til å yte tjeneste for andre, noe som i sum gir enorme fordeler for lokalsamfunn og land.
6. Religion styrker samfunnsstrukturen. Rabbiner Jonathan Sacks har sagt: “[Religion] er fortsatt den mest effektive samfunnsbyggeren verden har sett… Religion er det beste motmiddel mot forbrukeralderens individualisme. Å tro at samfunnet kan klare seg uten den, er stikk i strid med historien.”7
7. Sist, men ikke minst, har Clayton M. Christensen, en siste-dagers-hellig som blir hyllet over hele verden som en “fremtredende tenker” innen bedriftsledelse og nyskapning,8 skrevet at “religion er grunnlaget for demokrati og fremgang”.9 Mye mer kan sies om religionens positive innflytelse på økonomisk utvikling.
Jeg vil påstå at religiøse læresetninger og de troendes religiøst motiverte handlinger er avgjørende for et fritt og fremgangsrikt samfunn, og fortsatt fortjener spesiell juridisk beskyttelse.
3. Religionens utfyllende ansvar
Så langt har jeg bare nevnt statens ansvar for de religiøse og deres organisasjoner. Jeg går nå over til det utfyllende ansvar som religioner og troende skylder staten.
Staten har åpenbart rett til å forvente lydighet mot lover og respekt for kultur fra dem som nyter dens beskyttelse. Staten har en overordnet interesse for å trygge og forsvare sine landegrenser og forsvare sine borgeres helse og sikkerhet. Den har åpenbart rett til å insistere på at alle organisasjoner, herunder religioner, avstår fra å undervise hat og fra handlinger som kan føre til vold eller andre kriminelle handlinger mot andre. Ingen land behøver å gi tilflukt til organisasjoner som fremmer terrorisme. Religionsfrihet er ingen hindring for statsmakt i noen av disse tilfellene.
I dag blir religionens og statens utfyllende funksjoner satt på alvorlig prøve i Europa. Den massive tilstrømmingen av flyktninger hovedsakelig fra muslimsk religion og kultur i land med en annen kultur og andre religioner, skaper åpenbart alvorlige politiske, kulturelle, samfunnsmessige, økonomiske og religiøse utfordringer.
Hva kan religion og religiøse organisasjoner bidra med for å hjelpe flyktninger og landene som har tatt imot dem – på kort og lang sikt? Vi vet at noen fagfolk er skeptiske til religiøse organisasjoners rolle i disse sakene, og noen ser til og med på religion som et forstyrrende element. Jeg skal prøve å ikke motsi meninger basert på fakta som jeg ikke er kjent med. Jeg vil bare fremlegge Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges retningslinjer og erfaring, som jeg tror vil illustrere den positive innflytelsen religiøse organisasjoner kan og bør ha, både på kort og lang sikt.
Vi som er kjent som siste-dagers-hellige, eller mormoner, tar Kristi lære om at vi skulle gi mat til de sultne og husly til fremmede, bokstavelig (se Matteus 25:35). Vi har også følgende rettledning ved åpenbaring i nyere tid fra samme kilde: “Kom i hu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende, for den som ikke gjør disse ting, er ikke min disippel” (L&p 52:40).
Omsorg for de fattige og trengende er ikke valgfritt eller av underordnet betydning i vår kirke. Vi gjør dette over hele verden. I 2015 hadde vi for eksempel 177 nødhjelpsprosjekter i 56 land. I tillegg hadde vi hundrevis av prosjekter som gavnet mer enn en million mennesker i syv andre bistandskategorier, som rent vann, vaksinering og øyebehandling. I mer enn 30 år har omfanget av dette arbeidet utgjort i snitt ca 40 millioner amerikanske dollar i året.
Vi unngår en av innvendingene mot trosbaserte organisasjoner ved å sette et strengt skille mellom våre humanitære tjenester og vårt verdensomspennende misjonærarbeid. Vår humanitære bistand gis uten hensyn til religiøs tilhørighet fordi vi ønsker at vår misjonærinnsats skal mottas og overveies uten innflytelse fra makt eller mat eller andre tjenester.
4. Hva kan kirkesamfunn gjøre?
Hva kan kirkelige organisasjoner gjøre i tillegg til det som FN eller enkeltland kan gjøre? Igjen viser jeg til vår egen kirkes erfaring. Selv om vårt medlemstall – halvparten i USA og halvparten andre steder – er lite med hensyn til kapasitet til å hjelpe, har vi tre store fordeler som forstørrer vår innflytelse.
For det første gir våre medlemmers tradisjoner for å yte tjeneste oss en ressurs i form av engasjerte og erfarne frivillige. For å omsette dette i tall, bidro våre frivillige i 2015 med mer enn 25 millioner arbeidstimer i våre velferdsrettede, humanitære og andre prosjekter i Kirkens regi,10 og da regner vi ikke med det våre medlemmer gjorde privat.
For det annet, på grunn av våre medlemmers økonomiske bidrag til humanitære formål, stiller vi med egne midler. Selv om vi har muligheten til å operere uavhengig av byråkratiske strukturer og bevilgninger, er vi også opptatt av å samordne vår innsats med individuelle regjeringer og med FN-organisasjoner for å oppnå størst effekt. Vi oppfordrer dem til i stadig større grad å benytte seg av religiøse organisasjoners styrke.
For det tredje har vi en verdensomspennende grasrotorganisasjon som kan mobiliseres umiddelbart. Med hensyn til den verdensomspennende flyktningkrisen, sendte for eksempel vårt første presidentskap og generalpresidentene for Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær budskap til medlemmer over hele verden for å minne dem om det grunnleggende kristne prinsippet om å hjelpe de fattige og “fremmede” blant oss (Matteus 25:35). De oppfordret jenter og kvinner i alle aldre til å delta i å hjelpe flyktninger i deres lokalsamfunn.11
Som et representativt eksempel på våre medlemmers tiltak i Europa, møttes mer enn 200 medlemmer og deres venner en kveld i april 2016 i Tyskland, frivillig og pakket 1061 “velkomstposer” til barn som bodde på seks asylmottak i Tyskland i delstatene Hessen og Rheinland-Pfalz. Posene inneholdt nye klær, hygieneartikler, ulltepper og tegnesaker. En av kvinnene som ledet innsatsen, sa: “Selv om jeg ikke kan endre de tragiske omstendighetene som tvang [flyktningene] til å flykte fra hjemmene sine, kan jeg gjøre en forskjell i [deres] omgivelser og være en aktiv deltager i [deres] liv.”
Her er to eksempler på vår formelt organiserte verdensomspennende humanitærinnsats. I fullt samarbeid med den britisk-baserte AMAR-stiftelsen, bygget Kirkens veldedighetstjeneste i 2015 helsestasjoner for den jezidiske minoriteten i Nord-Irak, som ble brutalt angrepet av ISIS. Disse helsestasjonene – fullt utstyrt med laboratorium, akuttpleie, apotek, og ultralyd – gir lindring til en befolkning som lider både fysisk og åndelig. De benytter jezidisk helsepersonell og frivillige som hjelper sitt eget folk på kulturelt følsomme måter.
I 2004 tok det voldsomme jordskjelvet og tsunamien i Sydøst-Asia 26. desember livet av 230 000 mennesker i 14 land. Kirkens veldedighetstjeneste var på pletten dagen etter, og arbeidet aktivt i fem år. I den sterkt rammede Banda Aceh-regionen alene bygget våre hjelpeorganisasjoner 900 permanente hus, 24 landsby-vannanlegg, 15 skoler, 3 helsesentre og 3 samfunnshus som også fungerte som moskeer. I tillegg skaffet vi et antall eksemplarer av Koranen og bønnetepper for å hjelpe disse lokalsamfunnene med deres gudsdyrkelse.
Dette er bare noen eksempler på religionens verdi i en kultur hvor vi i det religiøse fellesskapet ikke bare kjemper for, men også krever religionsfrihet, som vi anser som den første frihet.