Portretter av tro
Mikael Rinne
Massachusetts, USA
Biskop Mikael Rinne hjelper sin sønn Kai med leksene. I familien Rinnes hjem er det plass til både tro og vitenskap.
Biskop Rinne deler en åndelig tanke med sin familie, Nea (t.v.), Aila (t.h.) og Kai (bakerst).
“Det er ikke mye tro her ved Harvard”,” sier biskop Rinne, men han og hans hustru Tiffany tar seg tid til å hjelpe sine barn å utvikle tro.
Familien Rinne er de eneste siste-dagers-hellige som de fleste av deres venner utenfor Kirken kjenner. Tiffany Rinne, sammen med datteren Sólia, sier: “Sønnen vår, Kai, hadde nesten flere ikke-medlemmer enn medlemmer i dåpen sin”.
Biskop Rinne hjelper Sólia å gjøre seg klar til leggetid.
“Når alt kommer til alt, er tro et valg”, sier Mikael Rinne. “Som biskop kan jeg ikke gi folk tro. De må velge å tro”.
Mikael er lege og vitenskapsmann. Hans kliniske spesialitet er nevro-onkologi, og han har en doktorgrad i molekylærbiologi. Han behandler pasienter med hjernesvulster ved Dana-Farber Cancer Institute, kreftsykehuset tilknyttet Harvard University, og han forsker på utvikling av kreftmedisiner.
Leslie Nilsson, fotograf
Tro er en merkverdighet i mitt fagfelt. Menneskene jeg arbeider med ser på religiøs overbevisning som en kuriositet – avleggs og gammeldags, slik vi kanskje ser på overtro.
En av måtene mine kolleger betegner meg er som en “merkelig” person som er troende. For eksempel så banner jeg ikke. Når det skjer noe som ikke er bra, sier jeg: “Filler’n, altså”. Det har blitt en stor morsomhet på klinikken, men det har forandret atmosfæren der. Og jeg får snakket om Kirken hele tiden.
Hvis man lever evangeliets prinsipper og er tålmodig og snill kan det vekke større interesse enn noen teologisk debatt. Mine kolleger beundrer virkelig siste-dagers-helliges livsførsel og hvordan vi oppfører oss og omgås andre.
Nesten alle pasientene våre har livstruende hjernesvulster. Vi må håndtere tragedier hver dag. Noen mennesker spør: “Hvordan takler du det fagfeltet?” Jeg svarer blant annet: “Jeg føler at min tro hjelper meg å møte døden og å forholde meg til dem som er døende. Og jeg tror på et liv etter døden”.
Å behandle mennesker som er døende setter andre utfordringer i perspektiv. “Dere kan alltids få en glioblastom”, sier jeg til mennesker. Det er den verste svulsten en kan få. Det er det jeg ser mest av.
Mange av pasientene mine snakker om sin tro på Gud og mirakler. Jeg må være sensitiv, men jeg legger til mitt vitnesbyrd om sannhetene de deler. “Jeg tror også på det”, sier jeg. “Jeg tror at mirakler skjer, så la oss håpe på et”.
Det er en myte at tro og vitenskap er i strid med hverandre. Vi blir gitt et inntrykk av at vitenskapen har alle svarene, at vi har “skjønt alt sammen”. Men det finnes langt mer vi ikke vet, enn det vi vet.
Jeg føler at det å forstå hvor komplisert ting er – hvor elegant ting er utformet – faktisk utvikler tro. Vi kan ikke forstå den sanne naturen av vår eksistens uten tro. Sannheten er at jo mer jeg lærer gjennom vitenskap, desto mer ser jeg at en intelligent og guddommelig Skaper må ha veiledet vår skapelse.
Som biskop ser jeg medlemmer med troskriser. De kommer til meg og sier: “Jeg tenker mer vitenskapelig, så jeg har veldig vanskelig for å tro”. Det hjelper noen av dem som tviler, å vite at biskopen deres er en vitenskapsmann ved Harvard som tror på Gud. Det hjelper dem å forstå: “Jeg kan tro og samtidig være intellektuell”.