Min første gang i templet
Artikkelforfatteren bor i Córdoba i Argentina.
Jeg ønsket å gå i templet selv, ikke bare høre om andres erfaringer med det.
Da jeg var 16, bekjentgjorde stavspresidentskapet at staven vår skulle besøke templet i Buenos Aires, og jeg ble invitert med. Jeg sparte penger og arbeidet hardt for å være verdig til å få tempelanbefaling.
Da jeg hadde fått anbefalingen, angrep fristelser meg fra alle kanter, som alle prøvde å få meg til å miste denne verdigheten. Men jeg hadde et ønske om å komme til templet. Jeg hadde ikke lyst til bare å høre om andres erfaringer og vitnesbyrd. Jeg ønsket å ha mine egne erfaringer og mitt eget vitnesbyrd.
Kvelden for avreisen kom. Til og med like før jeg gikk ombord på bussen, vurderte jeg å ikke bli med, men jeg ga ikke etter. På den 10 timer lange reisen satt jeg ved siden av et medlem av Kirken som var svært imøtekommende overfor meg. Han var ca 60 år gammel. Han fortalte meg om livet sitt og hvor glad han var for å ha vært gjennom de prøvelsene han hadde.
Jeg begynte å fortelle ham om mitt liv og at jeg følte meg svært alene fordi mange hadde trukket seg bort fra meg fordi jeg fulgte Gud. Han sa: “Gud vil gi deg en god venn, og den vennen vil alltid være der for deg. Glem ikke det.” Da han hadde sagt dette, følte jeg ro og fred fordi jeg følte at det han sa, var sant.
Da jeg kom inn i templet, forsvant den tunge følelsen jeg hadde. Det føltes som en åndelig omfavnelse som sa: “Velkommen, min sønn. Jeg har ventet på deg.”
Jeg følte at templet virkelig var Guds hus, ikke bare en vakker bygning. Etter å ha gjort noen dåp og bekreftelser, gikk jeg ut en tur. Jeg følte at byrdene kom tilbake, men nå følte jeg at jeg hadde styrke til å overvinne dem.
Jeg vet at det å forberede oss og legge alt i Guds hender og gjøre vårt aller beste for å komme inn i templet, er det som forventes av oss. Da velsigner Gud oss rikelig.