På rekordtid

Av Richard L. Bairett jr.

Artikkelforfatteren bodde i California, USA da dette skjedde.

Det måtte skje noe fantastisk om jeg skulle komme meg hjem til min datters dåp.

Datteren min hadde nettopp fylt åtte, og gledet seg til at jeg skulle døpe henne. Besteforeldrene hennes skulle også komme til den spesielle anledningen, noe som bare økte spenningen og forventningene hennes. Men da den store dagen nærmet seg, så det ut til at jeg kanskje ikke kunne være tilstede ved dåpen.

Min jobb som flyger i forsvaret og skvadronens assisterende operasjonsoffiser var sjelden kjedelig, men tempoet ble enda mer intenst da operasjonsoffiseren min dro på et annet oppdrag. Jeg måtte takle bølge etter bølge av oppdrag. For å sette sammen det nødvendige antall flygebesetninger, ble jeg tvunget til å avlyse øvelser, utsette noen skvadronsfunksjoner og inndra ferier som hadde vært planlagt i flere måneder.

Flybesetninger reiste på 21-dagers rundflyginger med liten sjanse til å komme hjem før tiden. Og da operasjonsoffiseren og en annen assisterende operasjonsoffiser kom tilbake, ble det vanskelig å rettferdiggjøre at jeg ikke skulle dra tilbake på grunn av et familiearrangement. Hvordan kunne jeg det når jeg hadde krevd ofre av så mange andre?

Jeg følte meg revet i to. Jeg har alltid prøvd å sette familien foran karrieren, men dette var uvanlige omstendigheter, og jeg hadde også en plikt til å tjene landet mitt. Selv om operasjonsoffiseren min ikke var medlem av Kirken, forsto han hvor viktig denne begivenheten var for familien min, og lot meg ta avgjørelsen selv. Etter mye bønn og mange samtaler i familien, gjorde jeg det jeg følte var rett, og satte meg opp på neste oppdrag.

Da mannskapet mitt ble varslet om et oppdrag som skulle begynne på mandag morgen, så det ikke ut til å være noen sjanse for at jeg ville være tilbake til min datters dåp på lørdag. Vi skulle fly til et sted for å hente en last, og deretter til en samlingsbase, der vi skulle ha obligatorisk hviletid før vi kunne fly igjen. Senere skulle vi fly til et annet sted og hvile, og så levere lasten til et sted svært langt borte, og på hjemveien skulle vi stoppe for en ny obligatorisk hviletid, dra hjem for å hente mer last og følge samme prosedyre tilbake igjen. Det tok som regel minst syv dager å gjennomføre denne runden bare én gang, men jeg visste at familien min ba om å få meg hjem. Deres tro og bønner hjalp meg å ha tro, og det ble snart klart at dette ikke kom til å bli et vanlig oppdrag.

Istedenfor å stoppe en dag eller to, ble det bestemt at vi skulle etterfylle drivstoff i luften og fortsette direkte til vårt første internasjonale stoppested. Så, etter minste obligatoriske hviletid, ble vi bedt om å fly et annet oppdrag frem og tilbake til leveringspunktet. Lossingen av utstyr og tanking på reisemålet gikk usedvanlig bra, og etter nok en minste hvileperiode, ble vi bedt om å dra direkte hjem til basen vår. Vi skulle være hjemme i ca en dag!

Jeg var stolt over å kunne fortelle familien min at jeg nesten var hjemme. Men så sa min hustru at dåpsmøtet nettopp hadde blitt flyttet fra klokken 17.00 til klokken 14.00 for å få plass til en ungdomsaktivitet på stavsplan. Jeg ringte lufttransportlederen og forklarte situasjonen. Etter en kort tenkepause, svarte han at det var nok tilgjengelige mannskaper til å utsette vår neste varsling til kl. 17.00 på lørdag – tiden da dåpsmøtet opprinnelig skulle begynne!

På flyturen hjem, idet vi passerte fjellkjeden i nærheten av huset vårt, så jeg at det fremdeles gjensto en siste trosprøve: Lysene fra byen nedenfor var dekket av tåke. Dette ville være den verste sikten jeg noensinne hadde gjort en innflyging i. Vi utarbeidet raskt en plan for å omdirigere til en annen flyplass om nødvendig, gjennomgikk sjekklistene våre og fløy ned for å ta en titt.

Da vi nærmet oss rullebanen 200 fot (60 m) over bakken, var vi helt innhyllet i tåke. Plutselig, da vi passerte 120 fot (37 m), var det en opplyst rullebane foran oss, og noen sekunder senere var vi trygt på bakken. Alle pustet lettet ut.

En enestående rekke av det som tilsynelatende var tilfeldigheter, hadde gjort mannskapet mitt i stand til å gjennom føre en flygning på flere legg til den andre siden av kloden og tilbake på rekordtid, og jeg kunne være hjemme i den korte perioden som sammenfalt med min datters dåp. Med Herrens hjelp var jeg i stand til å utføre min plikt overfor mitt land, min skvadron og ikke minst min familie. Selv om livet ville ha gått videre om vi hadde måttet flytte vår datters dåp, lot vår himmelske Fader oss få vite at han elsket oss og hørte våre bønner. Han ga min datter minnet om disse mirakuløse hendelsene som et vitnesbyrd om at han elsker henne, og min hustru og jeg fikk begge et sterkere vitnesbyrd om at “hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn som er riktig, med tro på at dere skal få det, se, det skal bli gitt dere” (3 Nephi 18:20).