Sagt av siste-dagers-hellige
En velsignelse til en fremmed
Illustrasjon: Allen Garns
Mange år etter at min familie og jeg sluttet oss til Kirken, ble jeg kalt til å virke i Nigeria Port Harcourt misjon. På en solfylt dag like etter at jeg kom til mitt første område, gikk min ledsager og jeg ut for vår vanlige proselyttering og for å kontakte mennesker.
Da vi gikk gjennom en boliggate, hørte vi en svak røst snakke til oss fra et inngjerdet område med privatboliger. Vi kikket over gjerdet, og så en middelaldrende mann liggende rett ut på magen ved porten.
Han ba oss komme inn, men det var umulig for oss. Porten var låst, og vi tenkte det ville være uetisk å klatre over gjerdet. Jeg ble tilskyndet til å sjekke hengelåsen på porten igjen. Etter noen minutter klarte vi å fjerne hengelåsen fra utsiden og åpne porten. Vi kunne se at mannen hadde kastet opp og ikke fått hjelp. Han forklarte at han hadde vært syk og hadde intense smerter som hindret ham i å reise seg.
Etter å ha snakket med ham, ble vi med ham idet han krøp inn i huset sitt igjen. Han spurte om vi kunne be for ham, og vi tilbød oss å gi ham en velsignelse. Da vi la hendene på hodet hans, kjente jeg en klump i halsen og klarte ikke å si et ord. Jeg ble redd, begynte å skjelve og svette, og tårene rant nedover kinnene mine. Jeg strevde med å be høyt, så jeg begynte å be i mitt hjerte om at vår himmelske Fader måtte løse min tunge ifølge sin vilje.
Plutselig kunne jeg snakke igjen. Jeg visste at jeg snakket, men det var ikke jeg som styrte ordene. Jeg hørte bare min egen stemme be vår himmelske Fader helbrede denne lidende mannen. Før vi sa amen, hadde mannen sovnet. Vi forlot ham og gikk til våre andre avtaler, men planla å komme tilbake på vei til leiligheten vår for å se hvordan det gikk med ham.
Vi kom tilbake, og til min store forbauselse kom mannen løpende mot oss, og ropte: “Det virket! Det virket!” Vi ble så overveldet av glede at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake.
På nadverdsmøtet neste søndag ble plutselig biskopen stille ved talerstolen og så rett på døren til kirkesalen. Vi snudde oss og så mannen vi hadde velsignet. Biskopen kjente ham, og ble overrasket over at han kom inn i en kirke. Fra da av deltok mannen regelmessig på nadverdsmøter og andre klasser. Jeg ble til slutt flyttet ut av området.
Det er fantastisk hvordan Gud sørget for et mirakel den dagen, og det gjør meg ydmyk at vår himmelske Fader fant meg verdig. Jeg vet vi var redskaper i Guds hender. Helbredelsens velsignelse tilhørte den mannen, men vitnesbyrdets og gledens velsignelse tilhørte meg.