Selvhjulpenhet og læring av evangeliet

Av David B. Marsh

Kirkens prestedøms- og familieavdeling

Når vi blir selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet, vet vi hvordan vi kan gi oss selv åndelig næring og styrke vårt forhold til Gud.

En førskolelærer fulgte en gang med på klassen sin mens de tegnet. Mens hun gikk rundt for å se hvert barns tegning, spurte hun en liten jente: “Hva er det du tegner?” Hun svarte: “Jeg tegner Gud.” En smule overrasket sa læreren: “Men ingen vet hvordan Gud ser ut.” Uten å nøle svarte jenta: “Det vil de snart.”

Ville det ikke være fint å ha en slik trygghet? Vår himmelske Fader ønsker virkelig at vi skal bli trygge på vår kunnskap om ham. Herren fortalte Jeremia at vi ikke skulle rose oss av vår visdom eller vår makt eller vår rikdom. Han sa: “Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg” (se Jeremia 9:23-24).

Profeten Joseph Smith (1805-44) sa: “Gud har ikke åpenbart noe til Joseph som han ikke vil gjøre kjent for De tolv, og til og med den minste siste-dagers-hellig kan vite alle ting like raskt som han er i stand til å motta det, for den dag vil komme da intet menneske behøver å si til sin neste: Kjenn Herren! For alle skal kjenne ham… fra den minste til den største.”¹

Vi blir ikke trygge på vår kunnskap om Gud uten personlig innsats. Foreldre og lærere kan hjelpe, men vi må bli selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet. Akkurat slik vi lærer å innta fysisk næring for å holde kroppen frisk, må vi lære å innta åndelig næring for å holde ånden frisk.

For mange år siden sultet måkene i St. Augustine i Florida. I mange generasjoner hadde de lært å stole på at rekeflåten ga dem rester fra garnene sine. Rekefiskerne flyttet til slutt fra området. Måkene hadde ikke lært å fiske selv, og heller ikke lærte de ungene sine å fiske. Som følge av dette, døde de store, vakre fuglene selv om det var rikelig med fisk overalt rundt dem i vannet.²

Vi kan ikke tillate oss å bli som måkene. Vi kan heller ikke la våre barn være avhengige av oss eller andre hele livet, for sin kunnskap om Herren. “Våre anstrengelser,” sa president Marion G. Romney (1897-1988), førsterådgiver i Det første presidentskap, “må alltid være rettet mot å gjøre funksjonsfriske mennesker selvhjulpne.”³ Når vi blir selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet, vet vi hvordan vi kan gi oss selv åndelig næring og styrke vårt forhold til Gud.

President Boyd K. Packer (1924-2015), president for de tolv apostlers quorum, sa: “Åndelig selvhjulpenhet er en bærende kraft i Kirken. Hvis vi frarøver dere dette, hvordan kan dere få åpenbaring om at det finnes en Guds profet? Hvordan kan dere motta svar på bønn? Hvordan kan dere vite? Hvis vi er så snare til å besvare alle deres spørsmål og gi så mange måter å løse alle deres problemer på, kan vi ende opp med å svekke, ikke styrke dere.”⁴

Selv om vi liker å lære og motta inspirasjon i kirken, kan vi ikke stole kun på det for vår åndelige næring. President George Albert Smith (1870-1951) forklarte: “Jeg er redd vi som medlemmer av Kirken er for avhengige av hjelpeorganisasjonene, og av råd og veiledning fra andre utenfor vår egen husstand. Vi har allerede hørt om mange av de velsignelser Herren har gitt oss i de hellige opptegnelser som har blitt ført frem til vår tid, og som inneholder råd og veiledning fra en Fader som kjenner alt. Det virker underlig at så mange av våre medlemmer… ikke er kjent med innholdet i disse hellige opptegnelsene.”⁵

Jeg liker å lære evangeliet i kirken, men jeg blir mer begeistret for evangeliet når jeg oppdager inspirert innsikt i løpet av mitt personlige studium. Ingenting er mer spennende for meg enn å finne en liten skatt av sannhet i Skriftene som opplyser min forståelse og fyller meg med Herrens ånd.

Lær å lære

Da jeg kom hjem fra misjon, fant jeg det nødvendig å gå på temakvelder og andakter nesten hver uke for å opprettholde min åndelighet. Talerne fôret meg med sin innsikt i evangeliet, og jeg satte pris på følelsen disse innsiktene ga meg. Jeg hadde studert og undervist evangeliet i to år, men jeg syntes ikke å ha de nødvendige ferdighetene til å gi meg selv denne næringen regelmessig. Jeg leste bare Skriftene, uten egentlig å granske dem flittig.

Studium av evangeliet er omtrent som å lære å male. Det er ikke intuitivt eller naturlig for alle. Vi ville ikke bare gitt noen en fargepalett, og forventet at han eller hun umiddelbart skulle bli kunstner. Det samme gjelder å bli selvhjulpen med hensyn til å lære evangeliet. Vi kan ikke forvente at vi jevnlig skal finne god innsikt hvis vi ikke har lært noen grunnleggende evangelie-studieferdigheter. President Packer forklarte at Skriftene “inneholder fylden av det evige evangelium, en evighet av kunnskap. Men man må lære å bruke dem, ellers vil søkenen være nedslående.”⁶

Det var slik det var for meg – nedslående – da jeg begynte å prøve å finne mening og veiledning gjennom mitt skriftstudium. Så jeg begynte å analysere hvordan talerne fikk sin innsikt. Det tok en stund, men omsider skjønte jeg hvordan de fant bestemte læremessige uttalelser i Skriftene, hvordan de utledet meningsfylte læresetninger om Frelseren av versene, hvordan de formulerte veiledende prinsipper fra skriftsteder, hvordan de tolket symboler, og hvordan de knyttet profeter og apostlers læresetninger til bestemte skriftsteder.

Da jeg fortsatte mitt studium av Skriftene og profetenes og apostlenes læresetninger, begynte jeg å stille spørsmål:

Hvilken læresetning undervises i disse versene, og hva lærer jeg om denne læresetningen?
Hvor og når har jeg sett dette prinsippet i evangeliet bli effektivt anvendt?
Hva lærer jeg om vår himmelske Fader og hans plan for min lykke?
Hva lærer jeg om Jesus Kristus og hans forsoning?
Hva ønsker Herren at jeg skal lære av dette?
Hvilke inspirerte tanker og følelser får jeg når jeg leser?
Er det noe her som hjelper meg med en aktuell utfordring i livet mitt?
Hva lærer jeg som vil hjelpe meg å leve bedre i hverdagen?

Effektive, overbevisende lærere

Etter hvert som mitt skriftstudium forandret seg, gjorde min undervisning det samme. Jeg ble mer interessert i å hjelpe andre å oppdage sannheter i evangeliet som ville veilede dem, enn jeg var i å fortelle dem hva Skriftene betydde for meg.⁷ Det var givende å se gleden andre følte når de oppdaget noe nytt. Det var og er en av de mest givende opplevelsene jeg har som lærer.

Jeg oppdaget også at når jeg hjalp dem jeg underviste, å gjøre konsekvent bruk av ferdighetene og spørsmålene ovenfor, økte deres evne til å bli selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet. De trengte ikke å gå gjennom den lange prosessen som jeg gikk gjennom.

Læring kommer før undervisning, og gode elever blir mer åndelig inspirerende lærere. “Søk ikke å forkynne mitt ord,” sa Herren, “men søk først å erholde mitt ord, og så skal din tunge bli løst. Hvis du da ønsker det, skal du få min Ånd og mitt ord, ja, Guds kraft til å overbevise menneskene” (L&p 11:21). Hvem ville ikke ønske denne fantastiske velsignelsen!

Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum har understreket det økende behovet for at vi blir selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet:

“Jeg tror vi legger mye mer vekt på at en lærer underviser ved Ånden, enn vi gjør på at en elev lærer ved tro. Prinsippene og prosessene bak både undervisning og lærdom er utvilsomt åndelig uunnværlige. Men når vi ser fremover i tid og kan regne med en stadig mer forvirret og opprørt verden å leve i, tror jeg det vil bli avgjørende for oss alle at vi styrker vår evne til å søke lærdom ved tro…

Ansvaret for å lære ved tro og anvende åndelig sannhet, [påhviler] hver enkelt av oss. Dette blir et stadig mer alvorlig og viktig ansvar i den verden vi lever i og vil fortsette å leve i. Hva, hvordan og når vi lærer understøttes av – men er ikke avhengig av – en lærer, en presentasjonsmetode eller et bestemt emne eller leksjonsformat”.⁸

Velsignelser ved selvstendig læring

Vi blir absolutt velsignet ved inspirert undervisning fra foreldre og lærere i Kirken, men det er kanskje enda viktigere å lære å inspirere oss selv. Når vi blir selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet, blir vi bedre i stand til å innby personlig åpenbaring. De som er selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet, trenger ikke insentiver for å studere jevnlig, utover vissheten om at neste gang de studerer, vil de bli oppbygget, ikke kjede seg. De som er selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet, er også bedre rustet til å overleve det voldsomme sofisteriet som er så utbredt i vårt samfunn i det 21. århundre.

Minst ett av Herrens løfter synes i stor grad å være myntet på dem som er selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet: “Den som skatter mitt ord, skal ikke bli bedratt” (Joseph Smith – Matteus 1:37).

President Thomas S. Monson har lovet: “[Hvis] dere vil studere Skriftene flittig, vil deres evne til å unngå fristelse og motta veiledning fra Den hellige ånd i alt dere gjør, vokse.”⁹

De som er selvhjulpne med hensyn til å lære evangeliet, opplever Frelserens løfte:

“Om noen tørster, han komme til meg og drikke!

Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann” (Johannes 7:37-38).

Det er fremdeles mye jeg ikke forstår, men å bli selvhjulpen med hensyn til å lære evangeliet er noe av det beste jeg har gjort. Det har vært til velsignelse i alle sider av mitt liv.