Isabelles reise
Artikkelforfatteren bor i Texas, USA.
Reisen ville bli lang og farefull, men det ville være verdt turen å komme til templet.
Brasil, 1992
Isabelle myste opp mot den blå himmelen. Det var ingen skyer i sikte. Hun slikket de tørre leppene sine.
Mor og far snakket lavmælt med president Santiago, stavspresidenten. Motoren på båten bråket så mye at hun ikke kunne høre dem. Men hun visste hva de snakket om. Det var tomt for drikkevann.
Isabelle prøvde å fokusere på grunnen til reisen. De skulle til templet for å bli beseglet som familie! Hun husket å ha hørt mor og far snakke om det vakre templet i São Paulo helt siden hun var liten. Det var nesten som et eventyr å skulle dra dit. Isabelles familie bodde tross alt i Manaus, dypt inne i regnskogen i Amazonas, og templet var mer enn 3200 kilometer unna.
Så hadde president Santiago planlagt en seks-dagerstur for å komme dit. Mer enn 100 medlemmer hadde bestemt seg for å dra. “Det vil være et offer,” hadde Mamãe fortalt henne. “Men offer gir velsignelser.”
I begynnelsen var reisen spennende. De sov i hengekøyer på dekk, sang salmer og leste i Skriftene.
Men så hadde de gått tom for drikkevann, og elvevannet var for skittent til å drikke.
Isabelle kjente at Mamãe rørte ved armen hennes. “President Santiago vil at vi skal samles,” sa hun. “Vi skal be om regn.”
Isabelle sluttet seg til gruppen, og bønnen begynte. Da bønnen var slutt, kjente hun en kjølig luftstrøm kile henne i nakken. Hun skyndte seg til siden av båten og gispet. Grå uværsskyer beveget seg mot dem. Snart begynte regnet å øse ned! Hun åpnet munnen for å ta imot regndråpene med tungen.
“Fort!” ropte Mamãe. “Finn bøtter, gryter – hva som helst!”
Isabelle tok en gryte og holdt den frem. Hun ville samle så mye vann hun kunne. Alle samarbeidet, mens de lo og jublet. Snart hadde de en real vannfest! Uværet varte i 15 minutter. Det var lenge nok til at de fikk alt det vannet de trengte. Det var et mirakel.
Snart kom båten til land. Men det var fortsatt 2400 kilometer igjen. Alle satte seg på en buss som skulle kjøre dem resten av veien. I flere dager ble bussen kastet rundt på de humpete veiene. En gang humpet den så hardt at frontruten sprakk! Noen ganger kjørte de gjennom varme, overfylte byer. Men der var i det minste ikke veiene fullt så humpete!
Alle var alltid takknemlige når de stoppet i en landsby eller by for å spise. De spiste i møtehus eller sammen med medlemmer av Kirken på veien. Den første kvelden kom de frem så sent at Isabelle var redd for at det ikke ville være noen som ventet. “Ikke vær redd,” sa Mamãe med et trett smil. “Se!”
Grenspresidenten og medlemmer av Kirken sto oppstilt på den andre siden av veien. De holdt et banner hvor det sto “Offer gir velsignelser”. Isabelle smilte. Mamãe hadde rett!
Etter tre humpete dager kom de endelig frem til São Paulo. Isabelle sto i setet sitt for å få bedre utsikt da bussen kjørte rundt en sving. Plutselig brøt alle på bussen ut i jubel. “O templo! O templo!” De kunne se det høye, smale tempelspiret som ruvet over radene med palmetrær.
Alle var utslitt, men ingen ønsket å hvile. De ønsket å bli beseglet med en gang. Da tiden var inne til at familien hennes skulle bli beseglet, kledde Isabelle seg omhyggelig i hvitt. Da hun kom inn i beseglingsrommet, så hun sin far stråle. Gledestårer strømmet nedover Mamães ansikt. Reisen hadde vært lang og til og med farlig. “Men offeret var verdt det,” tenkte Isabelle. Hun smilte da hun fant sin plass for å bli beseglet til sin familie for evig.