Tro til å gå videre
Av eldste Ronald A. Rasband
i De tolv apostlers quorum
Fra en soloppgangandakt på pionerdagen holdt i Tabernaklet i Salt Lake City 24. juli 2007.
Rustet med et vitnesbyrd om Herren Jesus Kristus, fortsatte medlemmene av Willies håndkjerrekompani til tross for motgang og sult.
T.v.: Dagens Gloucester i England, landlige trakter
FOTOGRAFIER: EddieCloud/stock.adobe.com
Historien jeg vil dele, begynte i det bølgende, grønne landskapet i det landlige England, hvor John Bennett Hawkins ble født i Gloucester i 1825. Han ble døpt som medlem av Kirken i 1849, og dro samme år til Amerika sammen med en gruppe siste-dagers-hellige på skipet Henry Ware. Han kom til Utah i august 1852 og var en av de første smedene i Kirkens tidlige tid i Utah-bosettingen.
Hans fremtidige brud, Sarah Elizabeth Moulton, kom også fra det landlige England. Irchester er en liten landsby nær elven Nene, ca 105 kilometer nord for London og omtrent like langt øst for Birmingham. Sarah Elizabeth ble født der i 1837, datter av Thomas Moulton og Esther Marsh. Sarah Elizabeths mor døde da hun var bare to år gammel, og i 1840 giftet faren hennes seg med Sarah Denton.
I juni 1837 var eldste Heber C. Kimball (1801-68) i De tolv apostlers quorum og andre ledere i Kirken i England for å gjøre misjonærarbeid. Blant de mange konvertittene som ble undervist av disse misjonærene, var en familie som ga bror og søster Moulton et eksemplar av brosjyren En advarselsrøst av eldste Parley P. Pratt (1807-57) i De tolv apostlers quorum. Etter å ha lest den ble Thomas og Sarah omvendt og døpt 29. desember 1841. Den gangen besto familien av bare to barn – Sarah Elizabeth, som var fire, og Mary Ann, som var syv måneder gammel.
Innsamlingens ånd var sterk blant konvertittene i Europa. Deres store ønske var å emigrere til Amerika, hvor de kunne være sammen med flertallet av de hellige. I likhet med mange andre hadde ikke familien Moulton nok penger til å oppfylle dette ønsket. Men de hadde tatt en klar beslutning, og de begynte å spare penger på et syltetøyglass.
Det vedvarende emigrasjonsfond
I 1849 opprettet president Brigham Young (1801-77) Det vedvarende emigrasjonsfond for å hjelpe Kirkens medlemmer med overfarten til Amerika. De første som reiste med hjelp fra dette fondet, gjorde det med vogntog, men dette transportmiddelet gikk sakte og var dyrt. Selv med hjelp fra Det vedvarende emigrasjonsfond var det få som hadde råd til reisen. Kirkens ledere undersøkte muligheten for å bruke håndkjerrer, og fant ut at dette ville gjøre reisen raskere og mindre kostbar.
Familien Moulton besto da av syv barn, men med sparepengene på syltetøyglasset, hjelp fra Det vedvarende emigrasjonsfond og det billigere transportmiddelet ble deres drøm om emigrasjon en mulighet. For en familie på ni måtte det nøye planlegging til for å forberede reisen. For å spare enda mer penger til nødvendige innkjøp, levde de hovedsakelig på byggmel i nesten et år.
Da tiden for avreisen nærmet seg, var Thomas usikker på om de burde foreta reisen fordi hans hustru ventet barn. Men Sarah Denton Moulton var en kvinne med stor tro, og lot seg ikke avskrekke. Før de dro fra England, ga en av misjonærene Sara en velsignelse der han lovet henne at hvis hun ville reise til Utah, ville hun kunne gjennomføre reisen trygt uten å miste ett eneste familiemedlem – litt av en løfterik velsignelse for det som snart skulle bli en familie på 10!
Familien, som seilte fra Liverpool i England i 1856 på skipet Thornton, tok imot et nytt guttebarn etter bare tre dagers reise. Thornton hadde blitt chartret for å frakte 764 danske, svenske og engelske hellige. De ble ledet av en misjonær som het James Grey Willie.
Seks uker senere seilte Thornton inn i havnen i New York. Familien Moulton gikk så ombord på et tog for å foreta den lange reisen vestover. I juni 1856 kom de til Iowa City i Iowa, som var utgangspunktet for håndkjerrekompaniene. Bare tre dager før de kom dit, hadde kaptein Edward Bunkers håndkjerrekompani forlatt Iowa City, og hadde tatt med seg mange av de tilgjengelige håndkjerrene.
Håndkjerrer til hodebry
Ca to uker senere fikk Willie-kompaniet med seg en annen gruppe hellige under ledelse av Edward Martin. Kirkens representanter i Iowa City, som hadde arbeidet hardt for å utstyre og sende av gårde de første tre håndkjerrekompaniene, måtte nå kjempe febrilsk for å hjelpe en uventet stor gruppe sent ankomne. De måtte bygge 250 håndkjerrer før disse hellige kunne fortsette sin reise.
Alle funksjonsfriske menn ble satt i sving med å lage håndkjerrer, mens kvinnene laget en mengde telt til reisen. Mange av disse amatørvognmakerne fulgte ikke spesifikasjonene, men laget vogner av forskjellig størrelse og styrke, noe som skulle vise seg å bli et handikap for dem. Det store antall håndkjerrer som trengtes, gjorde det nødvendig å bygge dem av grønt, ubehandlet tømmer, og i noen tilfeller måtte de bruke ugarvet lær og blikk til hjulene. Hver vogn fraktet mat i tillegg til alt det mange av de hellige hadde av jordiske eiendeler.
Ofte ble 180-230 kg mel, sengetøy, kjøkkenredskaper og klær lastet opp på hver håndkjerre. Bare 8 kg personlig bagasje pr person ble tillatt på hver vogn.
Thomas Moulton og hans familie på 10 ble med i det fjerde håndkjerrekompaniet, igjen under ledelse av kaptein Willie. Det besto av over 400 hellige, med en større andel eldre enn det som var vanlig. Ifølge en rapport fra september det året var det “404 personer, 6 vogner, 87 håndkjerrer, 6 oksespann, 32 kyr og 5 muldyr”.1
Familien Moulton fikk én dekket og én åpen håndkjerre. Thomas og hans hustru trakk den dekte vognen. Den nyfødte Charles og søsteren Lizzie (Sophia Elizabeth) satt på denne vognen. Lottie (Charlotte) fikk sitte på i nedoverbakkene. Åtte år gamle James Heber gikk bak med et tau knyttet rundt livet for å hindre ham i å vandre av sted. Den andre tunge vognen ble trukket av de to eldste jentene – Sarah Elizabeth (19) og Mary Ann (15) – og av brødrene William (12) og Joseph (10).
I juli 1856 tok familien Moulton farvel med Iowa City og tok fatt på sin 2000 km lange ferd vestover. Etter å ha reist i 26 dager, kom de frem til Winter Quarters (Florence) i Nebraska. Slik det var vanlig, tilbragte de flere dager der. De reparerte vogner og fylte på med forsyninger, ettersom det ikke var flere byer mellom Winter Quarters og Salt Lake City.
Det var så sent på året før Willie-kompaniet var klare til å dra fra Winter Quarters, at et rådsmøte ble holdt for å avgjøre om de skulle dra eller bli der til våren. Noen som allerede hadde fulgt ruten, advarte dem på det sterkeste mot farene ved å reise så sent på året. Men kaptein Willie og mange medlemmer av kompaniet følte at de burde dra fordi de ikke hadde noe sted å tilbringe vinteren i Florence.
Minkende proviant
Ettersom det var utilstrekkelig med proviant, tok Willie-kompaniet fatt på reisen igjen 18. august i håp om å få påfyll av forsyninger ved Fort Laramie (nord for dagens Laramie i Wyoming). Som følge av advarselen de hadde fått, la de en ekstra 45-kilossekk med mel i hver vogn og stolte på at de ville bli møtt av forsyningsvogner fra Salt Lake City. De som kjørte forsyningsvognene, trodde imidlertid ikke det var flere immigranter langs ruten, og dro tilbake til Salt Lake City i slutten av september, før Willie-kompaniet nådde dem.
I Florence fant familien Moulton det best å sette igjen en kasse med forsyninger fordi lasten de måtte trekke for en familie på 10, ganske enkelt ble for tung. Da hadde de allerede satt igjen bagasje i havnen i Liverpool, en eske med klær ombord på skipet, en koffert med klær i New York City og en koffert med de fleste av deres personlige eiendeler i Iowa City. Også underveis forsøkte de å finne måter å lette byrden.
Scotts Bluff nasjonalmonument i det vestlige Nebraska i USA
FOTO FRA Getty Images
Det er vanskelig for alle som nyter vår tids bekvemmeligheter, å forestille seg den elendigheten familien Moulton og de andre bemerkelsesverdige mennene og kvinnene i disse håndkjerrekompaniene befant seg i. Kan vi forestille oss de vablete hendene og føttene, de såre musklene, støvet og grusen, solbrentheten, fluene og myggen, trampende bøffelflokker og ublide møter med indianere? Kan vi forestille oss elvekrysningene og utfordringene med sand og glatte steiner mens de prøvde å få håndkjerrene over strie eller dype elver? Kan vi forstå svakheten som kommer av mangel på tilstrekkelig næring?
På reisen gikk Moulton-barna ut på markene sammen med sin mor for å sanke viltvoksende hvete for å spe på de raskt avtagende forsyningene. På ett tidspunkt hadde familien bare byggbrød og en tredjepart av et eple om dagen per familiemedlem.
Like før mørkets frembrudd 12. september kom en gruppe misjonærer på vei tilbake fra den britiske misjon til i leiren. De ble ledet av eldste Franklin D. Richards (1821-99) i De tolv apostlers quorum, min hustrus tippoldefar. Da eldste Richards og de andre så vanskelighetene håndkjerrekompaniet befant seg i, lovet de å skynde seg videre til Saltsjødalen og sende tilbake hjelp så snart som mulig.
30. september kom Willie-kompaniet til Fort Laramie i Wyoming, 645 km øst for Salt Lake City.
I begynnelsen av oktober slo vinteren til for fullt, og vanskelighetene økte på etterhvert som kompaniet strevde seg fremover. Det var så lite proviant at kaptein Willie ble tvunget til å kutte rasjonene til 425 g mel for menn, 370 g for kvinner, 255 g for barn og 140 g for spedbarn. Snart skulle de stå overfor hylende vind og drivende snø. Om morgenen 20. oktober var snøen 10 cm dyp, og telt og vogndeksler hadde blitt knust av vekten. Fem medlemmer av kompaniet og noen av trekkdyrene hadde dødd av kulde og sult natten før uværet, og ytterligere fem medlemmer døde de neste tre dagene. Ettersom kvinner, barn og syke fikk mat først, ble mange av de rimelig sterke mennene nødt til å gå uten mat.
Redningsgrupper utsendt
Elven Sweetwater nær Martin’s Cove i Wyoming
Tre kilometer nedenfor Rocky Ridge ved elven Sweetwater slo kompaniet leir, og sultne, kalde og elendige ventet de på at uværet skulle gå over.
Da Franklin D. Richards gruppe nådde Salt Lake City, rapporterte de umiddelbart til president Young om den vanskelige situasjonen immigrantene befant seg i. De hellige i dalen hadde ikke forventet flere immigranter før året etter, og nyheten om den vanskelige situasjonen deres spredte seg som ild i tørt gress.
To dager senere, 6. oktober 1856, ble generalkonferansen avholdt i det gamle tabernaklet. Fra talerstolen ba president Young om menn, mat og forsyninger i vogner trukket med muldyr eller hest, som kunne dra neste dag for å komme dem til unnsetning.2
John Bennett Hawkins var i det gamle tabernaklet den dagen og fulgte oppfordringen om å hjelpe. Han var en av flere hundre i hjelpegrupper som reiste ut fra Salt Lake City. Om kvelden den 21. oktober kom endelig redningsvognene frem til Willies leir. De ble møtt med glede og takknemlighet av de forfrosne og sultende overlevende. Dette var det første møtet mellom John Bennett Hawkins og Sarah Elizabeth Moulton, som skulle bli mine oldeforeldre.
22. oktober dro noen av redningsmennene videre for å hjelpe de andre håndkjerrekompaniene, mens William H. Kimball og de resterende vognene tok fatt på veien tilbake til Salt Lake City med ansvar for Willies kompani.
De som var for svake til å trekke håndkjerrene sine, la eiendelene sine i vognene og gikk ved siden av dem. De som ikke klarte å gå, satt på vognene. Da de kom til Rocky Ridge, ble de rammet av nok en voldsom snøstorm. Mens de kjempet seg oppover åssiden, måtte de pakke seg inn pledd og lappetepper for å unngå å fryse i hjel. Rundt 40 medlemmer av kompaniet hadde allerede omkommet.3
Det var så kaldt at mange av de hellige fikk forfrysninger på hender og føtter og i ansiktet mens de krysset åskammen. En kvinne ble blind som følge av kulden.
Vi kan forestille oss familien Moulton, med sin barneflokk på åtte, som trakk og dyttet sine to vogner mens de kjempet seg gjennom den dype snøen. Én vogn ble trukket av Thomas og hans hustru med dens dyrebare last – Lottie, Lizzie og spedbarnet Charles – og lille James Heber som snublet og ble slept med av tauet rundt midjen. Den andre vognen ble trukket og dyttet av Sarah Elizabeth og de tre andre barna. En snill eldre kvinne så lille James Heber streve, og grep tak i hånden hans da han ble hengende etter håndkjerren. Denne vennlige handlingen reddet høyrehånden hans, men venstrehånden, som var utsatt for det iskalde været, ble forfrossen. Da de kom til Salt Lake City, ble flere av fingrene på den hånden amputert.
Tidlig på ettermiddagen 9. november stoppet vognene med de lidende menneskene foran tiendekontoret, der Joseph Smith Memorial Building nå står i Salt Lake City. Mange kom frem med forfrosne føtter og lemmer. 69 døde på reisen. Men løftet som familien Moulton fikk i velsignelsen i England, hadde gått i oppfyllelse. Thomas og Sarah Denton Moulton hadde ikke mistet et barn.
Fra redning til romantikk
Kompaniet ble møtt av hundrevis av Salt Lake-borgere som hadde ventet spent på at de skulle komme, og var rede til å hjelpe og vise sin omsorg. Takknemlighet til en av de unge heltene som hadde bidratt til å redde familien Moulton fra dødens favntak, blomstret snart til romantikk og kjærlighet for Sarah Elizabeth.
5. desember 1856, med lykkeønskninger fra sine kjære, giftet Sarah Elizabeth seg med John Bennett Hawkins, hennes redningsmann. De ble beseglet for tid og evighet i Endowment House i juli året etter. De bosatte seg i Salt Lake City og ble velsignet med tre sønner og syv døtre. En av døtrene, Esther Emily, giftet seg med min bestefar, Charles Rasband, i 1891.
24. juli feirer vi pionerdagen, og vi uttrykker takknemlighet for de mange pionerene som ga alt for å bygge opp Saltsjødalen og mange andre samfunn i det vestlige USA. Vi uttrykker også takknemlighet for siste-dagers-hellige pionerer over hele verden som har ryddet – og fortsatt rydder – en evangeliets vei som andre kan følge.
Hva fikk dem til å fortsette? Hva drev dem videre? Svaret er et vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus. Som et oldebarn av pionerer vil jeg tilføye mitt vitnesbyrd om at deres anstrengelser ikke var forgjeves. Det de følte, føler jeg nå. Det de visste, er det samme som jeg vet og bærer vitnesbyrd om.